Mars - innspurt med resultater

Nei, det er ikke familien Ingebrigtsens idrettskarriere jeg viser til. Men mitt eget isfiske i mars. Høye temperaturer gjorde at isen begynte å bli dårlig. Mars skal være en god isfiskemåned, men det kan diskuteres om det stemmer. Daglengden øker, men isen er gjerne tjukkere enn i desember, så hvor stor effekt lyset har, skulle jeg likt å vite. Og jeg har i alle fall fått flere store abbor i perioden desember-februar enn i mars. Men er været fint i mars, er det gjerne hyggeligere å være ute. Mars begynte med en tur etter gjedde. Snøen hadde forsvunnet etter mildvær. Jeg var på plass i vika som har jeg har avlagt mange besøk. Snøfri is er bra under ismeite etter gjedde, sies det. Jeg hadde først et forsiktig napp på den ene stanga etter 20 minutters fiske. Fisken kom seg løs etter et lengre utras. Surt, for forsiktige napp kommer gjerne fra bedre fisk, fem kilo eller større. Halvannen time etter var det napp på den andre stanga, og opp kom en "trøstefisk" på 75 cm. Fikk også en sik på mormysjka, da jeg måtte skaffe mer agnfisk. Etter plassbytte fikk jeg besøk av en annen fisker som var ute etter abbor. Han mente at fisket etter abbor var bedre før. Mitt inntrykk er at abborfisket på dette vannet uansett er vanskelig hvis en vil ha større fisk. Dagen etter skulle jeg fiske mort. Det begynte med noen mindre fisk på både meite og mormysjka. Sendte ei melding på klubbens Messenger-gruppe og lurte på om noen andre fra klubben var ute i det fine været. Viggo og Anders satt et annet sted på vannet. Gikk bort dit og hilste på. De hadde fått større fisk begge to. Anders hadde fått et prakteksemplar på 970 gram. Jeg bestemte meg for å prøve litt der. Det var lurt. Og jeg fikk se hva slags fisk dette vannet kan produsere. Fikk tre fine mort, 780, 760 og 600 gram. Den største er ny pers. Morsomt å få kjørt større fisk på ismeitestanga. Og stor mort slåss faktisk ganske bra. Agnet var for øvrig reke, som sitter bedre på kroken enn brød, og tåler angrep fra småfisk. Det var en viss debatt om veieposen jeg brukte, om hva den egentlig veide og jeg trakk fra for mye, og om disse Hurricane-vektene er så nøyaktige som de bør være. Det kunne blitt en oppfølger til filmen "Plastposen". Hvis noen har forslag til ei annen vekt jeg bør kjøpe i stedet, takker jeg for det.

Søndagen etter var det klubbkonkurranse på samme vann. Isen hadde blitt mye dårligere, men vi kom oss utpå. Fisket var ujevnt, men det kom opp noen fine fisk, i alle fall. Sven Martin tok førsteplassen med en mort på 720 gram. Denne gangen hadde jeg også med ei stang med dupp, og det fungerte greit. I alle fall så lenge det er plussgrader.

Isen sang altså på siste verset, men enkelte i klubben fortsatte å fiske i ukene etter og fikk sesongens siste stormorter mens forbipasserende lurte på hva som gikk av dem. Isen kunne da ikke være sikker... Litt abborfiske rakk jeg også, og jeg kan fortelle om den ørtende bolken i framhaldssoga om vanskelig skogsabbor. Jeg konsentrerte meg om å fiske rundt noen grunnetopper. Turens største på 400 gram fikk jeg på morgenkvisten på en mormysjka mens orrhanen spilte. Ved lunsjtider var det slutt på aktiviteten. En trivelig dag i marka var det. Og på land prøvde noen skiløpere seg på skareføret. En mandag hadde jeg tatt en feriedag. Bestemte meg for sesongens siste gjeddetur. Fortsatt blank is. Nå brukte jeg tre stenger. Stikkene til agnfisk skulle jeg bare ta fram hvis jeg absolutt måtte. To stenger plassert på grunt vann, med agnet en meter over bunnen, og den tredje på dypere vann, høyt i vannet. Gjeddene spiser litt seinere på dagen enn abboren, og klokka 09.30 var det napp på den "midterste" stanga. Et langt utras, og god tyngde på fisken. Det kjente jeg raskt. Etter litt tautrekking og irritasjon over at stjernehjulet beveger seg litt når jeg sveiver, fikk jeg se fisken. Hodet var større enn på noen annen fisk jeg har fått på vannet. Ny pers, det var klart. Fisken stilte seg først på tvers og var ikke til å rikke. Så kom et siste utras før den lot seg trekke oppover. Til slutt kom den opp. Kondisjonen på disse gjeddene som spiser sik, er utrolig. Fisken minte om en tømmerstokk. Og fargene på fisken i dette vannet er også en opplevelse.

Vekta? 8760 gram. Lengden 98 cm. Ingen "gris", som svenskene kaller det, men en flott fisk, og endelig gjedde på over 8000 gram, som har vært et mål i noen sesonger. Skal jeg nå prøve et nytt vann eller konsentrere meg om treigt abborfiske neste sesong? Det er verdt å merke seg at jeg har fått de største gjeddene på relativt små abbor. Også denne. Resten av turen skjedde det ingenting, men det kunne være det samme. Ingen andre mennesker var ute på isen, bortsett fra en på spark. Han kom ikke bort for å spørre om jeg hadde fått noe. Når en er ute og fisker på isen, virker en gjerne som en magnet på folk som er ute og rusler. Siste tur på isen for sesongen foregikk på Øyungen, der sesongen begynte i desember. Isen hadde blitt bløt oppå, og dårlig inne ved land. Så dette fikk bli siste turen. Jeg fikk en påminnelse om at ingen fisketurer er like. Det endte med blanking. En svane fløy lavt over isen, og det var mye vann i bekkene. Om litt begynner fisket i åpent vann. Har allerede hørt om stam på over to kilo fra Nitelva.

Månedens tips: Varmeposer

Varmeposer kan det være lurt å ta med seg, både på isfiske og skitur. De tar lite plass og er enkle å bruke. Det er viktig å huske på at de ikke skal være i direkte kontakt med huden over lengre tid. På isfiske bruker jeg store fjellvotter. De består av innervotter av fleece og vannavstøtende yttervotter. En varmepose kan få plass mellom inner- og yttervotten. Ellers kan de oppbevares i jakkelomma og tas fram når de trengs.

Januar og februar, og et tips om bygging av lette ismeitestenger

To måneder med mye og ustabilt vær. Rakk noen turer etter abbor der det viktigste var at jeg fikk fisk, og så en improvisert klubbtur etter lake. På den turen fikk Simen tre mindre fisk. Det mest spennende var likevel turene etter mort. Skulle egentlig prøvd i begynnelsen av påsken i fjor, men måtte gjøre vendereis pga. at isen hadde blitt usikker inne ved land. Flere klubbkompiser fikk stor fisk på isen i fjor. Og i år fikk jeg endelig prøvd vannet. Morten lot seg fange på både mormysjka og ismeite. Ismeitet foregikk med et veldig enkelt takkel, en krok og et BB-hagl. Krok 8 skal være stort nok til å sortere vekk småfisk. Agnet var loff, og fisket skjedde rett over bunnen. Jeg brukte 0.20-sene, men ned til 0.15 skal gå fint. Forsiktig foring med grunnfor eller most brød. Ismeitestanga var ei ombygd fluestang med mormysjkatupp. Den viste seg å være morsom å kjøre fisk på, men litt stivere enn den egentlig burde være. Det er ikke ideelt ved bruk av tynnere sene. Mista en fin fisk på mormysjka på den første turen og traff på en ikke ukjent specimenfisker fra Nes. På den andre turen satt jeg på blank is en formiddag i sterk vind. Største fisk veide 380 gram, men langt større fisk er tatt på vannet. Veldig morsomt å prøve noe nytt. På en av abborturene passerte jeg et takrørbelte på vei tilbake over vannet etter at fisket var over, og tok med meg litt materiale til dupper. Det var turens mest interessante fangst. Takrør er glimrende som materiale til wagglere, bare de får tørke ordentlig.

Så et tips: Slik bygger du ei ismeitestang til det letteste ismeitet/stang til mormysjkafiske etter større fisk Du trenger: Ei kassert fiskestang, føletupp til mormysjkafiske og eventuelt et toppøye, baufil, fil eller sandpapir, elteip, tokomponentlim Ismeitestanga jeg brukte på turene etter mort, er som nevnt ei ombygd fluestang i klasse 5. Ei hvilken som helst lettspinnstang eller lettere fluestang vil kunne brukes. Tuppen på den aktuelle stanga hadde knekt, så da var det bare å kappe tuppen og file den tynne enden slik at jeg hadde ei klinge uten skader igjen. Ikke helt ideelt som nevnt med tanke på aksjonen ismeitestanga ville få, men dette var mitt første forsøk som stangbygger. Det beste er en tuppdel helt uten skader. Det er den som skal bli klinga til ismeitestanga. Jeg har ikke satt på noe nytt toppøye, men det skader neppe å gjøre det. Imidlertid har jeg satt på en føletupp til mormysjkafiske. Sett den på før du eventuelt limer fast et toppøye. Jeg var nødt til å bygge opp underlaget med ei surring med elteip for at føletuppen skulle sitte godt fast.

Det jeg beskriver i de kommende setningene, har jeg dessverre ikke noen bilder av, men det fins diverse videoer på Youtube som kan brukes hvis du vil prøve deg som stangbygger eller reparere ødelagte stenger. Klinga som sitter nærmest håndtaket må sages av med baufil. Den er hul, og tuppdelen skal skyves på plass så den ender på høyde med den nederste enden av håndtaket. Du må antakelig kappe noe av tuppdelen eller fjerne noen ringer for at det skal gå. Jeg brukte altså ei fluestang. Snellefestet måtte jeg fjerne, og så sagde jeg av en bit av håndtaket for å at stanga ikke skulle bli for baktung. Til slutt limte jeg fast et stykke kork helt i enden av håndtaket. Hvis "emnet" er ei haspelstang, kan du beholde snellefestet, og eventuelt kappe litt av det bakre håndtaket. Jeg lagde noen surringer med teip for at klinga (altså tuppdelen av den gamle stanga) skulle sentreres. Så fylte jeg håndtaket med tokomponentlim, skjøv klinga på plass og lot hele stasen tørke. Snella jeg bruker på stanga er ei gammel fluesnelle. Den kunne jeg feste med teip, slik bildet viser. Det kunne også gått an å stripse den fast.

< Når det gjelder sneller til slike stenger, er det mye annet som fungerer også. Ultralette haspelsneller og slike enkle isfiskesneller som likner fluesneller kan også brukes. Uansett, nå har du ei ismeitestang til det letteste ismeitet etter mort, harr og sik. Eventuelt ei stang til mormysjkafiske som egner seg til større fisk (stor abbor, røye og sik, f. eks)

Desember - Isfiskesesongen begynner

Etter oktober har det vært mellomsesong. Et høydepunkt på den tida av året var klubbjulebordet. Alltid hyggelig å treffe klubbkompisene og snakke om årets fiske og planlegge neste sesong. Isen la seg altså i november. Så kom det en mildværsperiode. Helt typisk for november-desember. 14. desember begynte jeg isfisket med en røyetur på Øyungen. Isen var 10 cm med like mye snø oppå, så det var en del sørpe å tråkke i. Og stedvis overis. Det begynte litt treigt. Fikk ei røye på det første varpet. Det bar videre til neste plass, og så en plass til. Jeg var i kontakt med fisk begge steder, og interessant nok var det en del aktivitet seint på formiddagen og tidlig på ettermiddagen. Alle påstår at røya er mest aktiv i grålysningen. Fikk til sammen åtte røyer på blink og mormysjka. Endelig kunne jeg fiske igjen. Det måtte til. Og det er lenge sida jeg har opplevd såpass mye aktivitet på akkurat det vannet. Så var det gjeddemeite dagen etter. På den første turen var det lite aktivitet. Kaldt om morgenen, men væromslag og mildere fra formiddagen. Det snødde. Gjeddestengene snødde ned. Jeg fikk riktignok agnfisk. En sik og en liten abbor. Og så en abbor på 300 gram. Siken tok på lokkemeite. På en Asseri Tinca. Hva er greia med å kalle opp en lokkemeitepilk etter en fisk som ikke er særlig aktiv om vinteren og er lite interessert i kunstagn (unntatt plastmais)? Den fungerer nå i alle fall.

En fredag før jul hadde jeg tatt en feriedag. Slike dager setter jeg alltid pris på, for det er mye å gjøre på "anstalten". Derfor er det viktig å sette av tid til å gjøre andre ting enn jobb, og tenke på noe annet. Det hadde vært mildvær og isen var blank. Dro igjen for å fiske gjedde. Et annet sted på vannet enn forrige gang. Vinden var i ferd med å løye da jeg var på plass. Det var ikke nevneverdig aktivitet. Noen abbor på mysjka og lokkemeite for å supplere agnfiskbeholdningen. Den største på 300 gram. Fikk lyst til å prøve storabboren på det vannet. Har prøvd tidligere, med noen 500-grammere som resultat. Men de blir større. Det var på tide med lunsj. Etter å ha spist, skulle jeg ta en tekopp. Da var det "plinging" på agnfisktakkelet som var plassert over 5,5 meters dybde. Det var en livlig fisk. Fikk den opp til hullet og så at det umulig kunne være gjedde. Fikk en ørret på den samme plassen i mars. Kunne det være mulig? Ja, det var faktisk en ørret. Omtrent like lang som den jeg fikk i mars. 68 cm og 3880 gram. Utrolig! Den kan bli årets beste fisk for min del. Etter litt diskusjon og granskning av fotografier kom gutta i klubben fram til at det var samme fisk som jeg fikk i mars. En minneverdig bifangst!

I romjula rakk jeg en røyetur til, på litt vanskelig føre med overis. Og jeg prøvde storabboren på "gjeddevannet". Det var vanskelig å komme i kontakt med den. Prøvde flere plasser uten å få annet enn en abbor i agnfiskstørrelse. Og jeg fant ei interessant grunne jeg gjerne prøver flere ganger. Mulig abboren ikke liker lavt skydekke. Traff klubbkompis Anders som hadde hatt en blanketur etter gjedde. Muligens kan det bli flere forsøk etter større abbor når det har blitt vanskelig å få gjedde der. Den større abboren skal også være spesielt vrien, men det er jo morsomt å kunne drive et mer bevegelig fiske og ikke drasse på for mye utstyr.

Mars - labert fiske, men med noen lyspunkter

Isfisket har ikke vært noe særlig å snakke om denne sesongen. Og det fortsatte slik i mars også. Ny tur til det "nye" abborvannet ga inntrykk av jeg må gjøre noe annerledes hvis jeg skal få de større fiskene der. Mista en på rundt 200 gram på morgenkvisten, dog. Noen forsøk etter "stor" ørret på isen ga bare abbor på mysjka og dropshot. Dropshotjiggene jeg prøver på isen har altså ikke vært et totalt bomkjøp. Det interessante er at de bare har gitt fisk når jeg har brukt gamle sluker eller røyeblinker uten krok som søkke, aldri når jeg har brukt balansepilk. Et lyspunkt har vært at snøen på isen forsvant. Da skjedde det så vidt saker og ting på gjeddevannet. For jeg måtte prøve de nye vippene. Først fikk jeg ei snipe på tre kilo på en "ny plass". Lengden var 77 cm, så da kan jeg sikkert slutte å veie fisk under 80 cm. Så var det en dag jeg var særdeles sliten etter en hekisk periode på jobb. Måtte ta en sykedag, og fant ut at jeg kunne sløve litt på ismeite. På den første plassen jeg prøvde, langs en dypkant, var det null liv. Da havregrøten var fortært, var det på tide med plassbytte. På den neste plassen begynte det stille og fredelig. Så var det bevegelser i den ene "svenskevippa". Ga tilslag i løse lufta. Brukte også en alarm på akkurat den stanga, og da jeg la sena på plass på hjulet, kom det voldsomste runnet jeg har hatt på isen. Og på takkelet satt det en livlig fisk. "Nok ei trekilossnipe" tenkte jeg. Var klar for gjellelokkgrep med påfølgende behandling med Pyrisept, men det var ingen gjeddekjeft som kom opp. Det var en mørk gyllen ørret. Den største jeg har sett. Og den ørreten jeg har fått med den voldsomste appetitten. Agnet var en 200 grams sik, som for øvrig var tint for femte gang. Den originale britiske gjeddemeiteren Ray Webb skal ha ment at agnfisk der bare hode og hale satt på, var et godt agn. På den annen side hadde han en alvorlig psykiatrisk diagnose. En sjelden bifangst på dette vannet. Vekta viste 3050 gram.En så stor ørret får jeg vel aldri igjen... Og det fins folk som utelukkende fisker ørret og har gjort det hele livet som aldri har fått så stor fisk. Hadde de lokale garngubbene sett meg returnere fisken, hadde de fått slag. Så stor ørret er uansett ikke mat. Hadde den veid 350 gram, hadde den nok blitt mat. Den fineste bonusfangsten jeg har fått. Uten tvil.

Så kom påsken. Var hjemme noen dager først for å fiske. Dro igjen på gjeddefiske. Litt dårlig is langs land fikk meg til å tenke på at det kunne bli sesongens siste tur. Som på de fleste andre turene denne sesongen, var det håpløst å få tak i agnfisk. Men det skjedde heldigvis saker og ting på ismeitet etter hvert. 09.45 var det et forsiktig napp på den grunneste stanga. Jeg var på vei bort med pulken da fisken løste ut. Nok en livlig fisk. Da hodet kom opp av hullet, tenkte jeg at fisken måtte veie over fem kilo. Det gjorde den. 5400 gram, og 84 cm. Like lang som persen. Og i likhet med den tatt på en liten abbor på en sekserkrok.

Etter det skjedde det ingenting. Den riktig store lar vente på seg. Eventuelt må jeg kjøpe noen dyre gummiagn og ei sykkeltrøye, så får jeg nok en på over 10. Måtte takke vannet for året flotteste fangster så langt før jeg bukserte pulken inn i bilen og dro hjem. Gutta i klubben meldte om bra mortefiske, og Sven hadde fått en på 1030 gram. Jeg kunne da prøve å få en stor en på isen. Vel framme viste det seg at isen hadde blitt riktig dårlig inne ved land. Dro et annet sted. Deretter var det noen dager på hytta. Der gikk årets viktigste isfisketur av stabelen. Nevøen min ville prøve isfiske. Det var ikke noen aktivitet de fire timene vi prøvde, men jeg fikk lært bort litt grunnleggende teknikk. Han syntes det var morsomt å bruke isøsa, og ikke minst fløyta på ispiggene. Ikke minst kunne vi trøstespise litt.

Det er oppløftende at dagens barn liker uteaktiviteter. Så har de et alternativ til skjerm og konkurranseidrett. Hvis flere barn lærer å fiske, er det sjanse for at de ikke oppfører seg like dumt som en narkoman langrennsløper fra Mosvik og en korrupt skiskytter fra Vestfossen.

Tips: Att göra en ismetevippa

Jeg har sett diverse svenske videoer og lest artikler om hvordan en går fram for å lage ismeitevipper. Altså nappindikatorer som brukes til ismeite med agnfisk, og som tar utgangspunkt i de gammeldagse angeldonvippene.

Ismeitevipper til gjedde må være litt kraftigere enn slike som brukes til andre arter (abbor, ørret) pga. agnfiskstørrelsen. Deler av denne artikkelen kan være nyttig for den som vil bygge om gamle vipper som har ei plastskive med klype. Disse kan dermed få nytt liv, bli synlige fra alle vinkler og få et senefeste som fungerer bedre.

Du trenger: Stakefjær Kuler eller egg av isopor Krympeslange i forskjellige diametre Treplugger (jeg har brukt 8 mm) Hvit akrylmaling Rød og hvit maling (akryl, emalje eller spray) Klarlakk (må tåle vann) Araldit Avbitertang Saks Sag med smalt blad Stearinlys og lighter Det går fint an å lage flere vipper samtidig. Først klipper du av en bit stakefjær med avbitertanga. Det kan være lurt å bruke en hammer for å få løs biten til slutt. En lengde på rundt 50 cm holder. Stakefjærer kan ruste, så hvis noen har tips om bedre materialer, vil jeg gjerne vite om det. Først kan du begynne med å male kulene/eggene. Varm den ene enden av stakefjæra og tre den raskt gjennom kula. Sørg for å treffe midt på kula for det beste resultatet. Bruk maskeringstape på hver side av kula for å sørge for at den sitter fast når du maler. Det går an å bruke spraylakk til dette. Precis som i förorten, men her er det altså ikke betong som skal males. Da må du først pensle kulene med trelim til utendørsbruk for at kula ikke skal gå i stykker. Jeg har noen bokser med emaljelakk stående, som jeg har brukt til å lakkere dupper og quiveripper med, så da brukte jeg dem. Da måtte jeg først grunne med akrylmaling, tre strøk med hvit farge. Deretter hadde jeg på tre strøk med emaljelakk, og så ett strøk med klarlakk til slutt. Det går også an å male oppå den hvite grunninga med rød akrylmaling, men da kan det være lurt med et strøk med klar emaljelakk til slutt. Akryl er vannløselig, nemlig. Så kommer turen til senefestet. Du sager et 10 mm dypt spor i den ene enden av trepluggen, trer pluggen fast i den øverste delen av fjæra og limer. Når limet er tørt, limer du fast isoporkula. Den limes fast til trepluggen som altså sitter foran. Så smører du på litt lim rett bak kula også. For at kula skal bli sittende fast hvis limet løsner, kan du tre på en bit krympeslange med 5 mm diameter under den nederst enden. Så tenner du stearinlyset og varmer du opp krympeslangen over flammen så slangen krymper, men lar den siste centimeteren inntil kula bli stående urørt, slik at den låser fast kula. Vil du feste ei bjelle på vippa, kan den festes på dette stykket med krympeslange. Så trer du et stykke krympeslange over trepluggen. Jeg har brukt krympeslange med 10 mm diameter, da trepluggene har en diameter på 8 mm. Det skal være langt nok til at pluggen dekkes. Klipp av og varm opp krympeslangen. Her fester du en strikk som sena skal festes i. Bruk gjerne løsningen med perle, som på bildet under. Da sitter sena bedre fast.

Til riktig stor agnfisk blir denne løsningen for svak, men erfaringsmessig fungerer den til agnfisk på 100-150 gram, som er vanlig til gjedde. Til slutt skal fjæra festes til noe som får hele stasen til å stå støtt på isen. Et stykke av en planke eller list på 20-30 cm går fint. I alle fall hvis du gjør slik som meg når jeg ismeiter, borer noen cm ned i isen og setter vippa ned i sørpa. Du spikrer eller stifter fast fjæra til trevirket. Du kan også feste en spiker eller skrue som en slags stanghviler på sida. Her en løsning med vinkelskrue og et stykke gummislange:

Gammeldagse angeldonvipper har en spole med snøre. Har du noen slike, kasserer du snøret som sitter på og bruker spolen som stanghviler. Et tips når det gjelder praktisk fiske, er å spenne opp vippa i motsatt retning av slik fjæra i utgangspunktet bøyer seg uten belastning. Altså: Bøyer fjæra seg mot høyre, spenner du den opp så kula peker mot venstre, i stedet for å bøye fjæra videre i samme retning. Dermed får du et bedre signal når det napper. Uansett, du har nå en godt fungerende nappindikator til ismeite. De bør også kunne brukes til isfiske i saltvann.

Februar - endelig fiske igjen

Mye snø og kulde i januar gjorde fiske vanskelig. Så kom februar, og da begynte temperaturen å stige. Lørdag 3. februar var det endelig premiere. Årets klubbkonkurranse gikk av stabelen. På Tunevannet. Da kunne vi slå to fluer i ett smekk. Først fiske og så dra på NMUs årsmøte i Særp. I Østfold (som har blitt eget fylke igjen, noe positivt må Trygve vise til når alt blir dyrere, folk klager og statsråder fra partiet hans har vist seg å være tvilsomme. At det var nettopp Borch og Borten, overrasker meg ikke det grann) var det mindre snø enn i Oslo, og isen på Tunevannet var blank. På den første plassen jeg prøvde, var det litt grunt, men steinbunn, og jeg fikk en liten abbor på pimpel etter noen resultatløse hull der jeg prøvde en balanse i såkalt papegøyefarge. På neste plass lagde jeg en serie med hull jeg skulle fiske av i tur og orden. Fikk jeg først en litt større abbor på balansen i første hull. Deretter var det stille. Gikk tilbake til første hull og fikk en halvstor abbor på 450 gram. Det skulle vise seg å holde til tredjeplass. Simen fikk to større abbor på 900 og 600 gram. Ikke det store fisket, og vi fikk erfare at vi var i byen der ingenting nøttær. Da vi hadde ankommet Mortens velutstyrte butikk, M&M fiske og fritid, der årsmøtet gikk av stabelen, fikk vi høre om en kjent isfisker som også hadde vært på samme vann den dagen og ikke sett en eneste fisk på ekkoloddet.

Dagen etter skulle jeg gjøre et forsøk i et nytt vann der det var mulighet for kilosabbor. Helt nytt var det ikke. Har faktisk vært der én gang i åpent vann. Fikk bare to mindre abbor på mormysjka og var borti ei snipe i nærheten av ei brygge. Vannet var mer brådypt enn jeg hadde forestilt meg. Jeg får gjøre et forsøk til. Så fortsatte det med nedbør. Først snø, så regn. Tok noen feriedager i slutten av måneden, og den første dagen var været såpass lite dårlig at jeg kunne fortsette prosjekt storgjedde. "Det var i slutet av februari hemma i Sundsvall". Slik begynner en Youtube-video der en svenske har bestemt seg for å få stor gjedde, og så lander en 14-kilos. Nå har jeg aldri vært i Sundsvall, men det går an å få stor fisk andre steder også. Temperatur rett over null hele dagen, men regnbyger. Det var ingen aktivitet på agnfisktaklene, og jeg fikk noen mindre abbor da jeg prøvde å få noe til å skje ved å skaffe et tilskudd til agnfiskbeholdningen. Det var en slik dag mange ville brukt inne. Men for en som sitter mye og glaner inn i en skjerm på jobb, er ikke Netflix et alternativ. Og ute får jeg brukt sider av meg sjøl jeg ikke får brukt på jobb. Nå håper jeg været i mars blir mer medgjørlig, så jeg kan komme meg ut på flere fisketurer nå som skiføret har blitt dårlig.

Det skal sies at jeg også kan gjøre ting inne som både er kreativt og fiskerelatert. I skrivende stund har jeg stående noen nye wagglerdupper til lakkering, og så prøver jeg å få lagd noen ismeitevipper. Avslutter med et bilde av wagglerne som bare venter på å bli brukt til sommeren.

November og første halvdel av desember - isfisket begynner

Disse månedene med navn som en kriminalforfatter syntes hørtes ut som trusler. November var rekordkald, og isfisket begynte tidlig. Siste helg i november var det på tide å børste støvet av isboret for å fiske røye. 10 cm stålis med litt snø på. Fisket begynte litt treigt, og først etter noen hull på det første varpet, kunne jeg lande de første røyene. Fikk ingen flere slike, men på neste plass fikk jeg to abbor. Så det sto til liv. Etter 11.30 var det for det meste stille, unntatt en fisk som tok smakte på opphengeren over balansen da jeg prøvde å se om den kunne friste ørreten i vannet. Godt å være i gang! Og landskapet i Nordmarka er ekstra fint på forvinteren.

For den som ser godt etter, kan det være fine fotomotiver på den første isen. Også når det har kommet litt snø.

Da gjør det ikke noe om det ikke fins høye fjell. En oppblåst pratmaker nordfra som er noe innen media og ut fra fornavnet å dømme oppkalt etter en restaurantkjede, mente at det var så fryktelig ille at det ikke fantes fjell i Oslomarka. Da kan en snakke om å være provinsiell. Jeg gikk ut fra at sånne mediefolk var åpne for nye erfaringer, men det er de altså ikke. Trangsynte og smålige er de tydeligvis i stedet. For jeg savner ikke fjell, og mener at alle typer landskap har sine kvaliteter. Men vi skal ikke se bort fra at den nevnte pratmakeren trives best med høye fjell han kan se på avstand. Han er nok i sitt rette element inne på et serveringssted der han kan forsøke å pådra seg skrumplever. Slik som mediekjendiser har for vane. Etter en lengre kuldeperiode kom det et snøvær og litt høyere temperaturer. Dro for å fortsette med prosjekt storgjedde. Ikke optimalt med all snøen på isen, mn jeg må begynne et sted. Kort sagt hadde jeg ute tre stenger med agnfisk, men ingen antydning til liv. Uka etter dro jeg til samme vann, da temperaturen fortsatt var levelig. Fikk en abbor på mormysjka da jeg skulle supplere agnfiskbeholdningen. På meitestengene skjedde det ingenting. Da får jeg gjøre noe litt annerledes neste gang jeg prøver. Så kan jeg anbefale en podkast om fiske: Amatørfiskepodden, av og med noen yngre herrer som kaller seg Toten amatørfiskelag. Episodene jeg har hørt på har vært verd å lytte til med humor, interessante temaer og de vanlige digresjonene som er vanlige i podkaster. Gledelig at fisket fenger den yngre garden. Forgubbing er et problem i fisket. Da trengs det yngre krefter som kan gjøre ting på en annen måte enn det overmodne menn med tiltakende vannlatingsbesvær ville gjort. Flott at den yngre garden interesserer seg for annet enn gaming og TikTok (da jeg var ung, var det ravefester med tilhørende inntak av tabletter som skapte bekymring, og så kan leseren antakelig regne seg fram til når det var). Mer av slikt! Ellers er det jo et problem i fiskemedia at det blir mye av det samme. Herr Werner fortsetter i samme tralten som forgjengerne sine. Det er som regel klubbkompis Andreas N og en håndfull andre skribenter som greier å tilføre nye ideer. Nytenking og nye krefter trengs. I alle fall for å redde tekstbaserte medier fra undergangen. For folk leser vel fortsatt? Ellers må noen sørge for å komme seg på Youtube og bli det norske svaret på Kanalgratis.

Mars og slutten på isfiskesesongen

Det dårlige fisket fortsatte, til tross for greie forhold, nok en gang til tross for vekslende vær. Min egen dagsform var under middels, så jeg skylder på den også. Har rukket to turer etter gjedde med agnfisk. Fylte pulken med gäddpåkar, angeldonvippor og betesfisk og dro til vannet med stor gjedde som jeg holder på å utforske. På den første turen var det agnfisken som greide å redde dagen, da jeg fikk noen abbor og sesongens eneste sik. God agnfisk, og en morsom art, men litt vrien. På den andre turen var det umulig å få noe som helst til å nappe. Så da var det bare å pakke sammen og dra sørover, som den triste, middelaldrende mannen jeg er, som holder på å dø av kjedsomhet.

Mer gjeddesatsing får det bli neste sesong, fortrinnsvis i desember mens isen fortsatt er tynn og det er gode lysforhold. Rakk også en tur i marka. Prøvde i et vann med stor ørret, men fikk bare smårøye på mormysjka. Er den større ørreten helt passiv der om vinteren? I de første dagene av påskeferien var det avslutning av isfiskesesongen. Først en tur til dette vestkantvannet med balanse og agnfisk. Mista en halvstor fisk på balanse utpå ettermiddagen. Kjentes ikke helt ut som om det var ei snipe, så håper det var en abbor. Kanskje prøver jeg igjen der neste sesong. Avslutningen av sesongen var en bolk i framhaldssoga. Fikk to mindre abbor på mormysjka, mens de store var borte. Gikk ned til et mystisk vann nedstrøms. Der fant jeg ei grunne som kan være interessant, men greide å bore i bunnen. Typisk å avslutte en dårlig sesong på den måten. Det kan faktisk være klin kokos umulig av og til. Særlig etter at en har prøvd. Nå blir det fiske i åpent vann snart. Håper på bedre fiske, til tross for at enkelte turer kan bli krevende og medføre skuffelser. "Det kan vara knas ibland, men det ordnar sig", som en ung svenske som døde for tidlig uttrykte det.

Snart åpent vann Så to korte tips: Det ene gjelder feste av krok til dropshotfiske. Her er det to duppstoppere som kroken sitter mellom. Det er viktig at duppstopperne er av riktig størrelse, slik at de sitter godt. Med denne løsningen unngår en ekstra knuter, og dermed for mange svake punkter.

Det andre tipset fant jeg på internettet, noe som bør være foruroligende. Det dreier seg om en enkel krokholder, bestående av strips og en pakning. Pakningen tres inn på stripsen. Deretter låses stripsen noe. Tre hele greia over klinga der du ønsker at krokholderen skal sitte. Pass på at pakningen blir stående litt ut fra klinga. Stram så alt sitter godt fast, og klipp av den delen av stripsen som har blitt til overs. Ikke en helt god løsning jeg har brukt på bildet, da stripsen har noe stor diameter og klinga på isfiskestanga er tynn, men man tager hvad man haver...

Januar og februar 2022

Det var mye vær i januar, men det lot seg heldigvis gjøre å fiske også. Fikk et gjensyn med et vann med beliggenhet på beste vestkant som jeg har besøkt før, og der det skal gå stor abbor (og kanskje ørret hvis en er heldig). Tok flere turer dit og gjorde meg bedre kjent med vannet. Det var mange ute og gikk tur, og de hørtes ut som herr Winche-Lanche fra Montebello alle sammen. Som vanlig er de større fiskene vanskelige. Prøvde ismeite med agnfisk på to av turene. På den første av disse turene fikk jeg da også min tyngste fisk i dette vannet, ei snipe på 2-3 kilo, som jeg ikke veide. Vestkantsnipene er i godt hold, og kan de bli litt større? Abboren var altså ikke helt i støtet. Balansepilk var de ikke interessert i. Da gjaldt det å finne fram mormysjkaen og more seg over at det napper. Det har vært melodien på alle turene i januar og februar.

Termos med varm drikke hører også med. Te eller solbærtoddy for min del, kaffe er for indremisjonskjerringer og krampeurbane bondestudenter

Så har SFK X-CPERT hatt klubbkonkurranse på Lyseren. Også vanskelig fiske der, og typisk at vi som sitter fast i lønnsarbeid ikke får vært ute når storabboren jager, men må vente til helga. Øystein vant med en abbor på 400 gram. Neste år får vi prøve den andre enden av vannet, som ikke er okkupert av ismeitere med fire stenger hver. Det var blank is, med mulighet for å finne artige fotomotiver

Så et tips: Er du også lei av isøser av plast som oppfører seg som den berømte staven til Oddvar Brå? Da bør du gå over til isøser av metall. Det trenger strengt tatt ikke være ei isøse. Ei hullsleiv i metall fungerer minst like bra, om ikke bedre.

Den på bildet er kjøpt i en dagligvareforretning. Jeg har hatt teip rundt håndtaket for at det forhåpentligvis skal være bedre å holde i. Isen vil fryse fast i bladet når det er kuldegrader. Jeg har ikke brukt øsa i sprengkulde, så hvor problematisk dette er, får jeg finne ut. Diamateren på denne modellen er 115 millimeter. Altså den samme som for mange isbor. Så den kan ikke brukes i for små hull. Et ekstratips må derfor være å skaffe seg et større isbor. Jeg vil heller anbefale 135 til 155 millimeter for den vanlige isfiskeren enn det vanlige 115-boret. 115 passer best til konkurransefiske. De er ikke mye tyngre å bore med. Og den største fordelen: Med et litt større bor vil det være lettere å lande større fisk. Er isen tynn, kan til og med 135-boret holde til større abbor. Til slutt: Litt alvor (men ikke uten forsøk på satire. Som vanlig lønnsmottaker sittende fast i en åtte-til-fire-jobb, kan jeg ikke annet enn å sparke oppover) Rågiver Henrik Myklebust i tenketanken Agenda har ment i Aftenposten at en måte å løse boligkrisa i Oslo på, er å bygge boliger i Oslomarka. Dette er et dårlig forslag. Oslomarka er viktig av folkehelseårsaker. På turene mine ser jeg stadig vekk mange andre som også er ute på tur der, og ikke bare topptrente folk. Også barnefamilier er ute på tur. Ja, vi har både kommersielle og kommunale tilbud som skal være til gang for helsa, som treningsstudioer, men turer i marka for å kople av fra jobbstresset er for mange mye morsommere enn å gampe på ei tredemølle. Videre blir disse boligene neppe voldsomt billige, da infrastruktur som veier, vann og kloakk i så fall må bygges ut. For folk vil vel ikke sykle på grusvei til jobb? Nei, sørg heller for å opprettholde/forbedre et godt kollektivtrafikktilbud, og legg mer til rette for hjemmekontor. Så kan boligmarkedet i Oslo avlastes. Jeg vil heller foreslå å rive de overprisa rønnene i Ullevål hageby (der mange i pratmakerklassen bor) og bygge blokker der i stedet. Så vi får en svensk betongförort i stedet for en engelsk hageby bebodd av dekadente kjendiser. Så førsteamanuensiser og rådgivere i tenketank kan bo vegg i vegg med hjelpepleiere og trygdemottakere, og dermed minsker vi problemet med segregering og ghettoer i samme slengen. Herr Myklebust er sikkert innerst inne en oppvakt type som har lest mange vanskelige bøker, men akkurat her framstår Myklebust som en kjempedust. Hilsen vanlig lønnsmottaker

Mars - slutten på isfiskesesongen

Mars begynte optimistisk med innkjøp av en ny boks med maggot. Men dessverre, det treige fisket fortsatte. Det var bare gjøre som tidligere i sesongen: Nyte det fine været mens jeg var ute for å unngå at fisketurene framstår som mislykka og meningsløse. Rakk en ny tur på Lyseren og fikk to abbor på Karismax-balansen. Det var merkelig lite aktivitet. Fant ei brygge og satte meg der. Ikke for å høre på Postgirobygget, men for å spise. Hva senilingeniør Hurlen og studiekameratene hans angår, bør de heller holde på med det de lærte på NTNU og overlate musikken til halvstuderte røvere med rusproblemer. Hvis eieren av brygga leser dette, vil jeg si unnskyld, og fortelle at brygga er like hel etter at jeg satt der. Fin og velholdt brygge, forresten. Prøvde plassen der jeg så ismeiterne forrige gang. En grunnetopp, sannsynligvis et undervannsskjær, da jeg kunn kjenne at det var steinbunn der. Tok noen bilder av isen for å ha noe å holde på med en ellers treig dag.

Helga etter begynte med en gjeddetur. Det viste seg å være kaldere enn antatt da jeg kom fram. -11 er egentlig ikke forenelig med gjeddefiske, men jeg har lest om trikset svenske gjeddefiskere bruker når det er kaldt: Vatten i pulkjäveln. Gjeddene er heldigvis opptatt av HMS, så de gadd ikke nappe. Fikk heller ikke agnfisk. Kan det være at mormysjka ikke er populært nå på grunn av en viss krig? Men vanlige russere bør ikke lastes for at de har en stormannsgal president. Det mest interessante jeg foretok meg var rekognosering på en ny plass, ei relativt stor grunne der det bør være mulig å få fisk. Noe av målet på turen var å se om enkrokstakkel fungerer bedre enn tokrokstakkel, men det fikk jeg altså ikke svar på. På søndagen tok jeg en trøstetur i marka med håp om en variert fangst og en trivelig tur i skogen, og fikk årets første ørret. En liten sak under minstemål. De større holder seg unna på dette vannet. Ørret på isfiske er ikke enkelt. Det kommer an på vannet, har jeg lagt merke til. I noen vann er det mulig å få fisk, i andre er det null aktivitet.

Helga etter var det reprise. Anders i klubben var interessert i en gjeddetur, og jeg var også interessert. Kort sagt skjedde det like lite som på forrige tur, og vi lurte på om en lokal garngubbe har ødelagt vannet. Måtte han i så fall få korona. Å skulle forvalte vann med tanke på interessant sportsfiske er visst vanskelig, unntatt når det gjelder de vanlige turistfellene. For folk fisker da vel ikke andre steder? Og i hvertfall ikke der det ikke fins fisk med prikker? For i siste nummer i Alt om Fiske sto det jo at gjedda ikke er populær. Det blir ikke lettere å forvalte fiskevann på en god måte hvis mediene skal spre fordommer og uvitenhet på den måten. Hadde det ikke vært for at klubbkamerat Andreas misjonerte for meite etter stam i det samme nummeret, og at Bekkevold i kjent stil hadde noen tankevekkende betraktninger, ville jeg vurdert å si opp abonnementet. Nåh, ikke tenke på mediene, som en kjent norsk forfatter ville sagt (han var stadig uenig med en avisredaktør). Anders kunne melde om en del småfisk han så på ekkoloddet som ikke var mulig å få til å nappe. Vi får heller komme sterkere tilbake neste sesong. Heldigvis fikk jeg jo en brukbar fisk fra dette vannet i desember, men så var kvoten tydeligvis brukt opp. Hadde en ny trøstetur i marka på søndagen, og der var det også ganske begivenhetsløst. Men jeg så en gåseflokk, og da må det være vår. Så kom sesongens siste isfisketur. Dro tidlig oppover i marka. En spett ga lyd fra seg i en tretopp. Brukte litt tid i noen oser med tanke på ørret. Det innebærer fiske med mormysjka, og å fiske av alle vannlag. Den var ikke til å komme i kontakt med. Derimot var det litt liv i abboren, så jeg slapp å avslutte isfiskesesongen med blanking. Like greit å gi seg mens leken er god. Hadde jeg ikke det, kunne jeg fort ha begynt med melkespannkasting, bingo eller yoga i stedet. Og det vil jeg helst slippe.

Februar - med noen nyttige tips

Det vanskelige fisket har fortsatt i februar. Har fått fisk på de fleste turene, men det har altså vært et usedvanlig treigt og krevende fiske der jeg har prøvd, og den større fisken har holdt seg borte. Det viktigste har vært å komme seg ut, enke skuldrene og få et avbrekk fra hverdagen. Høre på svartspetten. Være glad for at jeg ikke løper rundt på et kjøpesenter hele lørdagen. Et tips i ei isfiskebok jeg har liggende, er å huske termos og godt humør. Det er viktig. Og været har faktisk vært riktig fint på noen av turene i en måned der været ellers har vært bemerkelsesverdig vekslende. En sånn overbetalt og kjepphøy coach ville sikkert sagt at jeg ikke prøver hardt nok når jeg ikke alltid får stor fisk hver gang. Til det vil jeg si at coachene ikke har greie på det de snakker om. Eller noe som helst annet. Men de er flinke til å dikte opp ting og kunne sikkert blitt gode forfattere hvis de hadde drukket mer. Fiske har vært en fin aktivitet under pandemien. Ingen sak å holde avstand. Og det er en aktivitet som ikke krever voldsomt mye tilrettelegging fra kommune eller kommersielle virksomheter, men der det er mulig å ha meningsfylt fritid på eget initiativ. Sportsfiske er folkehelse. Folk bruker penger på mindfulness-kurs og yogatimer, men glemmer at det allerede fins aktiviteter som kan brukes som avspenning uten at de likner medisinsk behandling. Fiske, for eksempel. Det har vært kortreist fiske på samme nærvann som i januar, med småfisk som resultat. Og mange spørsmål om isen var sikker. Fikk høre om en ørret på tre kilo som hadde blitt tatt tidligere i sesongen på det ene vannet. Grunn nok til å fortsette å besøke det. Rakk også en tur på Lyseren. Isen var strøken. Stålis i februar. Nesten synd å bore i den. Var borti en større fisk på den turen. Og en gjeng med ismeitere satt ved ei grunne og hadde flere napp.

Så måtte det bli en ny bolk i framhaldssoga i slutten av måneden. Der var det reprise fra forrige bolk med en like stor abbor som jeg fikk i januar, på den samme grunnetoppen. Like fine farger var det på den fisken også, men ikke stor nok til å bli fotografert. Så passerte det en skiløper med to løse hunder som lagde et forferdelig lurveleven. Han prøvde å plystre på dem. Det hjalp ikke, og hørtes mer ut som en førskolelærer som plutselig har blitt dørvakt. Obligatorisk dressurkurs for hundeeiere bør vurderes, mener jeg. Etter den hendelsen spaserte jeg ned til et vann i nærheten og fortsatte å fiske der. Uten resultat. Men akkurat det vannet bør jeg kanskje bli bedre kjent med. Neste sesong? Siste dag i februar hadde jeg en feriedag. Mildvær. Det fikk bli et gjeddeforsøk. Hadde et napp på den grunnest plasserte stanga, og det var alt som skjedde. Bytta plass uten resultat. På land hadde en bever vært på ferde, så det ut som. Muligens denne Jostein Bever, som visstnok kan synge og fører småpikene ut i avstandsforelskelse.

På denne siste turen prøvde jeg en ny løsning for å feste sena til angeldonvippa. Team Colibri (http://teamcolibri.blogspot.com) har en mer inngående beskrivelse, og takk til dem for det tipset. Gode ideer fortjener å bli spredt, så jeg har en kortversjon her, i bildeform. Når jeg ikke har noen oppsiktsvekkende fangster å vise til, kan jeg altså dele ut noen tips. Perlene (de kan ha andre fiskerelaterte bruksområder også) kjøpte jeg på Panduro, og strikk fås tak i i diverse butikker.

Så et tips til, nemlig hva en kan bruke rørisolasjon til: Oppbevaring av takler, her stålfortommer til gjeddemeite. Klipp eller skjær av et passe langt stykke. Fest kroken (den nederste hvis det er et tokrokstakkel) i spalten, surr fortommen rundt isolasjonen og fest det hele med ei knappenål gjennom det ene øyet på svivelen i den andre enden. Oppbevares i en passende boks.

Krokholder til ferdigmonterte ismeitestenger Denne gjør det enkelt å frakte stengene med et påsatt takkel, og du sparer tid når fisket skal begynne. Kapp isolasjonen i passe lengder. Skjær i spalten med en kniv slik at hele stasen kan åpnes. Rigg ei ismeitestang og sett på en fortom. Fest fortommen i enden på "røret" og tre det over stanga. Jeg har brukt lengder som kanskje er i lengste laget (pun intended), men en fordel med dem er at de kan klemmes fast over den nederste stangringen, slik som bildet viser.

Desember

Isen la seg i begynnelsen av desember. Helga etter et heidundrende klubbjulebord måtte sesongen begynne. Noen misliker vinteren, men det går an å finne på ting da også. Dessuten har jeg en mistanke om at slike helst oppholder seg inne også midt på sommeren. Først en tur etter røye. Litt forviklinger oppsto på vei bort til parkeringsplassen pga. snø, men jeg har en spade liggende i bagasjerommet, og den kom til nytte. Så var det å gå i nesten sammenhengende oppoverbakke, for så å gå i snø og sørpe bort til første stoppested, varpet. Ville det fortsatt stå fisk der? Var jeg for seint ute? Fikk ei blankrøye og en abbor, og så var det slutt. På neste stopp, en av blankrøyeplassene, var det mer aktivitet med forsiktig napping. Bytta fra røyeblink til mormysjka, og deretter balansepilk. Fikk ytterligere ei røye og tre abbor. Hadde noen mer kontakte napp på balanse (for øvrig en 5 cm Rapala i fargen GFR). Prøvde en tredje plass med en abbor som resultat, og gikk tilbake til forrige plass for å avslutte. Til slutt satt det nok ei blankrøye på mormysjkaen. Morsom start på sesongen, og en trivelig dag i marka.

Dagen etter snødde det litt, og temperaturer rundt null gjorde det mulig med ismeite etter gjedde. Endelig. Og nå skulle jeg prøve en helt ny plass. Relativt mye snø på isen, og hadde mistanker om at turen ikke ville bli begivenhetsrik. Der fikk jeg rett. Hadde bare et napp på mormysjka fram til lunsj, og agnfiskene som befant seg høyt i vannet over 5 og 8 meters dyp, fikk henge stille. Så var det på tide med lunsj, og da havregrøten og brødskivene var fortært, strakk jeg hånda etter posen med nøtter og rosiner. Samtidig var det et eller annet under isen som også ville ha mat. Bevegelser i angeldonvippa til stanga med abboren, som sto grunnest og nærmest. Ifølge en rovfiskekspert fra Roverud (ikke bare ordspill, han kommer faktisk derfra) som jeg kjenner, kan de større gjeddene være forsiktige når de napper. Så det viste seg at det ikke var helt klin kokos umulig å få fisk likevel. Gikk bort, gjorde tilslag, og så la jeg merke til hvor uvant det er å kjøre fisk på multisnelle. Blir aldri fortrolig med bremsen på dem, men det gikk bra. Så kunne jeg lande en sikspiser i godt hold. 5600 gram/84 cm. En gjeddepers som ikke er voldsomt bra, fikk et løft der. Og det var det eneste som skjedde. Merkelig nok la ingen av dem som gikk tur noen titalls meter unna merke til hva jeg holdt på med. Dermed var det ingen som lurte på hvorfor stor rovfisk ikke bør bankes i hjel. Og jeg fikk heller ingen spørsmål om hvor tjukk isen var.

Søndagen etter var det fortsatt greie temperaturer, og det fikk bli en ny gjeddetur. I en annen del av vannet, som jeg kjenner bedre. Hadde tatt vare på agnfisken som ikke hadde blitt spist. Og merkelig nok var det aktivitet ved lunsjtid igjen. Først på stanga med sik. Så på den med abbor. Ingen av fiskene ville opp. Kjentes ut som fisk på 3-4 kilo. Fikk en agnabbor på pimpel, og siste del av turen var stille. På parkeringsplassen traff jeg kjentfolk: Simen hadde sittet på et annet sted på vannet sammen med en svensk karpefisker som bor i Norge. Ingen hadde fått noe. Oppløftende å se at det fins levende svensker etter dr. Tegnells feilvurderinger. Lille julaften var det klart for mer røyefiske. Det var først lite aktivitet på to varp som har gitt fra seg fisk før, og så fikk jeg ei blankrøye og en abbor på en av blankrøyeplassene før lunsj. Fikk en abbor til på ettermiddagen, og da foregikk det droneflyging rett over der jeg satt. Kanskje jeg kommer på Youtube, blir berømt og kan si opp åtte-til-halv-fire-jobben til fordel for en tullejobb i sosiale medier... I romjula kom det snø. Ikke så mye at det var vanskelig å fiske, og jeg rakk to turer på dagene med greie temperaturer. var ute og mosjonerte til fots og på ski på de kaldere dagene. Ingen grunn til å ty til joggebukse og sofa (slik som utdanningsministeren gjorde i et portrettintervju) når en skal kople av. Mulig at statsråder har godt av slikt, men jeg mener at for oss som har en rutinejobb på kontor, er det begrensa hvor stor glede en har av å sløve. Først måtte det bli en ny bolk i framhaldssoga. Lå bak en brøytebil delen av turen fram, men kom fram i god tid til å begynne klokka ni. Var førstemann ute på vannet den dagen, det gikk litt tid før skiløperne kom. Faktisk lite overvann under snøen og enkelt å gå. Ingen basking, og isen på Vusvol-tjønna var 15-20 cm. Ville det bli fisk, tru? Begynte fisket på ei grunne og fikk fisk i dagens andre hull. En abbor i normalstørrelse med kondisjon som ei dårlig stappa medisterpølse. Så var det slutt. Jeg fikk i alle fall et lite honorar for denne bolken, i motsetning til forfattaren Hallstein Bronskimlet. Prøvde litt rundt grunna jeg fant i vår, men må studere dybdekartet nøyere for å finne ut hvor det er hard bunn. Steinar S kom innom og kunne fortelle om at sønnen hans hadde fått sik i vannet. Interessant. På vei hjemover kjørte jeg forbi et menneske som kom gående med ei pizzaeske. Lei av julematen? Bolken avsluttes med et bilde av utløpsbekken.

Siste fisketur i 2021 skjedde på nyttårsaften. Nytt forsøk etter gjedde. Nå med trippeltint agnfisk. Kort fortalt falt de ikke i smak. Men jeg fikk to abbor i passe agnstørrelse på mormysjka helt på bunnen, og en litt større en på rundt 200 gram. Dermed kunne den trippeltinte agnfisken kasseres, og jeg stiller med ny agnfisk på neste gjeddetur. Ellers kunne jeg sitte og følge med på tåka som kom og gikk.