På ski: Sognsvann-Kobberhaughytta-Kikut-Blankvannsbråten-Tryvannstua-Sognsvann

Det blir mye fiske på denne bloggen. Men av og til blir det også skiturer. Særlig når føret er bra. Mandag 6.1 kom det store mengder snø. Som skulle bli liggende. Og da blir det gjerne skitur. Ingen grunn til å henfalle til sofagriseri og TV-slaveri når det er vinter. Mediene måtte lage kriseoppslag. Det er jo helt usannsynlig. At det snør. Om vinteren. I Norge. Årsakene kan være flere. Journalistene får det vanskelig når de skal ta seg til polet. For uten jevnlige innkjøp på polet får de vel skrivesperre. Kanskje må de til og med ta på seg utesko og jakke. Folk må prioritere snømåking framfor Netflix. Og så må de ha hjemmekontor. En gjeng nordnorske ordførere satte en såkalt krisestab da de var i Oslo. Sannsynligvis for å gå på Scotsman og bli kanakkas. Eller få hilst på noen av saksbehandlerne i Kommunaldepartementet, som sørger for at distriktan får overføringer og har et visst tjenestetilbud så ikke fullt så mange flytter. Og alle krampeurbanistene var det også synd på. Med massevis av folk i løypene måtte de antakelig innse at bylivet har sine begrensninger. Deler av året kan det være hyggeligere på Frognerseteren enn i Frognerparken. I Oslo er det nå engang en del av del urbane livsstilen å kunne gå på ski. Var ute en formiddagstur på lørdagen og prøvde føret. Turen på søndagen gikk fra Sognsvann og langs Ankerveien. Deretter oppover mot Kobberhaughytta. Mye folk i løypene, som sagt. Både Birken-gærninger og barnefamilier. Bakken opp til Kobberhaughytta var skrapt i stykker som vanlig. Det ser ikke bra ut når folk på smale racingski skal ta seg ned bratte bakker. Da må det ploges. Etter å ha passert Kobberhaughytta gikk jeg over Glåmene.

Det stedet er alltid et syn. Så fikk jeg vært der i år også. Ferden fortsatte nedover til Østre Fyllingen. Der åpenbarte Kikuttoppen seg. Gikk gjennom skogen, og så var jeg på Kikutstua. Å stille seg i kø for å kjøpe mat eller drikke når det er så folksomt der, hadde jeg ikke tid til. Så jeg gikk inn på selvbetjeningsrommet, kjøpte en vørterøl og spiste brødskivene mine. Rommet var fullt. Hjemover gikk jeg over Appelsinhaugen og forbi Blankvannsbråten. Det var nok snø i Slakterkleiva til at folk på vei nedover kunne komme seg trygt ned. Så kom jeg etter hvert til Tryvann. Da er det ikke veldig langt igjen til bebyggelsen. Aller siste etappe gikk ned Måneskinnsløypa. Fin tur på fint føre.

Celebert besøk på Kikutstua

Ingen fisketurer så langt i 2024, men til gjengjeld har det vært fint skiføre. Det eneste fiskerelaterte jeg har gjort, har vært å smøre sneller. En søndag med levelige temperaturer var det på tide å ta seg til Kikutstua. Et mye brukt mål, og ikke uten grunn. Tok meg opp på vestsida av Sognsvann og videre oppover forbi Skjennungen. En omvei, men føret var upåklagelig. Det ville ikke gjøre noe om jeg ikke kom fram raskt. Valgte så løypa som går forbi Nordmarkskapellet og langs Blankvann, og unngikk de bratte bakkene ned Slakterkleiva. Her og der var bakkene oppskrapte. Ikke overraskende når mange skiløpere er utstyrt med kondomdress og ski som bare kan brukes i preparerte løyper. Ferden gikk videre i retning Glåmene. Passerte skiltet som viser veien til Tannlegehytta. Har leseren hørt om rotfylling av visdomstenner noen gang? Og hva slags bil har han? Riktig svar kan bare være Volvo Sonett. Slik har nok tannlegene holdt på helt siden den legendariske sketsjen så dagens lys. I dag ville den stakkars pasienten kanskje hatt en Tesla? Kom meg ut på Glåmene. Myrområdet som mange liker å gå over på vei til og fra Kikut. Ut på Østre Fyllingen og gjennom skogen. Så var jeg framme. Satte meg i selvbetjeningsbua. Så kom det inn en person vi alle har sett på TV. "Hei", sa han. Det var statsministeren. Når statsministeren går på ski og kan bruke selvbetjeningsrommet på Kikutstua samtidig med vanlige folk, da er det demokrati også når det ikke er valgår. Juks med pendlerboliger og masteroppgaver skaper problemer, men heldigvis blir denslags avslørt. Etter å ha spist matpakka, gikk statsministeren igjen. Litt etterpå gikk også jeg. Veien hjemover gikk over Bjørnsjøen og langs Bjørnsjøelva. Overvannet på Bjørnsjøen hadde frosset. Så fulgte jeg lysløypa et stykke, men tok av inn i skogen for å følge den gamle veien til Ullevålseter. Den hadde blitt litt hard etter mildvær tidligere i uka. Brøytebataljonen hadde nok også hatt øvelse. Skulle likt å vite om statsministeren ploger i nedoverbakkene. Epilog: Det skal sies at den aller siste etappen var bedre helga etter, og veldig morsom å kjøre. Et voldsomt snøfall gjorde det mulig.

20.1 - silkeføre til Kikut

Det datt ned mye snø tidligere i uka, og da var det fristende med en skitur. Skal jeg fiske, vil jeg helst at snøen klapper sammen først. Men mye snø betyr at de mindre brukte løypene kan benyttes. Gikk opp Måneskinnsløypa fra Sognsvann. Løypa er bratt, og med bare 3-4 kuldegrader var jeg svett da jeg nådde toppen av løypa. Svett som en halvgammel politikergris. Så får leseren avgjøre hvem som er svettest av Trond Griske og Kristian Tonning Griise. Veien gikk videre på blåswixføre i retning Tryvannstua. Fra Frognerseteren kom det en strøm av folk som tenkte at det var bedre å bruke lørdagen i løypa enn på IKEA. Løypa over Tryvann var isete, som vanlig. Jeg fortsatte bort til Rundmyr og derfra ned Slakterkleiva og forbi Blankvannsbråten. Noen hadde det travelt i motbakkene. Trening? Eller er det noen som tar med seg bystresset på tur? Videre opp og ned bakkene til jeg kom til Glåmene. Der hadde jeg ei kort pause og så på trærne med snøhatter. Men jeg måtte videre. Over Fyllingen gikk det raskt, og før jeg visste ordet av det, var jeg framme på Kikutstua. Der var det fullt av folk, både pensjonister og Birken-råskinn. På selvbetjeningsrommet var det plass til en mosjonist, så jeg spiste der. Tilbake gikk jeg Bjørnsjøen på langs, overraskende lite overvann og sørpe der. Gikk løypa under og langs monstermastene ved Bjørnsjøelva. Bakkene var stort sett fine, men litt oppskrapte her og der. Rakk en siste tekopp ved Østre Aurtjern, og etter å ha kommet inn på lysløypa, tok jeg en avstikker: Skjervenløypa. Der var det færre folk, og fredelig. Den kronglete og svingete løypa gjennom furuskogen er morsom med mye snø. Litt mindre morsomt var det når jeg traff to mennesker som gikk til fots. Jeg sa at det var en dårlig ide å gå i sporet, og fikk et surt svar tilbake. Var det sikkerhetsavdelinga på Dikemark som var ute på luftetur? Så gikk det som smurt bortover Ankerveien og ned til Sognsvann. Jeg synes synd på folk som ikke får brukt slike vinterdager ute, men må nøye seg med Northug & co på TV.

28.10 - til Kikut

Dro oppover i lysløypa i strålende vær. Passerte speilblanke vann. Det meste av løvet hadde falt av trærne, men noen blader satt fortsatt fast på trass. Dette er tida på året grå- og brunfargene blir mer og mer synlige. Etter Bjørnholt var det noen snøflekker på veien. Høstens første snø er en påminnelse om at sykkelen snart må parkeres for vinteren. Og dette var siste sykkeltur til Kikut for i år. Det var ikke mye folk ute denne formiddagen. Ni-til-fire-mennene i dress og slips hadde visst forsovet seg til treningsrunden. Kom tidlig fram til målet, og slapp å stå i kø. Baksten var fersk. Kjøpte en bolle. Så får helseistene skrike om sukker og hvetemel. Jeg sier at de kan ta seg en bolle. Det hører med på tur. Så får vi heller gumle salat resten av uka. I sola var det varmt. Satt ute og spiste. Etter mat og lufting av tærne, begynte jeg på hjemturen. Dro ned til Hammeren, og tok en avstikker innom Maridalen bygdetun. Det er neppe alle hovedsteder som har bygdetun. Men det ligger nå der, en typisk gård med fjøs og drengestue. En hyggelig avslutning på sykkelsesongen. Nå blir det nok mest turer til fots, og så begynner vel isfisket en gang...

5.10 - Sognsvann-Blankvannsbråten-Kikutstua-Sognsvann

Lenge sida jeg har skrevet om sykkelturer nå, så da gjør jeg det. En kjølig formiddag med rim på bakken kunne jeg tråkke oppover lysløypa. Få andre var ute, det er fordelen med å avspasere en hverdag. Ingen joggende jurister, løpende lektorer, syklende siviløkonomer eller andre som tar med seg bystresset ut i marka. Ved Blankvannsbråten tok jeg trillestien videre. Den har jeg gått en gang før, motsatt vei, og da var den sølete etter regnvær. Nå var den nesten tørr, men det var mørkt inne i skogen der sola aldri skinner. Turens første dyreobservasjon skjedde her. Tre rådyr kom løpende. Ute på grusveien gikk turen over Fyllingen, og så var det lunsj på Kikutstua med en nesten tam bokfink som selskap. Veien tilbake gikk forbi Bjørnholt og Skjersjødammen, og ned lysløypa. Der observerte jeg en gjeng med partysvensker på vei oppover. En av dem nevnte noe om røyking, og det var neppe Prince Mild han mente. Befant de seg i feil lysløype?

25.7 - Sognsvann-Store Sandungen-Katnosdammen-Langlia-Sognsvann

Så var det klart for den årlige sykkelturen i marka. Begynte i kjent terreng fra Sognsvann og forbi Bjørnsjøen fram til demningen på Store Sandungen i fint vær. Ved Store Sandungen hadde jeg matpause, og kunne sitte på et svaberg og lufte tærne. Skulle gjerne blitt lenger, men måtte videre. Fulgte veien langs det store vannet, passerte Sandungen gård og kom til veikrysset der veien til Katnosdammen tar av. Dette var nytt terreng for meg. Passerte brua over Katnoselva og fikk et glimt av kulpene der. Noen sauer sto og glodde da jeg kom fram til stien til Katnosdammen. Så var jeg framme ved målet. Det virker som ei koselig hytte, og jeg fortærte en Monsen-pose med sjokolademüsli. Neppe noe Hellstrøm hadde satt pris på. Etter maten begynte det å skye over. Tilbake ved veikrysset kom de første regndråpene, og regnet økte på veien mot Langlia. Trillestien på etappen var ikke morsom, og hadde blitt en bekk i regnværet. Den tok heldigvis slutt. Hadde søkkvåte sokker og sko. Tok en kort stopp på Kikutstua, og så bar det videre tilbake til Sognsvann. Da hadde det blitt opphold igjen.

25.7 - Stryken-Kikut-Langlia-Sandungen-Stryken

Årets rundtur i marka skulle gjennomføres. Parkerte ved siden av en Volvo 240 med Wunderbaum på Stryken, og tok veien fra Strykenvannet forbi Mago. Flatt til å begynne med. En bærplukker sto i grøftekanten. Ved Anderstjerna klagde en svartspett, og en flokk syklister i treningstøy passerte. Passerte Måsjøene og fortsatte langs Hakkloa til Kikutstua for mat og drikke. Derfra sykla jeg langs Fyllingene og måtte tråkle meg bortover på trillestien til Langlia. Så begynte bakkene opp til Vesle Sandungen og passerte Sandungen gård. Tok veien forbi Djupdalstjerna, og så var jeg nede ved Store Skillingen, der jeg kunne høre trafikken fra riksveien. Vannstanden var høyere enn i fjor. Hadde med en Monsen-pose jeg fortærte. Håper ikke den påståtte borreliosen skyldes akkurat den maten. På et blunk var jeg nede ved jernbanestasjonen igjen.

17.5 - til skogs

Som vanlig ville jeg unnslippe barnetog, korps, russebråk og kongelige på nasjonaldagen. Da er det fint vi har marka. Jeg tok med flagget og satte meg på sykkelen. Nede i tettbebyggelsen er det vår, mens det fortsatt er snøflekker noen steder i høyden, og bjørka har bare så vidt sprunget ut. Været var som det pleier på 17. mai slik jeg husker fra barndommen, kjølig og med småregn. I lysløypa opp fra Sognsvann var det lite folk. Trener ikke Birken-menneskene på den 17.? Jeg passerte Skjærsjødammen, og det var mye vann i elva. På Bjørnholt var det ingen besøkende, og jeg fortsatte inn til Kikutstua. I Hakkloelva var det akkurat litt for mye vann til at det ville gått an å fiske. På Kikutstua var det sitteplass til alle som var ute på tur. Kjøpte bolle og vørterøl, og fikk en pust i bakken før det bar hjemover samme veien som jeg kom.

31.1 og 1.2 - skihelg

Det blir mange skiturer midtvinters så lenge føret holder. På lørdagen var temaet for turen "fram og tilbake". Gikk opp Måneskinnsløypa først, og den så fin ut etter siste snøfall. Så fin at jeg bestemte meg for å kjøre den løypa nedover også. Altså ingen rundtur, men fra A til B og tilbake. Akkurat som å kjøre T-bane. Men jeg liker nå å bruke andre løyper enn lysløypa, og kan jeg inspirere andre til å gjøre det samme, er jeg fornøyd. Etter kneikene i den løypa fortsatte jeg opp fra Heggehullet, over Frønsvollsmyrene og langs Skjennungen. Jeg valgte ei annen løype (scooterpreparert) fra Langmyr og bort til Slakterkleiva enn den vanligste. I slike løyper er det alltid ro og fred. Slakterkleiva gikk overraskende fint, så forbi Blankvannsbråten, og framme: Kobberhaughytta. Det var ikke kø, for en gangs skyld, så jeg gikk inn, kjøpte en bolle og fant en ledig stol. Så spiste jeg mens jeg så på snødrevet ute. Tilbake tok jeg den gamle 50 km-løypa fram til Blankvannsbråten. Beintråkka. Jeg forestilte meg hvordan det var å delta i Holmenkollrennet. Den røde stua åpenbarte seg, og fra løypekrysset var det samme veien som tidligere på dagen et stykke, men nå gikk jeg om Tryvann før jeg var tilbake i Måneskinnsløypa.

På søndagen skulle jeg endelig komme meg til Kikutstua. Ingen ekspedisjon, men heller ingen kort svipptur. Ankerveien gikk raskt, det samme gjorde etappen over Aurtjerna. Helt nyoppkjørte spor mellom dem. Fra Vestre Aurtjern gikk jeg den upreparerte løypa langs bekken fra  Blankvann. Noen hadde vært der før, så jeg slapp å brøyte. Forbi Kobberhaughytta og så bort til Glåmene for ei kort pause. Glåmene var et stille sted denne dagen. Bare vinden og passerende skiløpere lagde lyd. Jeg spiste en banan og så på de krokete furutrærne. Men jeg måtte videre. Gjennom skog, over myrer og langs tjern til jeg var ute på Østre Fyllingen. Det blåste kraftig, og løypa var full av fokksnø. Men vi er heldige som kan bruke også slike dager på den rette måten i stedet for å klage over dårlig vær. Etter Østre Fyllingen følger et kupert parti før en til slutt kan gli inn på tunet foran Kikutstua. Køen var lang, men det fins et selvbetjeningsrom for den som ikke absolutt må ha gjærbakst med sukker. Godt å få hvilt seg. Matpakke, te og vørterøl smaker inne på et slikt selvbetjeningsrom. Så var jeg spent på Bjørnsjøen. Løypa var litt isete, men ikke noe problem. Jeg hadde medvind. I løypa langs Bjørnsjøelva var det lunt og vindstille, og langt fra så oppskrapt i bakkene som det kan bli. Den siste etappen gikk over Store Åklungen og langs vestsida av Sognsvann.

17.5 - hurra!

Det er veldig typisk norsk å dra på tur. For oss som ikke liker alt maset i Oslo sentrum passer det å dra på tur i marka. Færre folk enn vanlig er det også. Med flagg i sekken sykla jeg innover til Kikutstua. Veien var bar, men det var noen små snøflekker her og der i grøftekantene. Bjørkene ved Bjørnsjøen hadde ikke sprunget ut, og det var høy vannstand i sjøen. På Kikutstua kjøpte jeg en is. De holdt merkelig nok åpent, og så var det en svenske i kassa. På selveste nasjonaldagen. Visse elementer hadde vel skreket opp om skandale, og at vi ikke en gang får ha 17. mai i fred for utlendingene. Huff og huff.
På veien hjem kom det en regnskur. Typisk 17. mai-vær.

21.2 - vinterferie

Tok ut noen feriedager. Det er for galt å sitte inne i det fine været. Første feriedag tok jeg en skitur. Til Kikustua. Lite originalt, men ingen dager/turer er like. Jeg begynte med å svette meg opp Måneskinnsløypa og bakken fra Heggehullet før jeg kom til postkortstemningen på Frønsvollsmyrene, med Tryvannstårnet (kjent fra kringkastningen) i bakgrunnen. Dette var ikke dagen for å komme fort fram, derfor omveien. Det var nyoppkjørte løyper og mange ute på tur. Jeg suste videre innover i vinterlandet forbi Skjennungen, Langmyr og Glåmene. Herrlig. Ute på Fyllingen fant jeg ut at jeg ville prøve ei ny løype. Ikke over dammen som jeg pleier, men forbi Fyllingen gård. Ny vri på løypevalget på så mange turer som mulig er et mål for meg. Den var nesten snorrett, og så var det oppskrapte bakker bort til Kikutstua for å stå i kø inne på selve Kikutstua for å kjøpe vørterøl. Etter mat og drikke var det den vanlige veien hjem. Over Bjørnsjøen. Noen andre skiløpere hadde med seg medbrakt radio for å følge med på VM-sendingene. Mye bedre enn å sitte og slite i stykker trekket på sofaen. Fortsatt advarsel om usikker is ved Bjørnholt. Ned bakkene til Østre Aurtjern, tømming av termos på Store Åklungen, og kiling i magen ned langs vestsida av Sognsvann.

10.2 - Kikutstua for tredje gang

Det var nok snø til at jeg kunne ta en omvei via Skjervenløypa. Denne kuperte løypa mellom Ankerveien og lysløypa er en favoritt, og ikke er den mye brukt heller. Det kan bli litt folksomt andre steder. Ved Vestre Aurtjern tok jeg den upreparerte løypa langs bekken fra Blankvann. Kronglete. Fra Blankvannsbråten bar det i herlige, nypreparerte løyper bort til Glåmene med snødekte furuer, og jammen var det ikke nypreparerte løyper helt fram til Kikut. Der kjøpte jeg en vørterøl, og etter litt plundring med bindingene, suste jeg over Bjørnsjøen med advarsel om usikker is ved Bjørnholt, og jeg passerte råka da jeg gikk på land. Langs Bjørnsjøelva var det også nypreparerte løyper. Riktig nydelig å gå. Den siste biten gikk over Store Åklungen og langs vestsida av Sognsvann som vanlig.

27.1 - mer snø og bedre føre

Ny tur til Kikutstua. Først opp Måneskinnsløypa og over Frønsvollsmyrene. Ned Slakterkleiva hadde brøytebataljonen allerede greid å skreve i stykker løypa. Som vanlig stopp på Glåmene og et blikk på rimete trær. Det var mye folk på Kikutstua, og lang kø. Satte meg på selvbetjeningsrommet. Etter en bedre lunsj hadde det begynt å snø mer, og jeg skjønte at vorsteheren som sto i bånd ute hadde grunn til å pipe. Bjørnsjøen og løypa ned til Østre Aurtjern gikk som en lek, moro å kjøre i bakkene med nok snø.Slike turer gjør arbeidsuka litt mindre kjedelig.

20.1 - til Kikut på dårlig føre

Litt hadde kommet snø tidligere i uka, og så var det klart for årets første lengre skitur. Det var ikke verdens beste skiføre med oppskrapte løyper, men jeg kom meg fram. Først Ankerveien og løypa opp til Skjærsjødammen, derfra bort til Vestre Aurtjern og opp til Langmyr. Ned Slakterkleiva var det så isete at jeg gikk til fots. Med slikt føre kan en komme til å få sine egne teorier om hva navnet på den bratte bakken kommer av, hvis en ikke kjenner til at den er oppkalt etter plassen Slaktern. På Glåmene var det tid til kort pause og en banan. Bakken ned mot Østre Fyllingen måtte jeg også gå til fots. Neste pause tok jeg på Kikutstua. Kunne sitte ute da det ikke var så kaldt. Over Bjørnsjøen gikk det overraskende fint til tross for lite snø. Heldigvis var det nok snø langs kanten da jeg gikk løypa langs Bjørnsjøelva. Så tok jeg lysløypa hjem, da det begynte å bli mørkt under siste etappe.

Kikut igjen

Det kom 15-20 cm lett snø i løpet av natta, så på søndagen var det på tide med nok en skitur. Målet var igjen Kikut. Litt fantasiløst kanskje, men jeg hadde lyst på en lengre tur og ville dessuten gå i løyper jeg var sikker på hadde blitt kjørt opp. Ankerveien var gått opp. Jeg gikk Solskinnsløypa (helt nyoppkjørt) fra Vestre Aurtjern til Langmyr. I Slakterkleiva hadde brøytemannskapene som vanlig vært på ferde, og det var stedvis hardt. Forbi Kobberhaughytta, Glåmene og over Fyllingen gikk det som en lek. Ved  Kikutstua var trekken så sterk at jeg etter hvert måtte gå over fra sitteplass på benk til ståplass i selvbetjeningsbua. Ute på Bjørnsjøen var det motvind, men overvannet hadde heldigvis for skiføret blitt overis. Den lange bakken på vestsida av Sognsvann hadde blitt skrapt opp i løpet av dagen, men jeg kom meg ned uten å falle. Det var mange folk ute i løypene, og det er gledelig å se at mange velger uteaktiviteter framfor TV-sport og det som verre er.

Til Kikut

Søndag 22.1 var det klart for sesongens første lengre skitur, fra Sognsvann til Kikutstua. Et tradisjonelt mål, men det er mulig å komme seg dit uten å gå de aller mest brukte løypene hele veien. Jeg gikk først Måneskinnsløypa, som var nydelig og nyoppkjørt. Så gikk jeg via Heggehølet og over idyllen ved Frønsvollsmyrene til Langmyr. Derfra kjørte jeg ned den oppskrapte Slakterkleiva og gikk over Blankvann, der det var mye overvann. Jeg måtte stoppe og fotografere litt på Glåmene, som har blitt en yndlingsplass. Videre bar det over Fyllingen, med plagsomt mye overvann og sørpe, men det gikk uten at skrapa måtte fram. Så kom jeg til Kikut, og der var det så fullt at jeg satte meg ute for å spise. Jeg kan skryte av at jeg jevnlig spiser lunsj ute i helgene. Etter matpakke, te og vørterøl gikk jeg Bjørnsjøen på langs og så langs monstermastene ved Bjørnsjøelva, og så over Store Åklungen og ned løypa langs vestsida av Sognsvann. Føret var bra, men noen av bakkene var litt vel brøyta i stykker etter min smak.