På ski: Sognsvann-Kobberhaughytta-Kikut-Blankvannsbråten-Tryvannstua-Sognsvann

Det blir mye fiske på denne bloggen. Men av og til blir det også skiturer. Særlig når føret er bra. Mandag 6.1 kom det store mengder snø. Som skulle bli liggende. Og da blir det gjerne skitur. Ingen grunn til å henfalle til sofagriseri og TV-slaveri når det er vinter. Mediene måtte lage kriseoppslag. Det er jo helt usannsynlig. At det snør. Om vinteren. I Norge. Årsakene kan være flere. Journalistene får det vanskelig når de skal ta seg til polet. For uten jevnlige innkjøp på polet får de vel skrivesperre. Kanskje må de til og med ta på seg utesko og jakke. Folk må prioritere snømåking framfor Netflix. Og så må de ha hjemmekontor. En gjeng nordnorske ordførere satte en såkalt krisestab da de var i Oslo. Sannsynligvis for å gå på Scotsman og bli kanakkas. Eller få hilst på noen av saksbehandlerne i Kommunaldepartementet, som sørger for at distriktan får overføringer og har et visst tjenestetilbud så ikke fullt så mange flytter. Og alle krampeurbanistene var det også synd på. Med massevis av folk i løypene måtte de antakelig innse at bylivet har sine begrensninger. Deler av året kan det være hyggeligere på Frognerseteren enn i Frognerparken. I Oslo er det nå engang en del av del urbane livsstilen å kunne gå på ski. Var ute en formiddagstur på lørdagen og prøvde føret. Turen på søndagen gikk fra Sognsvann og langs Ankerveien. Deretter oppover mot Kobberhaughytta. Mye folk i løypene, som sagt. Både Birken-gærninger og barnefamilier. Bakken opp til Kobberhaughytta var skrapt i stykker som vanlig. Det ser ikke bra ut når folk på smale racingski skal ta seg ned bratte bakker. Da må det ploges. Etter å ha passert Kobberhaughytta gikk jeg over Glåmene.

Det stedet er alltid et syn. Så fikk jeg vært der i år også. Ferden fortsatte nedover til Østre Fyllingen. Der åpenbarte Kikuttoppen seg. Gikk gjennom skogen, og så var jeg på Kikutstua. Å stille seg i kø for å kjøpe mat eller drikke når det er så folksomt der, hadde jeg ikke tid til. Så jeg gikk inn på selvbetjeningsrommet, kjøpte en vørterøl og spiste brødskivene mine. Rommet var fullt. Hjemover gikk jeg over Appelsinhaugen og forbi Blankvannsbråten. Det var nok snø i Slakterkleiva til at folk på vei nedover kunne komme seg trygt ned. Så kom jeg etter hvert til Tryvann. Da er det ikke veldig langt igjen til bebyggelsen. Aller siste etappe gikk ned Måneskinnsløypa. Fin tur på fint føre.

På ski - Ankerveien-Lørenseter-Kobberhaughytta-Glåmene-Tryvann-Sognsvann

Det snødde, og da må skiføret benyttes. Jeg fisker jo helst, men med for mye snø på isen er det like greit å gå på ski. Pudder og noen minusgrader var det om formiddagen. Nyoppkjørte løyper. Dagen skulle brukes på ski, det var klart. Første etappe gikk langs Ankerveien. Så gikk det oppover i retning Kobberhaughytta. Ved Lørenseter står det ei bu, og den fungerer som minne over gamle dagers slit.

Kanskje det også er mulig å bevare et kontorlandskap som minne over dagens slit? Eller dustete Facebook-poster eller saker og ting influensere med silikon her og der har uttalt? Navnet Lørenseter forteller at det er gården Løren som altså har hatt seter der. Nå for tida er det nok lite seterdrift i marka. Opp bakkene, og så var jeg framme på DNTs storstue. Kobberhaughytta.

Tok lunsjen ute. Gikk en avstikker bort til Glåmene for å fotografere de krokete furuene på myra. Ikke det beste fotoværet, riktignok. Den som går på ski i Nordmarka, bør besøke Glåmene. Stopp opp og ta en titt på landskapet.

Tilbake gikk jeg løypa som passerer Studenterhytta og Nordmarkskapellet. Ikke ofte jeg har gått den. Så gikk jeg i retning Tryvann. Der kunne jeg merke at det var regn i lufta, og antydning til isete spor. Hele resten av veien tilbake til Sognsvann var det litt glatte spor, men ikke verre enn at jeg kom meg fram. En vel anvendt dag.

Sognsvann- Lørenseter-Kobberhaughytta-Tryvannstua-Sognsvann

Ja, jeg har vært på ski. Heller det enn treningsstudio, for å være ærlig. En dag i januar kom det nok snø til en passe lang tur. Da måtte jeg ut på søndagen. Uheldigvis hadde brøytebataljonen hatt øvelse i løypene, så utforbakkene var ikke så morsomme som de kunne vært. Eller var det et konsulentselskap som trente til Birken? Til og med med muskelstrekken jeg hadde, kunne jeg sette pris på turen. Først bortover Ankerveien, den gamle ferdselveien til Hakadals verk. Passerte Nedre Blanksjø med det snødekte gamle steinbruddet, kom ned til Nordseter og gikk deretter opp til Skjærsjødammen og videre helt opp til Lørenseter gjennom skogen og forbi Instagram-vennlige myrer med snø på trærne. Rakk ikke å ta bilder. Det var mange ute i løypene. Så kom jeg fram til Kobberhaughytta og spiste mat. Hørte det var kø inne, så avsto fra å gå inn og kjøpe noe av smittevernhensyn. Hva ville Nakstad gjort? Har lest at han er gammel langrennsløper. Kobberhaughytta har blitt påbygd, med flere rom for overnatting. Så gikk ferden forbi Blankvannsbråten og opp Slakterkleiva. Tok veien videre mot Tryvannstua, over Tryvann med sørpe i sporet og fikk et glimt av Tryvannskleiva. Så var det siste etappe tilbake til Sognsvann. Først bort til lysløypa som jeg fulgte et stykke, og så til slutt ned på vestsida av Sognsvann. Hvis noen leser dette, kan jeg anbefale ruta. Det er altså flere serveringssteder som passeres. Det passer særlig hvis en har barna med på skitur. Er en mer opptatt av lokalhistoriske opplysninger enn å følge med på pulsklokka, kan det være ting å lese om stedene langs ruta. Ankerveien er nevnt. Og det fins informasjonstavler her og der.

3.2 - Sognsvann-Lørenseter-Kobberhaughytta-Sognsvann

Mer ski. Aller helst vil jeg fiske, men all snøen gjør det vanskelig. Da går jeg på ski. Gikk Ankerveien igjen, opp til Skjersjødammen. Derfra gikk jeg i retning Lørenseter og opp den bratte bakken der mange ploger. Sola kom fram, det var mye snø og mange ute i løypene. Kom fram til Kobberhaughytta. Satt ute og spiste. Hjemveien gikk bort til Blankvannsbråten og opp Slakterkleiva. Oppskrapt som vanlig. Fulgte Solskinnsløypa ned til Vestre Aurtjern. Nok løssnø til at det gikk bra. Så bort til lysløypa, og fulgte den et stykke. I kø. Tok av inn i skogen og fulgte det som er den gamle veien til Ullevålseter. Typisk naturløype. Her kan ikke Preben Bahr-Bache imponere eiendomsmeglerkollegene med nye racingski. Og ingen plogende pedagoger kan ta en pust i bakken før ei ny arbeidsuke på Kødderud ungdomsskole begynner. Her går bare folk som liker fred og ro. Og ikke er redde for løssnø. Men det skal sies at den ikke er direkte krevende. Bare annerledes hvis en er vant til preparerte «skinner». Det gikk unna i løypa, og føret var nydelig. Var ikke aleine der, men forbipasseringene skjedde uten kollisjoner. Kom ut på Ankerveien og ned til Sognsvann, der DNT hadde arrangement. Flere av deltakerne var barn. Godt å se at den oppvoksende generasjonen ikke bare blir sofaslitere og ofre for tv-slaveri.

27.1 - Sognsvann-Ankerveien-Skjennungen-Tryvannsstua-Sognsvann

På tide å skrive litt om skiturer igjen, etter hvert som det har kommet nok snø. Da blir det noe mindre fiske. En fin søndagstur til Tryvannstua sto på programmet. Litt sur vind var det, men det bør ikke stoppe noen som har vokst opp i samme land som Nansen. Mange foretrekker nok sofaen nå for tida. Dem om det. Gikk først Ankerveien opp til Skjersjødammen. Stort sett fine spor her. Tok en avstikker opp til Ullevålseter og gikk den bratte bakken opp til Skjennungen. Litt hardt og oppskrapt. Var glad jeg ikke skulle ned den veien. Så gikk det som smurt bort til Tryvann, og gikk stikkløypa som går inne i skogen langs hovedløypa. Liker sånne løyper. Der kan jeg gå i anorakk, og de løypene er fri for kondomdresser og racingski. Så var jeg framme ved målet. Et skilt kunne fortelle at stua var bygd av nedfallstømmer etter en storm. Der trærne hadde stått, kom det alpinanlegg: Tryvannskleiva. Spiste ute mens to hunder gjødde i kor. Tryvannskleiva var full av folk på nedoverski. Veien tilbake gikk over Store Tryvann og bort til lysløypa, deretter ned løypa som går forbi vestsida av Sognsvann. Her og der hadde topptrente toppledere på racingski skrapt løypa - eller var det De plogende pedagoger som hadde hatt seminar?

18.2 - Sognsvann-Bjørnsjøen-Kobberhaughytta-Sognsvann

Mer snø hadde kommet i løpet av natta, og ny skitur sto på programmet. Denne gangen til Kobberhaughytta. Imidlertid ville jeg gå ei litt annerledes løype deler av turen. Forandring fryder. Gikk Ankerveien på fint føre oppover. Til min store glede var den gamle veien til Ullevålseter, den som tar av sør for Nedre Blanksjø, kjørt opp, så da kunne jeg gå den hjemover. Sist gang jeg gikk den løypa passerte jeg en eldre mann som var mistenkelig lik en kjent milliardær med strikkelue. Det gikk strykende opp og ned bakkene, under et bøyd tre som hang over løypa, forbi Nordseter og opp til Skjersjødammen. Ikke veldig mye folk ute. Det skyldes vel vinterferie og OL på tv. Gikk videre oppover løypa som følger Bjørnsjøelva og monstermastene. Det var ikke mange kuldegradene, og antydning til kladdeføre, men det gikk greit. Så, på høyde med Bjørnsjøen, kom jeg til et løypekryss. Tok til venstre inn i svarte skævven, og fulgte ei løype jeg ikke har gått før. Møtte bare en annen skiløper der. Løypa er sikkert morsomst med mye snø, og det var det nå. Gikk opp og ned bakkene, forbi gamle graner med lav. Alt var hvitt og stille. Fint å slippe kø, og mellomlederne på racingski ville slitt i denne løypa. Siste den av løypa gikk langs Kobberhaugtjernet, og snart kunne jeg sette meg godt til rette inne i selvbetjeningsbua med termos og matpakke. Inne i bua henger det et skilt der det står "Fant du et bakverk som passa? Hyggelig om du da la en skjerv i kassa". Passa og kassa? Her ville nok medlemmer i Riksmålsforbundet fått spader. Hva er det for slags pøbelsprog skiløpere fra beste vestkant skal utsettes for? Hent professor Vinje og rødblyanten! Jeg vil heller anbefale dem å ta seg en bolle, og lære seg å leve med at norsk faktisk har tre grammatiske kjønn.
Nok om språklige uenigheter og den ville vestkanten. Jeg tok fatt på tilbaketuren. Forbi Blankvannsbråten med snødekte løvtrær og opp Slakterkleiva. Tok Solskinnsløypa, og den har aldri vært så morsom som denne dagen. Så gikk turen bort til lysløypa og observerte multitaskere på skitur med nesa i mobilen. Siste etappe var en avstikker i form av ei mindre brukt løype - den gamle veien til Ullevålseter. Er det den som kalles Mellomløypa? Første del av løypa var det lite folk i. Gikk under granene og forbi snødekte bjørker, over myrene. Litt mer folk kom til etter hvert. Jeg liker disse løypene som ikke er så godt kjent. De blir ikke så lett kjørt i stykker. Omsider var jeg ute på Ankerveien, og derfra var det litt vanskelig føre med nesten kram snø ned til Sognsvann. En litt lengre tur enn om jeg hadde gått den letteste løypa til Kobberhaughytta, men jeg fikk prøvd ei ny løype, og det var verdt det.

20.1 - silkeføre til Kikut

Det datt ned mye snø tidligere i uka, og da var det fristende med en skitur. Skal jeg fiske, vil jeg helst at snøen klapper sammen først. Men mye snø betyr at de mindre brukte løypene kan benyttes. Gikk opp Måneskinnsløypa fra Sognsvann. Løypa er bratt, og med bare 3-4 kuldegrader var jeg svett da jeg nådde toppen av løypa. Svett som en halvgammel politikergris. Så får leseren avgjøre hvem som er svettest av Trond Griske og Kristian Tonning Griise. Veien gikk videre på blåswixføre i retning Tryvannstua. Fra Frognerseteren kom det en strøm av folk som tenkte at det var bedre å bruke lørdagen i løypa enn på IKEA. Løypa over Tryvann var isete, som vanlig. Jeg fortsatte bort til Rundmyr og derfra ned Slakterkleiva og forbi Blankvannsbråten. Noen hadde det travelt i motbakkene. Trening? Eller er det noen som tar med seg bystresset på tur? Videre opp og ned bakkene til jeg kom til Glåmene. Der hadde jeg ei kort pause og så på trærne med snøhatter. Men jeg måtte videre. Over Fyllingen gikk det raskt, og før jeg visste ordet av det, var jeg framme på Kikutstua. Der var det fullt av folk, både pensjonister og Birken-råskinn. På selvbetjeningsrommet var det plass til en mosjonist, så jeg spiste der. Tilbake gikk jeg Bjørnsjøen på langs, overraskende lite overvann og sørpe der. Gikk løypa under og langs monstermastene ved Bjørnsjøelva. Bakkene var stort sett fine, men litt oppskrapte her og der. Rakk en siste tekopp ved Østre Aurtjern, og etter å ha kommet inn på lysløypa, tok jeg en avstikker: Skjervenløypa. Der var det færre folk, og fredelig. Den kronglete og svingete løypa gjennom furuskogen er morsom med mye snø. Litt mindre morsomt var det når jeg traff to mennesker som gikk til fots. Jeg sa at det var en dårlig ide å gå i sporet, og fikk et surt svar tilbake. Var det sikkerhetsavdelinga på Dikemark som var ute på luftetur? Så gikk det som smurt bortover Ankerveien og ned til Sognsvann. Jeg synes synd på folk som ikke får brukt slike vinterdager ute, men må nøye seg med Northug & co på TV.

26.2 - Sognsvann-Skjersjødammen-Blankvannsbråten-Glåmene-Kobberhaughytta-Sognsvann

Snøfallet kvelden før ga påfyll til skiføret. Gikk Ankerveien innover i nyoppkjørte løyper som ikke hadde rukket å bli ødelagt av brøytebataljonen. Riktig drømmeføre. På Vestre Aurtjern gikk jeg oppover Solskinnsløypa og måtte forsikre noen som kom nedover at sporet var fint ute på tjernet. Fulgte skisporet inn i naturreservatet ved Slakteren og Blankvann. Slakterkleiva var så oppskrapt at den nesten var farlig. Mulig at det er siviløkonomer som har vært på ferde. Jurister var det neppe. De har ikke for vane å skrape helt ned til isen. Passerte Blankvannsbråten der skiløperne skal ha fått havresuppe under et renn en gang i tida. I bakkene oppover mot Kobberhaughytta hadde sola begynt å ta, og det var antydning til kladding her og der. Det fortsatte oppover mot Appelsinhaugen og Glåmene. På Glåmene måtte jeg ta pause før jeg snudde. Litt kladding i utforkjøringene, men det gikk fint. Så satte jeg meg på en benk ved Kobberhaughytta. Gitt av DNB. Tok en sjanse på at bakken ned mot Lørenseter ikke var livsfarlig å kjøre nedover. Snøen viste seg å være tørr inne i skogen. En hakkespett ga lyd fra seg mens jeg kjørte nedover. I den siste bakken ned mot Lørenseter kjørte jeg i løssnøen. Så bar det over Store Åklungen og ned på vestsida av Sognsvann. Oppskrapt som vanlig.

23.1 - Glåmene i mystisk lys

Mer skiturer i utvalg. Stort sett samme løype som sist, altså Ankerveien-Lørenseter-Kobberhaughytta-Blankvannsbråten-Store Åklungen-Sognsvann. Snømengden på bakken og i trærne hadde økt noe i løpet av natta, og rett etter Østre Aurtjern kom det deisende ned noe fra ei gran. Skjønte med ett hvorfor Hans Børli ba dikterne om å ikke skrive om fallende snø,  da de ikke kjente den. Kjenne fallende snø gjorde derimot skogsarbeideren, som sikkert fikk kilovis over seg under trefelling hver vinter. Ved Kobberhaughytta var temperaturen høy nok til at det gikk an å spise ute. Etter maten tok jeg en avstikker opp bakkene mot Appelsinhaugen og bort til Glåmene, myrpartiet med forkrøpla furuer. Det er et sted en får ro, til tross for at mange går fort forbi. Måtte sto og kikke litt på trærne. Det fins ikke noe stillere sted enn januarskogen en vindstille dag. Det lave skydekket gjorde lyset mystisk, en slags skumring med gråtoner, som på et vis passer til dette området. Det er nok av mystikk i naturen. En trenger ikke ty til snåseri og selvinnvikling for å trenge ut av rasjonalitetens jernbur, spør du meg.

16.1 - skidag

For kaldt til å fiske, men nok snø til en lengre skitur. Gikk Ankerveien til Skjersjødammen gjennom lys furuskog med blå skygger. Neste etappe gikk forbi Lørenseter og opp bakkene til Kobberhaughytta. Det var mange andre ute i løypene, og ikke alle er like godt trent. Det var mulig å se på teknikken. Brøytebataljonen hadde øvelse ned de bratte bakkene. Det er også overraskende å høre folk som snakker jobb i løypene. Greier de ikke å legge igjen det gørre 9-16-slitet på kontoret fredag ettermiddag?
Framme på Kobberhaughytta fikk jeg et varsel om at det var fullt inne: Ski og staver langs vegger og i skistativ, nok til en hel butikk. Så da spiste jeg ute. Veien hjem gikk over Blankvannsbråten og opp Slakterkleiva. Denne var nå så avskrapt at en kunne innbille seg at den har fått navn etter skiløpere som har falt og slått seg til blods. Men det stemmer ikke, den er oppkalt etter plassen Slaktern, der det bodde en slakter. Jeg kom meg opp, og tok Solskinnsløypa ned til Vestre Aurtjern. Litt lite snø, men det gikk. Den siste etappen gikk over Store Åklungen og langs vestsida av Sognsvann. Mellomledere på smale ski hadde gjort bakkene ned mot Sognsvann harde og glatte, så det gikk ekstra strykende.

31.1 og 1.2 - skihelg

Det blir mange skiturer midtvinters så lenge føret holder. På lørdagen var temaet for turen "fram og tilbake". Gikk opp Måneskinnsløypa først, og den så fin ut etter siste snøfall. Så fin at jeg bestemte meg for å kjøre den løypa nedover også. Altså ingen rundtur, men fra A til B og tilbake. Akkurat som å kjøre T-bane. Men jeg liker nå å bruke andre løyper enn lysløypa, og kan jeg inspirere andre til å gjøre det samme, er jeg fornøyd. Etter kneikene i den løypa fortsatte jeg opp fra Heggehullet, over Frønsvollsmyrene og langs Skjennungen. Jeg valgte ei annen løype (scooterpreparert) fra Langmyr og bort til Slakterkleiva enn den vanligste. I slike løyper er det alltid ro og fred. Slakterkleiva gikk overraskende fint, så forbi Blankvannsbråten, og framme: Kobberhaughytta. Det var ikke kø, for en gangs skyld, så jeg gikk inn, kjøpte en bolle og fant en ledig stol. Så spiste jeg mens jeg så på snødrevet ute. Tilbake tok jeg den gamle 50 km-løypa fram til Blankvannsbråten. Beintråkka. Jeg forestilte meg hvordan det var å delta i Holmenkollrennet. Den røde stua åpenbarte seg, og fra løypekrysset var det samme veien som tidligere på dagen et stykke, men nå gikk jeg om Tryvann før jeg var tilbake i Måneskinnsløypa.

På søndagen skulle jeg endelig komme meg til Kikutstua. Ingen ekspedisjon, men heller ingen kort svipptur. Ankerveien gikk raskt, det samme gjorde etappen over Aurtjerna. Helt nyoppkjørte spor mellom dem. Fra Vestre Aurtjern gikk jeg den upreparerte løypa langs bekken fra  Blankvann. Noen hadde vært der før, så jeg slapp å brøyte. Forbi Kobberhaughytta og så bort til Glåmene for ei kort pause. Glåmene var et stille sted denne dagen. Bare vinden og passerende skiløpere lagde lyd. Jeg spiste en banan og så på de krokete furutrærne. Men jeg måtte videre. Gjennom skog, over myrer og langs tjern til jeg var ute på Østre Fyllingen. Det blåste kraftig, og løypa var full av fokksnø. Men vi er heldige som kan bruke også slike dager på den rette måten i stedet for å klage over dårlig vær. Etter Østre Fyllingen følger et kupert parti før en til slutt kan gli inn på tunet foran Kikutstua. Køen var lang, men det fins et selvbetjeningsrom for den som ikke absolutt må ha gjærbakst med sukker. Godt å få hvilt seg. Matpakke, te og vørterøl smaker inne på et slikt selvbetjeningsrom. Så var jeg spent på Bjørnsjøen. Løypa var litt isete, men ikke noe problem. Jeg hadde medvind. I løypa langs Bjørnsjøelva var det lunt og vindstille, og langt fra så oppskrapt i bakkene som det kan bli. Den siste etappen gikk over Store Åklungen og langs vestsida av Sognsvann.

25.1 - blått føre

Det kom mye snø dagen før. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, og det er ingen grunn til å stenge seg inne. Det blir skiføre av mye snø. Smurte med blå Swix og kom meg avgårde. Det var mange andre i løypene. Også i Ankerveien, med Birken-stress ned bakkene og langs Skjærsjøelva. Rushtid på en søndag. Ro og fred var det først ved Østre Aurtjern. Jeg fortsatte forbi Lørenseter og opp de bratte kneikene til Kobberhaughytta. Det var mange som hadde det travelt på vei ned. På Kobberhaughytta var det bare så vidt det var ledige plasser å finne. Da mener jeg ute. Inne var det nok like tett med folk som på T-banen klokka 17 en tirsdag. Jeg spiste matpakke slik jeg pleier. Det gjorde sikkert Einar Gerhardsen også når han gikk på ski, liker jeg å tenke. Første etappe på tilbaketuren gikk forbi Blankvannsbråten og opp den blankskrapte Slakterkleiva.  Vestkantens flinke piker og gutter i Heming-drakt smatt forbi oppover, og i motsatt retning var det ploging i kø. Jeg kom meg bort til Tryvannstua via ei stikkløype som ikke så mange bruker, videre over Tryvann i isete spor. Helt til slutt tok jeg Måneskinnsløypa. Mye folk også der, men uansett er det fint at mange tilbringer søndagen ute i stedet for i sofaen.

6.7 - Maridalsvannet rundt

Lenge sida jeg har skrevet noe om sykling, og nå er det på tide igjen: Sykkeltur på bygda i byen. Først Ankerveien inn til Hammeren, og derfra langs Gamle Maridalsvei (med utsikt til kirkeruinen) og Kallerudveien forbi bygdetunet og Maridalen kirke. Jeg fikk det for meg at jeg skulle ta en avstikker til Sandermosen stasjon, og ikke sykle forbi Sander gård, som også er en mulighet. Sandermosen er Oslos mest avsidesliggende stasjon, og den brukes nå til kulturformål. Her er det benker som kan brukes til rasteplass for turister. Det passerte et tog mens jeg sto der og tok en pust i bakken. Derfra  går det en grusvei/skiløype som fører inn på veien rundt Maridalsvannet. Her og der er det noen utsiktspunkter. Veien går til Langsetløkka, like ved Oset renseanlegg. Der overtar asfalten og tettbebyggelsen.

26.1 - en søndagstur

Etter årsmøtet i NMU er det alltid greit å sove lenge, så da utgikk fisket til fordel for skitur. Tryvannstua var dagens mål. Det kom litt snø tidligere i uka, og føret var passe. Først gikk jeg Ankerveien og fortsatte opp til Skjersjødammen slik jeg pleier. Litt oppskrapt i bakkene, men ikke for ille. Derfra opp til Ullevålseter og fortsatte opp kneikene til løypekrysset før Skjennungstua. Dit skulle ikke jeg, men fortsatte langs Skjennungen og fulgte løypa rett fram, helt til Tryvannskleiva åpenbarte seg der framme. På tide med mat og drikke på benken ved hytteveggen. Så var det å komme seg over Tryvann, litt isete, og bort til lysløypa. Den fulgte jeg et stykke, og den bratte bakken gikk fint. Så gjensto stikkløypa forbi Store og Lille Åklungen, og ned bakkene til Sognsvann. I bakkene hadde den tidligere omtalte brøytebataljonen vært på ferde og begått forbrytelser mot den delen av menneskeheten som går på ski. Gi dem et kurs!

18.1 - vinter og sne...

Da det hadde snødd mye hele uka, tenkte jeg at det kunne passe med en skitur. Ikke en lang tur, men bare en start. Det var mange andre ute i løypene også, så jeg stakk bortover Ankerveien, som ikke er like mye brukt som lysløypa. Løypa var ikke kjørt opp, men det hadde gått noen der før. Føret var ikke veldig bra, men det var nok snø til en skitur. Jeg fortsatte videre til Østre Aurtjern, og passerte noen åpne bekker. Framme ved tjernet spiste jeg, og fant ut at jeg fikk snu. Det var ikke spor over Store Åklungen, så da måtte jeg ta til takke med lysløypa hjemover. Vanligvis overlater jeg den til barn og nybegynnere. Der hadde brøytebataljonen ikke overraskende hatt øvelse, og jeg så til og med en mann på sånn derre fatbike. Lysløypa har plass til alle. Alle skal med!

16.3 - Skjennungstua

Med litt nysnø var det mulig å gå en skitur igjen. Om det blir den siste skituren i lavlandet, er ikke godt å si med den kulda som har vært i mars. Vel, jeg gikk i nyoppkjørte spor bortover Ankerveien for å prøve de morsomme utforbakkene, fra Skjærsjødammen forbi Ullevålseter og de bratte bakkene opp til Skjennungstua. Jeg har ikke vært inne på Skjennungstua før, så jeg kjøpte en bolle og så på interiøret, bl. a en utstoppa fasan. Neppe den vanligste fuglen i marka. Skjennungstua har også ei selvbetjeningsbu, og jeg drakk medbrakt termoste der. Så gikk jeg løypa bort til Frønsvollstråkka. Ikke sikker på hva den heter, men det er ei gammel løype. På grunn av sportsbegivenhetene i Kollen var det mange folk med norske flagg å se, og særlig var det mange på vei oppover i Måneskinnsløypa. Bortsett fra at det var trangt om plassen, var det en nytelse å kjøre ned den kuperte løypa på perfekt føre.

22.2 - ta deg en bolle

Og da trenger en ikke bake eller kjøpe i butikken. Skal en kjøpe boller, gjør det på ei av stuene i marka. Jeg ville ta meg en bolle på Kobberhaughytta. Mye triveligere der enn på butikken. Første etappe gikk langs Ankerveien til Nordseter. Veien må ikke forveksles med Peder Ankers vei på Korsvoll. Den er riktignok anlagt av mannen. Da med tanke på transport til Bærums verk, nå ei morsom skiløype i åpent skogsterreng med fine utforbakker. Området kalles også Skjervenmarka, etter Skjerven gård. Fra Nordseter går løypa langs Skjærsjøelva og opp til Skjærsjødammen. Derfra fulgte jeg løypa forbi Lørenseter og opp bakken som ikke bør kjøres nedover på hardt føre. Så var jeg framme ved hytta, kjøpte bolle med melis og satte meg i spisestua. På hjemveien kjørte jeg ned den gamle 50 km-løypa fra Blankvannsbråten. Ikke preparert, men heldigvis hadde noen kjørt der før meg. Det er synd den ikke prepareres fast. Til slutt kjørte jeg Skjervenløypa ned til Ankerveien. Mye morsommere enn å bare bruke lysløypa, som mange gjør.