Meitepremiere, full klaff og tanker ved første mai

Så var jeg i gang igjen. Det har blitt vår, og på tide med fiske igjen. Premiereturen gikk til Ågårdselva for å fiske stam. Lerkene sang da jeg gikk ut av bilen. Det var vår, denne årstida som er full av klisjeer.

Atkomsten til fiskeplassen var heller usjarmerende, da den gikk under motorveibrua, og trafikkstøyen var hørbar under hele turen. Men uansett, våren ved elvebredden i Østfold er en hyggelig opplevelse. Jeg prøvde noen plasser her og der langs elva, og fant flere som kan prøves en annen gang. Det var morsomt å fukte grunnfor og lempe paternostertaklene i elva igjen. Gult grunnfor med parmesanlukt, fjorårsgress og hvitveis skapte vårstemning.

Jeg brukte to stenger. Brukte reke som agn på den ene, og maggot og ostepasta på den andre. Vannføringa var OK, men jeg fikk ikke fisk, dessverre. Det er alltid moro å prøve nye fiskeplasser. Uka etter var jeg tilbake for å fiske ettermiddag og kveld. Noe mer vannføring, men fortsatt holdt en 20 grams feeder bunnen. Nå skulle jeg prøve en høl i elva jeg hadde oversett forrige gang. Fortsatt vårstemning, og nå hadde det kommet grønne knopper på trærne. Uti med noen feederladninger med polsk grunnfor som passer til barbe, mort, stam og vimme (hvorav halvparten av artene ikke lever i Norge), sette ei reke på kroken, kaste igjen og vente. En halvtime måtte jeg vente, og så kom min første fisk fra den nye elva på land. En stam. 56 cm og 2500 gram med fiskeglede.

Prøvde to plasser til nedstrøms og oppstrøms og fikk en mindre stam og ei småbrasme. Dette er ikke primært en blogg for meningsytringer, men av og til dukker det opp noe som bare må uttrykkes. Første mai er arbeidernes dag, eller skal vi si vanlige folks dag? Vanlige folk i Norge har gjerne fast jobb, og det er et mål om at så mange som mulig skal ha det. En tanke jeg har, er at den inngrodde vanen med at alle skal være i lønnsarbeid, bør vi kvitte oss med. Eventuelt reformere kraftig. Den har gått ut på dato. Relevant den gangen det fantes bankfunksjonærer og sentralborddamer, og lærerne faktisk underviste og ikke måtte være reserveforeldre for andres uoppdragne avkom. Og den gangen bygningsrbeiderne var faglærte og ikke bare innleid fra et vikarbyrå. Nyttig og meningsfylt arbeid alt dette. I dag er det mange som derimot sitter fast i meningsløst arbeid som bare sliter dem ut. Og i kjedelig rutinearbeid som kan sies å være en fornærmelse mot menneskers intelligens. Adam Smith skal ha skrevet at den som har veldig enkelt arbeid og ingen muligheter til å utvide horisonten, risikerer å bli dum. Det er et perspektiv som dagens markedsliberalister ser glatt bort fra. Muligheten til å få brukt andre talenter enn dem en bruker på jobben, har folk gjerne tid til på fritida. Enten det er trening, friluftsliv, kulturopplevelser eller frivillig arbeid. Ja, arbeidsdagen er kortere enn i gamle dager, men arbeid tar på uansett, og overskuddet til å få brukt evnene sine kan variere. Ofte kommer andre hensyn i veien. Både helt nødvendige og slike som har med umiddelbare behov for underholdning å gjøre. Til og med åpenbart samfunnsnyttige ting som å stille som trener i barneidretten nedprioriteres til fordel for Netflix. Det virker som om folk ikke har særlig tid eller lyst til frivillig arbeid nå for tida, og overlater til kommersielle og kommunale instanser å skape meningsfylte fritidsaktiviteter. Hvordan skal dette løses? Borgerlønn kan være et svar. Eventuelt er kortere arbeidsdag en løsning hvis denne EDB-teknologien menneskeheten har pådratt seg brukes på riktig måte og ikke bare til ekkokamre og morsomme kattevideoer. Da kan folk kanskje igjen få tid til frivillig arbeid. Eller få mer tid til familien. Og ikke minst kan rutinearbeidet settes bort til kunstig intelligens, og folk kan gjøre oppgavene som de gjør bedre enn maskiner. Som omsorgsarbeid eller kreative aktiviteter. Det er lett å si at arbeid er en hellig plikt og at hele folket bør i arbeid. Særlig når en er sjef, politiker eller tilhører skravleklassen. Nettopp slike som kan glede seg til å gå på jobben. Mens for andre er arbeidet først og fremst en plikt. På mange måter et nødvendig onde, kan en si. Som i verste fall fører til fordumming. Uansett hvor mye de prøver å sukre pillene ved å danse på bordet under det årlige seminaret på Sundvolden.