November og første halvdel av desember - isfisket begynner

Disse månedene med navn som en kriminalforfatter syntes hørtes ut som trusler. November var rekordkald, og isfisket begynte tidlig. Siste helg i november var det på tide å børste støvet av isboret for å fiske røye. 10 cm stålis med litt snø på. Fisket begynte litt treigt, og først etter noen hull på det første varpet, kunne jeg lande de første røyene. Fikk ingen flere slike, men på neste plass fikk jeg to abbor. Så det sto til liv. Etter 11.30 var det for det meste stille, unntatt en fisk som tok smakte på opphengeren over balansen da jeg prøvde å se om den kunne friste ørreten i vannet. Godt å være i gang! Og landskapet i Nordmarka er ekstra fint på forvinteren.

For den som ser godt etter, kan det være fine fotomotiver på den første isen. Også når det har kommet litt snø.

Da gjør det ikke noe om det ikke fins høye fjell. En oppblåst pratmaker nordfra som er noe innen media og ut fra fornavnet å dømme oppkalt etter en restaurantkjede, mente at det var så fryktelig ille at det ikke fantes fjell i Oslomarka. Da kan en snakke om å være provinsiell. Jeg gikk ut fra at sånne mediefolk var åpne for nye erfaringer, men det er de altså ikke. Trangsynte og smålige er de tydeligvis i stedet. For jeg savner ikke fjell, og mener at alle typer landskap har sine kvaliteter. Men vi skal ikke se bort fra at den nevnte pratmakeren trives best med høye fjell han kan se på avstand. Han er nok i sitt rette element inne på et serveringssted der han kan forsøke å pådra seg skrumplever. Slik som mediekjendiser har for vane. Etter en lengre kuldeperiode kom det et snøvær og litt høyere temperaturer. Dro for å fortsette med prosjekt storgjedde. Ikke optimalt med all snøen på isen, mn jeg må begynne et sted. Kort sagt hadde jeg ute tre stenger med agnfisk, men ingen antydning til liv. Uka etter dro jeg til samme vann, da temperaturen fortsatt var levelig. Fikk en abbor på mormysjka da jeg skulle supplere agnfiskbeholdningen. På meitestengene skjedde det ingenting. Da får jeg gjøre noe litt annerledes neste gang jeg prøver. Så kan jeg anbefale en podkast om fiske: Amatørfiskepodden, av og med noen yngre herrer som kaller seg Toten amatørfiskelag. Episodene jeg har hørt på har vært verd å lytte til med humor, interessante temaer og de vanlige digresjonene som er vanlige i podkaster. Gledelig at fisket fenger den yngre garden. Forgubbing er et problem i fisket. Da trengs det yngre krefter som kan gjøre ting på en annen måte enn det overmodne menn med tiltakende vannlatingsbesvær ville gjort. Flott at den yngre garden interesserer seg for annet enn gaming og TikTok (da jeg var ung, var det ravefester med tilhørende inntak av tabletter som skapte bekymring, og så kan leseren antakelig regne seg fram til når det var). Mer av slikt! Ellers er det jo et problem i fiskemedia at det blir mye av det samme. Herr Werner fortsetter i samme tralten som forgjengerne sine. Det er som regel klubbkompis Andreas N og en håndfull andre skribenter som greier å tilføre nye ideer. Nytenking og nye krefter trengs. I alle fall for å redde tekstbaserte medier fra undergangen. For folk leser vel fortsatt? Ellers må noen sørge for å komme seg på Youtube og bli det norske svaret på Kanalgratis.

Oktober - mort og stam

Noen turer har det blitt denne måneden, som ellers innebærer en reduksjon i antallet fisketurer og mer vekt på andre aktiviteter. Fortsatte med å prøve etter mort. Den er jo fortsatt aktiv når vanent har blitt kaldere. Det var ingen større aktivitet. Blanking på første tur med feederfiske. Kanskje er ikke formiddagen riktig tidspunkt på høsten. Tur nummer to foregikk inn i mørket en kveld, og da fikk jeg en eneste fisk. På alarmfiske med pop up-boilie. Så det virker, altså. Lagde en enkel helikopterrigg til alarmfisket, og den ser slik ut:

Til feederfiske foretrekker jeg et paternostertakkel. Så var det avslutning av meitesesongen med en tur til Indre Østfold. Lite vann, og derfor treigt fiske. Så ei brasmerulling på den første plassen jeg prøvde. Den kan ha vært sesongens siste. Hadde noen veldig forsiktige napp. Fikk til slutt en stam på en av de siste plassene. Helt typisk under noen trestammer som hadde lagt seg på tvers i elva. Jeg fikk fisk der i fjor. "Once a chub swim, always a chub swim".

For all del, det er fortsatt mulig å fiske. Men jeg trenger pauser innimellom.

Siste halvdel av juli og august

Så kom ferien endelig. Fisket i sommerferien begynte med en formiddagstur etter karuss i "grusgraven". Fikk tre stykker, den største veide 500 gram. Altså ingen rekordfisk. Hvor store blir de der maksimalt? Husk at hva som kan regnes som en specimenfisk, alltid vil være avhengig av vannet de lever i.

Deretter var det karpetur. En av de sjeldne turene der brollyen måtte monteres før stengene, pga. regn. Og regn kom det mye av denne ferien. Sommerferie i Norge er nemlig verken charterferie med soling og flatfyll eller spahotell der alt bare er velvære. En får ta det været en får. Fikk to mindre fisk denne gangen. En på bunnmeite med boilies, og en på dupp og partikler. På de "faste" plassene, hhv. i vika på høyre side av swimmen, og så inne ved land på venstre side. Takkelet som var plassert på motsatt side av dammen greide ikke å lokke noen fisk. Så var det oppløftende å se at riggen med en bitteliten svivel i stedet for løkke på "håret" fungerte som den skulle. Der kan agnet tres inn på et stykke tanntråd, som igjen knytes fast i svivelen (eventuelt en riggring, som på bildet). Fint når en vil bytte til et større eller mindre agn. Det får bli tipset i dette blogginnlegget

Og samtidig holdt Vedums kjernevelgere på jordet på motsatt side på å tygge drøv. Deretter dro jeg på hytta. Det var relativt mye vann i elva og "tjønnan" etter mye regn. Fisket var ikke bra. Riktignok var det vaking i elva. Fikk årets sannsynligvis eneste harr på kulehodenymfe og et par ørret i porsjonsstørrelse.

Den siste av ørretene fikk innvie den nye snella, en Daiwa Freams 2500. For det er visst vanskelig å få reparert eldre Shimano-sneller med defekt bøyle. Snella kan anbefales hvis du ser etter ei snelle i mellomprissjiktet. Det eneste negative jeg finner med snella, er at det ikke følger med noen reservespole. Antakelig for å spare penger? Ikke bra for den som skal bruke snella, for reservespoler kan være greit å ha liggende. Så kom Hans på besøk, med flom og masse vann i terrenget som resultat. Ikke mer fiske da. Siste tur i august fikk bli en sjelden saltvannstur. Besøk på Hvaler, og rakk en kort fisketur sammen med svogeren og nevøen før striregnet kom sigende. Fisketur med lånt utstyr i farvann der jeg ikke er godt kjent lover ikke bra, og resultatet var null fisk. Men vi får komme sterkere tilbake. Den som satte mest pris på turen, var den yngste fiskeren. Jeg fikk en påminnelse om at vi voksne kanskje tar fisket vel alvorlig noen ganger.

Til slutt noen tanker om kommunevalget Vi bør bruke stemmeretten, uansett. Det bør alle med stemmerett. De gamle grekerne hadde et ord for slike som ikke var interessert i politikk i det hele tatt. Det ordet var "idiot". Et velfungerende demokrati er avhengig av velgere som er velinformerte og aktive, og som også greier å være kritiske til politikerne når det trengs. Stem gjerne blankt hvis du mener det er best. For valg kan ofte framstå som nettopp et valg mellom pest og kolera. Mye av det vi sportsfiskere holder på med, er avhengig av en intakt natur uten for mye forurensning, og uten for mange store inngrep fra pengepugere og uvitende politikere. Derfor bør sportsfiskere tenke litt forbi lavere skatt, gratis skolemat og andre løfter. Hvilke partier vil verne vassdrag og sørge for at oppdrettsnæringa gjør opp for seg? Tenk over det. Noe som er sterkt beklagelig, er at avstanden mellom politikere og velgere har økt, slik jeg oppfatter det. Politikere kommer i stor grad fra samme type miljø (og de går gjerne til tenketanker eller PR-byråer når de er ferdige i politikken) uansett hvilket parti de tilhører, og ikke alle har erfaring fra vanlig lønnsarbeid. De tilhører skravleklassen, som ofte foretrekker å høre på sine egnes prat framfor å høre på andre. "Simple plankebærere" (slik Einar Gerhardsen spøkefullt har blitt kalt) har det blitt få av i politikken. Og så har politikernes tabber neppe bidratt til å øke tilliten. Juks med pendlerboliger og stjeling av solbriller trenger ikke folkevalgte holde på med. Når jeg tenker meg om gjelder dette mest i rikspolitikken. I lokalpolitikken er det nok fortsatt plass til "vanlige folk", men det fins ingen garantier for at det vil fortsette slik. Med andre ord: Bruk stemmeretten. Godt valg!

Juli - første halvdel

Juli begynte med en fortsettelse av "projekt ruda". Denne gangen med litt pionerarbeid i et vann der karussen skal bli stor. Har vært der om vinteren for å fiske andre arter. Av disse artene er det først og fremst abboren som kan opptre som bifangst. Ved å unngå mark og maggot som agn, kan de unngås. Dermed falt valget av agn på loff og mais. Det er neppe mange som har prøvd å se om karussen er i spisehumør, og sannsynligheten for at jeg kjenner dem, er stor. Det norske meitemiljøet er oversiktlig. En lokal mente det var "potensielle muligheter" der. En pleonasme der, altså. Satt riktignok bare ettermiddag og kveld. Fant noen interessante plasser med de obligatoriske vannliljene, men uten å se riktig art. En trivelig kveld på landet var det. Pionervirksomhet er det for lite av, og det er synd. For akkurat når det gjelder karuss er det nok av muligheter for den som vil oppdage nye vann med stor fisk. Bare i området jeg besøkte, skal det være flere andre vann som bør prøves. Foringskampanjer på forhånd er det beste, men med dagens bensinpriser er det mindre aktuelt pga. mer enn en times reisevei. Da er det bedre å spare pengene til selve fisket. Blanking var uunngåelig, men jeg prøver gjerne igjen.

Det eneste som ikke har fungert i det hele tatt til nå, er fisket i den lokale elva. Har vært der noen blanketurer. I juni måtte en tur avbrytes tidlig da bøylen på snella tok kvelden, og en tur i juli med jigg til abbor og popper til snipe, ga null fisk. Dette fisket skal ikke være krevende i det hele tatt. Får komme tilbake til høsten. Hvis det blir bedre vannføring, da. Så tok jeg en kort tur til et karpevann. Da ting har gått bra i år, tenkte jeg at det ville løsne. Her nytter det ikke uten forhåndsforing, fikk jeg en påminnelse om. "Fail to prepare, prepare to fail". Ingen tegn til fisk. Og måkene lagde leven og oppførte seg som dyr. Neste sesong, kanskje. En morgentur til "grusgraven" ga noen karuss rundt halvkiloen på løftemetoden med loff/maggot. Ingen store, men fine å se på. Av og til er karussfisket enkelt. Hadde fisken vært tre ganger større, hadde de nok også vært tre ganger vanskeligere å få.

Meitepremiere, full klaff og tanker ved første mai

Så var jeg i gang igjen. Det har blitt vår, og på tide med fiske igjen. Premiereturen gikk til Ågårdselva for å fiske stam. Lerkene sang da jeg gikk ut av bilen. Det var vår, denne årstida som er full av klisjeer.

Atkomsten til fiskeplassen var heller usjarmerende, da den gikk under motorveibrua, og trafikkstøyen var hørbar under hele turen. Men uansett, våren ved elvebredden i Østfold er en hyggelig opplevelse. Jeg prøvde noen plasser her og der langs elva, og fant flere som kan prøves en annen gang. Det var morsomt å fukte grunnfor og lempe paternostertaklene i elva igjen. Gult grunnfor med parmesanlukt, fjorårsgress og hvitveis skapte vårstemning.

Jeg brukte to stenger. Brukte reke som agn på den ene, og maggot og ostepasta på den andre. Vannføringa var OK, men jeg fikk ikke fisk, dessverre. Det er alltid moro å prøve nye fiskeplasser. Uka etter var jeg tilbake for å fiske ettermiddag og kveld. Noe mer vannføring, men fortsatt holdt en 20 grams feeder bunnen. Nå skulle jeg prøve en høl i elva jeg hadde oversett forrige gang. Fortsatt vårstemning, og nå hadde det kommet grønne knopper på trærne. Uti med noen feederladninger med polsk grunnfor som passer til barbe, mort, stam og vimme (hvorav halvparten av artene ikke lever i Norge), sette ei reke på kroken, kaste igjen og vente. En halvtime måtte jeg vente, og så kom min første fisk fra den nye elva på land. En stam. 56 cm og 2500 gram med fiskeglede.

Prøvde to plasser til nedstrøms og oppstrøms og fikk en mindre stam og ei småbrasme. Dette er ikke primært en blogg for meningsytringer, men av og til dukker det opp noe som bare må uttrykkes. Første mai er arbeidernes dag, eller skal vi si vanlige folks dag? Vanlige folk i Norge har gjerne fast jobb, og det er et mål om at så mange som mulig skal ha det. En tanke jeg har, er at den inngrodde vanen med at alle skal være i lønnsarbeid, bør vi kvitte oss med. Eventuelt reformere kraftig. Den har gått ut på dato. Relevant den gangen det fantes bankfunksjonærer og sentralborddamer, og lærerne faktisk underviste og ikke måtte være reserveforeldre for andres uoppdragne avkom. Og den gangen bygningsrbeiderne var faglærte og ikke bare innleid fra et vikarbyrå. Nyttig og meningsfylt arbeid alt dette. I dag er det mange som derimot sitter fast i meningsløst arbeid som bare sliter dem ut. Og i kjedelig rutinearbeid som kan sies å være en fornærmelse mot menneskers intelligens. Adam Smith skal ha skrevet at den som har veldig enkelt arbeid og ingen muligheter til å utvide horisonten, risikerer å bli dum. Det er et perspektiv som dagens markedsliberalister ser glatt bort fra. Muligheten til å få brukt andre talenter enn dem en bruker på jobben, har folk gjerne tid til på fritida. Enten det er trening, friluftsliv, kulturopplevelser eller frivillig arbeid. Ja, arbeidsdagen er kortere enn i gamle dager, men arbeid tar på uansett, og overskuddet til å få brukt evnene sine kan variere. Ofte kommer andre hensyn i veien. Både helt nødvendige og slike som har med umiddelbare behov for underholdning å gjøre. Til og med åpenbart samfunnsnyttige ting som å stille som trener i barneidretten nedprioriteres til fordel for Netflix. Det virker som om folk ikke har særlig tid eller lyst til frivillig arbeid nå for tida, og overlater til kommersielle og kommunale instanser å skape meningsfylte fritidsaktiviteter. Hvordan skal dette løses? Borgerlønn kan være et svar. Eventuelt er kortere arbeidsdag en løsning hvis denne EDB-teknologien menneskeheten har pådratt seg brukes på riktig måte og ikke bare til ekkokamre og morsomme kattevideoer. Da kan folk kanskje igjen få tid til frivillig arbeid. Eller få mer tid til familien. Og ikke minst kan rutinearbeidet settes bort til kunstig intelligens, og folk kan gjøre oppgavene som de gjør bedre enn maskiner. Som omsorgsarbeid eller kreative aktiviteter. Det er lett å si at arbeid er en hellig plikt og at hele folket bør i arbeid. Særlig når en er sjef, politiker eller tilhører skravleklassen. Nettopp slike som kan glede seg til å gå på jobben. Mens for andre er arbeidet først og fremst en plikt. På mange måter et nødvendig onde, kan en si. Som i verste fall fører til fordumming. Uansett hvor mye de prøver å sukre pillene ved å danse på bordet under det årlige seminaret på Sundvolden.

Oktober og november, og et tips om bruk av tørt brød

Det har blitt lite fiske i oktober. Det fikk holde med en sesongavslutning etter stam, med mye vann i den lille elva en søndag med oppholdsvær etter mye regn. Siktedybden viste seg å være bedre enn frykta. Stam er en helårsfisk som ikke lar seg stoppe av lave temperaturer. For anledningen hadde jeg lakkert quivertippene til stanga jeg brukte. Av og til må sjarken beises, nemlig. Rødt og hvitt er godt synlig.

Tåka var i ferd med å forsvinne da jeg nærma meg elva. Akkurat sånn som en kan se på engelske fiskefilmer. Det var nesten så Chris Yates kunne komme traskende over jordet med ei antikvarisk centerpin-snelle og en møllspist håv.

Første fisk på land var ei snipe på rundt 3 kg. Et typisk eksempel på at fangster ikke er gitt på forhånd, til tross for at ting gjøres på riktig måte. Det får bli min måte å gi fingeren til motivasjonsguruene på. Det hjelper ikke å prøve hardere når en ikke har kontroll over det viktigste, nemlig vær, vannføring og fiskens apetitt. Å fiske er heldigvis ikke som å løpe på ei tredemølle. Noen synes kanskje fiske er kjedelig, og det slår meg at det gjerne er sånne folk som løper på tredemølle. Etter litt prøving på kjente plasser, kjørte jeg litt oppstrøms og prøvde to helt nye. Først ei bakevje. Der var det en fisk som stakk av med agnet. Deretter en plass med ei overhengende grein. Typisk sted for stam, og jeg tenkte det var merkelig at jeg ikke har prøvd der før. Og jammen var det ikke en stam på rundt halvkiloen som ville ha mat. Både stammen og gjedda tok en bit Grilstads snackspølse med hvitløk. Akkurat den pølsa viste seg å synke dårlig, så om den blir et fast innslag på agnmenyen, er neppe sikkert. Her må det prøves og feiles mer.

Ellers har jeg vært med på å forbedre swimmen på Dream lake, med lemping av jord. Den skal bli fin å sitte på til sommeren. Så har SFK X-CPERT hatt jubileum, og stemningen var god, med både mimring og planer for framtida. Veteranene i klubben er jo pionerer innen norsk meite og specimenfiske, og det er fint å være medlem i en klubb med så mye sportsfiskehistorie. Så et tips om bruk av tørt brød: Mashed bread. Det er altså most brød, og det er et klassisk for til meite. Det er billigere enn ferdig grunnfor, som fort kan koste mellom 50 og 100 kr for en pose. All karpefisk liker brød. Denne typen for er kanskje særlig bra til karuss, mort og stam. Det er ikke veldig vanskelig å lage. Det som tar lengst tid, er å tørke brødet ordentlig. Men fortvil ikke, du trenger ikke å følge med på at det tørker. Det holder med å ta vare på alle brødskiver som blir til overs i husholdningen og la dem lufttørke i minst ei uke. Loff er best. Et tips er å beholde skorpa på brødskivene hvis du vil ha grov konsistens på mosen. Fjern skorpa fra brødskivene hvis du vil ha fin konsistens.

Bryt brødskivene opp i mindre biter. La dem ligge i ei bøtte eller stor bolle med vann noen timer, inntil de er helt gjennomvåte.

Så heller du av vannet og lar brødbitene ligge i et dørslag for å renne av.

Deretter presser du ut så mye vann som mulig av brødbitene ved å klemme dem mot kanten av dørslaget, legger brødbitene tilbake i bøtta eller bollen og moser dem med en potetmoser. Mos til massen blir så fin som mulig og det ikke er noen klumper igjen.

Brødmassen kan enkelt fryses ned. Fordel det hele i passende porsjoner i poser først.

April og mai

Etter en treig vintersesong kunne fisket i åpent vann begynne. Alle gleder seg til våren. I april rakk jeg en tur etter stam. Været var fint, men det var lite vann i elva. Dermed måtte jeg instille meg på lite aktivitet. Hadde to forsiktige napp. Det var alt som skjedde. Altså måtte jeg dra hjem med tørr håv som fikk tørke litt ekstra i sola. Lerker og to svaner var underholdning på turen, og så fikk jeg litt Østfold-gjørme på støvlene igjen.

Ellers er april mest mellomsesong. NMU hadde årsmøte, og jeg rakk å rekognosere litt i Ågårdselva på veien ned til Sarpsborg. Fisket i mai begynte med en kveldstur til "nærelva". Fiske i bymiljø kan innebære mye rart, men langs strekningen jeg fisker på, er det få fylliker og uteliggere. Til gjengjeld er joggerne mange. Så også en mann som mediterte på bredden. Kan han ha stått modell for advokatfullmektig Leo Vangen i bøkene til Lars Lenth? Han har jo en viss interesse for avspenningsøvelser. Det var lite vann også i denne elva. Vannmangelen i Oslo har vært et tema. Tenk å måtte greie seg med 20 minutter i dusjen. Det vil nok få enkelte til å forlange at Raymond fra Tveita må trekke seg fra politikken. Det som er morsomt å tenke på, er at da de fleste hadde fysisk slitsomt arbeid, var det vanlig å bade én gang i uka, på lørdagen ("laugardagen", det vil si badedagen). Dessverre føres det en miljøpolitikk i Oslo som er slik at overforbruk er greit så lenge folk sykler dit de skal shoppe. Nuvel. Med litt mer vann i elva kan det bli flere turer. Så fikk jeg til to kveldsturer etter mort i et vann der den blir riktig stor. Bjørka hadde sprunget ut og temperaturen var behagelig. Fikk stor fisk der i fjor. Vil det skje igjen i år? Med andre ord, lokalt specimenfiske i nærmiljøer som frekventeres av diverse snuskete klientell, sånn som Alkolainen från Eskilstuna, skribenten på Swedish Anglers (http://swedishanglers.com), ville likt å oppleve. Skriveriene hans er for øvrig leseverdige. Han får fisketurene til å minne om den glemte programsjangeren finsk fjernsynsteater. De slår den bråkjekke herr Fiksdals anstrengte morsomheter i Alt om Fiske når det er snakk om underholdningsverdi. Men jeg skal ikke være for hard mot sistnevnte. Han er tross alt bare en enkel informasjonssjef som gjør så godt som han har evner til. Omtrent som diverse deltakere i talentkonkurranser for slike som mangler talent. Når det gjelder fisket, fikk jeg da fisk på feeder med mais/maggot og loff og hadde mange senenapp, men de større holdt seg unna. Så ingen fylliker heller, men en mann som hadde en høylytt samtale i telefonen, passerte. Han skulle bare visst at alle kunne høre alt han sa. Fluefiske har det også blitt tid til. Fusker riktignok bare i faget, og burde øvd mer på kasteteknikken. Årets første ørret i åpent vann tok en Vibrax. Dette vil jo medføre trusler i kommentarfeltet fra fluepurister, men jeg liker altså lettspinnfiske godt. Det er ingenting usportslig med det fisket. Og når det er lite vaking og jeg likevel har tatt uten oppover i marka, er det bare dumt å dra hjem for å furte over at det ikke er nok insekter som klekker. Og på lettspinnfiske er det også mulig å få fin abbor i det rette vannet. Det var faktisk noe vaking, og hadde napp på tørrflua, en liten Parachute. Greide til slutt å få en feilkroka fisk på den. Fisken hadde greid å tulle seg inn i fortommen på en uforståelig måte da jeg skulle trekke inn flua. Ikke ofte det er så morsomt med feilkrokinger. Mesteparten av årets sesong skal vies andre metoder, da sesongen er for kort til å klage over uteblitt vaking. Karpefisket begynte også i mai. Etter noen foringsrunder satte jeg i gang med en kveldstur med bevegelig fiske. Det var karpeføre med lavtrykk. Så en fisk rulle da det hadde blitt mørkt, og hadde napp fra småfisk som fant agnet. Agnet var da et balansert krokagn ("wafter"). Mens jeg satt og så fram til at alarmen skulle gi lyd fra seg, fant jeg atspredelse i fuglelivet. Observerte både hakkespett (flaggspett?) og hettemåke. Prøvde en tur til etter ytterligere foringsrunder. Da med en pop up-boilie, som fisken ikke fant. Hadde heldigvis med ei trøstestang til mortefiske, så jeg unngikk å blanke. Bør ta en tur til Dream lake slik at jeg kan få karpe i år også, for i det "vanskelige" vannet er det tydeligvis veldig vanskelig akkurat nå. Eventuelt må jeg fortsette å gi fisken kosttilskudd i form av partikler og boilies.

Mars - slutten på isfiskesesongen

Mars begynte optimistisk med innkjøp av en ny boks med maggot. Men dessverre, det treige fisket fortsatte. Det var bare gjøre som tidligere i sesongen: Nyte det fine været mens jeg var ute for å unngå at fisketurene framstår som mislykka og meningsløse. Rakk en ny tur på Lyseren og fikk to abbor på Karismax-balansen. Det var merkelig lite aktivitet. Fant ei brygge og satte meg der. Ikke for å høre på Postgirobygget, men for å spise. Hva senilingeniør Hurlen og studiekameratene hans angår, bør de heller holde på med det de lærte på NTNU og overlate musikken til halvstuderte røvere med rusproblemer. Hvis eieren av brygga leser dette, vil jeg si unnskyld, og fortelle at brygga er like hel etter at jeg satt der. Fin og velholdt brygge, forresten. Prøvde plassen der jeg så ismeiterne forrige gang. En grunnetopp, sannsynligvis et undervannsskjær, da jeg kunn kjenne at det var steinbunn der. Tok noen bilder av isen for å ha noe å holde på med en ellers treig dag.

Helga etter begynte med en gjeddetur. Det viste seg å være kaldere enn antatt da jeg kom fram. -11 er egentlig ikke forenelig med gjeddefiske, men jeg har lest om trikset svenske gjeddefiskere bruker når det er kaldt: Vatten i pulkjäveln. Gjeddene er heldigvis opptatt av HMS, så de gadd ikke nappe. Fikk heller ikke agnfisk. Kan det være at mormysjka ikke er populært nå på grunn av en viss krig? Men vanlige russere bør ikke lastes for at de har en stormannsgal president. Det mest interessante jeg foretok meg var rekognosering på en ny plass, ei relativt stor grunne der det bør være mulig å få fisk. Noe av målet på turen var å se om enkrokstakkel fungerer bedre enn tokrokstakkel, men det fikk jeg altså ikke svar på. På søndagen tok jeg en trøstetur i marka med håp om en variert fangst og en trivelig tur i skogen, og fikk årets første ørret. En liten sak under minstemål. De større holder seg unna på dette vannet. Ørret på isfiske er ikke enkelt. Det kommer an på vannet, har jeg lagt merke til. I noen vann er det mulig å få fisk, i andre er det null aktivitet.

Helga etter var det reprise. Anders i klubben var interessert i en gjeddetur, og jeg var også interessert. Kort sagt skjedde det like lite som på forrige tur, og vi lurte på om en lokal garngubbe har ødelagt vannet. Måtte han i så fall få korona. Å skulle forvalte vann med tanke på interessant sportsfiske er visst vanskelig, unntatt når det gjelder de vanlige turistfellene. For folk fisker da vel ikke andre steder? Og i hvertfall ikke der det ikke fins fisk med prikker? For i siste nummer i Alt om Fiske sto det jo at gjedda ikke er populær. Det blir ikke lettere å forvalte fiskevann på en god måte hvis mediene skal spre fordommer og uvitenhet på den måten. Hadde det ikke vært for at klubbkamerat Andreas misjonerte for meite etter stam i det samme nummeret, og at Bekkevold i kjent stil hadde noen tankevekkende betraktninger, ville jeg vurdert å si opp abonnementet. Nåh, ikke tenke på mediene, som en kjent norsk forfatter ville sagt (han var stadig uenig med en avisredaktør). Anders kunne melde om en del småfisk han så på ekkoloddet som ikke var mulig å få til å nappe. Vi får heller komme sterkere tilbake neste sesong. Heldigvis fikk jeg jo en brukbar fisk fra dette vannet i desember, men så var kvoten tydeligvis brukt opp. Hadde en ny trøstetur i marka på søndagen, og der var det også ganske begivenhetsløst. Men jeg så en gåseflokk, og da må det være vår. Så kom sesongens siste isfisketur. Dro tidlig oppover i marka. En spett ga lyd fra seg i en tretopp. Brukte litt tid i noen oser med tanke på ørret. Det innebærer fiske med mormysjka, og å fiske av alle vannlag. Den var ikke til å komme i kontakt med. Derimot var det litt liv i abboren, så jeg slapp å avslutte isfiskesesongen med blanking. Like greit å gi seg mens leken er god. Hadde jeg ikke det, kunne jeg fort ha begynt med melkespannkasting, bingo eller yoga i stedet. Og det vil jeg helst slippe.

Februar - med noen nyttige tips

Det vanskelige fisket har fortsatt i februar. Har fått fisk på de fleste turene, men det har altså vært et usedvanlig treigt og krevende fiske der jeg har prøvd, og den større fisken har holdt seg borte. Det viktigste har vært å komme seg ut, enke skuldrene og få et avbrekk fra hverdagen. Høre på svartspetten. Være glad for at jeg ikke løper rundt på et kjøpesenter hele lørdagen. Et tips i ei isfiskebok jeg har liggende, er å huske termos og godt humør. Det er viktig. Og været har faktisk vært riktig fint på noen av turene i en måned der været ellers har vært bemerkelsesverdig vekslende. En sånn overbetalt og kjepphøy coach ville sikkert sagt at jeg ikke prøver hardt nok når jeg ikke alltid får stor fisk hver gang. Til det vil jeg si at coachene ikke har greie på det de snakker om. Eller noe som helst annet. Men de er flinke til å dikte opp ting og kunne sikkert blitt gode forfattere hvis de hadde drukket mer. Fiske har vært en fin aktivitet under pandemien. Ingen sak å holde avstand. Og det er en aktivitet som ikke krever voldsomt mye tilrettelegging fra kommune eller kommersielle virksomheter, men der det er mulig å ha meningsfylt fritid på eget initiativ. Sportsfiske er folkehelse. Folk bruker penger på mindfulness-kurs og yogatimer, men glemmer at det allerede fins aktiviteter som kan brukes som avspenning uten at de likner medisinsk behandling. Fiske, for eksempel. Det har vært kortreist fiske på samme nærvann som i januar, med småfisk som resultat. Og mange spørsmål om isen var sikker. Fikk høre om en ørret på tre kilo som hadde blitt tatt tidligere i sesongen på det ene vannet. Grunn nok til å fortsette å besøke det. Rakk også en tur på Lyseren. Isen var strøken. Stålis i februar. Nesten synd å bore i den. Var borti en større fisk på den turen. Og en gjeng med ismeitere satt ved ei grunne og hadde flere napp.

Så måtte det bli en ny bolk i framhaldssoga i slutten av måneden. Der var det reprise fra forrige bolk med en like stor abbor som jeg fikk i januar, på den samme grunnetoppen. Like fine farger var det på den fisken også, men ikke stor nok til å bli fotografert. Så passerte det en skiløper med to løse hunder som lagde et forferdelig lurveleven. Han prøvde å plystre på dem. Det hjalp ikke, og hørtes mer ut som en førskolelærer som plutselig har blitt dørvakt. Obligatorisk dressurkurs for hundeeiere bør vurderes, mener jeg. Etter den hendelsen spaserte jeg ned til et vann i nærheten og fortsatte å fiske der. Uten resultat. Men akkurat det vannet bør jeg kanskje bli bedre kjent med. Neste sesong? Siste dag i februar hadde jeg en feriedag. Mildvær. Det fikk bli et gjeddeforsøk. Hadde et napp på den grunnest plasserte stanga, og det var alt som skjedde. Bytta plass uten resultat. På land hadde en bever vært på ferde, så det ut som. Muligens denne Jostein Bever, som visstnok kan synge og fører småpikene ut i avstandsforelskelse.

På denne siste turen prøvde jeg en ny løsning for å feste sena til angeldonvippa. Team Colibri (http://teamcolibri.blogspot.com) har en mer inngående beskrivelse, og takk til dem for det tipset. Gode ideer fortjener å bli spredt, så jeg har en kortversjon her, i bildeform. Når jeg ikke har noen oppsiktsvekkende fangster å vise til, kan jeg altså dele ut noen tips. Perlene (de kan ha andre fiskerelaterte bruksområder også) kjøpte jeg på Panduro, og strikk fås tak i i diverse butikker.

Så et tips til, nemlig hva en kan bruke rørisolasjon til: Oppbevaring av takler, her stålfortommer til gjeddemeite. Klipp eller skjær av et passe langt stykke. Fest kroken (den nederste hvis det er et tokrokstakkel) i spalten, surr fortommen rundt isolasjonen og fest det hele med ei knappenål gjennom det ene øyet på svivelen i den andre enden. Oppbevares i en passende boks.

Krokholder til ferdigmonterte ismeitestenger Denne gjør det enkelt å frakte stengene med et påsatt takkel, og du sparer tid når fisket skal begynne. Kapp isolasjonen i passe lengder. Skjær i spalten med en kniv slik at hele stasen kan åpnes. Rigg ei ismeitestang og sett på en fortom. Fest fortommen i enden på "røret" og tre det over stanga. Jeg har brukt lengder som kanskje er i lengste laget (pun intended), men en fordel med dem er at de kan klemmes fast over den nederste stangringen, slik som bildet viser.

Desember

Isen la seg i begynnelsen av desember. Helga etter et heidundrende klubbjulebord måtte sesongen begynne. Noen misliker vinteren, men det går an å finne på ting da også. Dessuten har jeg en mistanke om at slike helst oppholder seg inne også midt på sommeren. Først en tur etter røye. Litt forviklinger oppsto på vei bort til parkeringsplassen pga. snø, men jeg har en spade liggende i bagasjerommet, og den kom til nytte. Så var det å gå i nesten sammenhengende oppoverbakke, for så å gå i snø og sørpe bort til første stoppested, varpet. Ville det fortsatt stå fisk der? Var jeg for seint ute? Fikk ei blankrøye og en abbor, og så var det slutt. På neste stopp, en av blankrøyeplassene, var det mer aktivitet med forsiktig napping. Bytta fra røyeblink til mormysjka, og deretter balansepilk. Fikk ytterligere ei røye og tre abbor. Hadde noen mer kontakte napp på balanse (for øvrig en 5 cm Rapala i fargen GFR). Prøvde en tredje plass med en abbor som resultat, og gikk tilbake til forrige plass for å avslutte. Til slutt satt det nok ei blankrøye på mormysjkaen. Morsom start på sesongen, og en trivelig dag i marka.

Dagen etter snødde det litt, og temperaturer rundt null gjorde det mulig med ismeite etter gjedde. Endelig. Og nå skulle jeg prøve en helt ny plass. Relativt mye snø på isen, og hadde mistanker om at turen ikke ville bli begivenhetsrik. Der fikk jeg rett. Hadde bare et napp på mormysjka fram til lunsj, og agnfiskene som befant seg høyt i vannet over 5 og 8 meters dyp, fikk henge stille. Så var det på tide med lunsj, og da havregrøten og brødskivene var fortært, strakk jeg hånda etter posen med nøtter og rosiner. Samtidig var det et eller annet under isen som også ville ha mat. Bevegelser i angeldonvippa til stanga med abboren, som sto grunnest og nærmest. Ifølge en rovfiskekspert fra Roverud (ikke bare ordspill, han kommer faktisk derfra) som jeg kjenner, kan de større gjeddene være forsiktige når de napper. Så det viste seg at det ikke var helt klin kokos umulig å få fisk likevel. Gikk bort, gjorde tilslag, og så la jeg merke til hvor uvant det er å kjøre fisk på multisnelle. Blir aldri fortrolig med bremsen på dem, men det gikk bra. Så kunne jeg lande en sikspiser i godt hold. 5600 gram/84 cm. En gjeddepers som ikke er voldsomt bra, fikk et løft der. Og det var det eneste som skjedde. Merkelig nok la ingen av dem som gikk tur noen titalls meter unna merke til hva jeg holdt på med. Dermed var det ingen som lurte på hvorfor stor rovfisk ikke bør bankes i hjel. Og jeg fikk heller ingen spørsmål om hvor tjukk isen var.

Søndagen etter var det fortsatt greie temperaturer, og det fikk bli en ny gjeddetur. I en annen del av vannet, som jeg kjenner bedre. Hadde tatt vare på agnfisken som ikke hadde blitt spist. Og merkelig nok var det aktivitet ved lunsjtid igjen. Først på stanga med sik. Så på den med abbor. Ingen av fiskene ville opp. Kjentes ut som fisk på 3-4 kilo. Fikk en agnabbor på pimpel, og siste del av turen var stille. På parkeringsplassen traff jeg kjentfolk: Simen hadde sittet på et annet sted på vannet sammen med en svensk karpefisker som bor i Norge. Ingen hadde fått noe. Oppløftende å se at det fins levende svensker etter dr. Tegnells feilvurderinger. Lille julaften var det klart for mer røyefiske. Det var først lite aktivitet på to varp som har gitt fra seg fisk før, og så fikk jeg ei blankrøye og en abbor på en av blankrøyeplassene før lunsj. Fikk en abbor til på ettermiddagen, og da foregikk det droneflyging rett over der jeg satt. Kanskje jeg kommer på Youtube, blir berømt og kan si opp åtte-til-halv-fire-jobben til fordel for en tullejobb i sosiale medier... I romjula kom det snø. Ikke så mye at det var vanskelig å fiske, og jeg rakk to turer på dagene med greie temperaturer. var ute og mosjonerte til fots og på ski på de kaldere dagene. Ingen grunn til å ty til joggebukse og sofa (slik som utdanningsministeren gjorde i et portrettintervju) når en skal kople av. Mulig at statsråder har godt av slikt, men jeg mener at for oss som har en rutinejobb på kontor, er det begrensa hvor stor glede en har av å sløve. Først måtte det bli en ny bolk i framhaldssoga. Lå bak en brøytebil delen av turen fram, men kom fram i god tid til å begynne klokka ni. Var førstemann ute på vannet den dagen, det gikk litt tid før skiløperne kom. Faktisk lite overvann under snøen og enkelt å gå. Ingen basking, og isen på Vusvol-tjønna var 15-20 cm. Ville det bli fisk, tru? Begynte fisket på ei grunne og fikk fisk i dagens andre hull. En abbor i normalstørrelse med kondisjon som ei dårlig stappa medisterpølse. Så var det slutt. Jeg fikk i alle fall et lite honorar for denne bolken, i motsetning til forfattaren Hallstein Bronskimlet. Prøvde litt rundt grunna jeg fant i vår, men må studere dybdekartet nøyere for å finne ut hvor det er hard bunn. Steinar S kom innom og kunne fortelle om at sønnen hans hadde fått sik i vannet. Interessant. På vei hjemover kjørte jeg forbi et menneske som kom gående med ei pizzaeske. Lei av julematen? Bolken avsluttes med et bilde av utløpsbekken.

Siste fisketur i 2021 skjedde på nyttårsaften. Nytt forsøk etter gjedde. Nå med trippeltint agnfisk. Kort fortalt falt de ikke i smak. Men jeg fikk to abbor i passe agnstørrelse på mormysjka helt på bunnen, og en litt større en på rundt 200 gram. Dermed kunne den trippeltinte agnfisken kasseres, og jeg stiller med ny agnfisk på neste gjeddetur. Ellers kunne jeg sitte og følge med på tåka som kom og gikk.

Oktober

En eller annen gang i løpet av året kommer den: Metthetsfølelsen. En har rukket det en skulle. Vil gjøre noe annet. Kanskje kan det være lurt å ta noen pauser. For å unngå å bli lei. Slik var det i oktober. Vissheten om at jeg kunne sette fisket på vent. Hadde jeg fått vite at jeg bare skulle leve ei uke til, hadde saken stilt seg annerledes. Da ville jeg kommet meg ut på noen siste fisketurer. I oktober var jeg bare ute på to fisketurer for å markere at sesongen stort sett er slutt for min del. Med forbehold om lakefiske i november og desember. Hvis det ikke er helt feil vannføring. Først en siste fisketur i marka, til noen tjern der det er morsomt å fiske med flue. Eller bare sitte og speide etter vak under lunsjen, slik det ofte er under fluefiske. Det var frost i myra da jeg kom fram. Det var dessverre ingen synlig aktivitet. Det fikk bli blindfiske. Først med tørrflue, og så med nymfe. Til slutt noen kast med spinner. En svart og gul Vibrax. For Stig Werner har skrevet at svarte spinnere er tingen i myrtjern. Det har han nevnt i flere artikler. Så alle bør huske det nå. Med tanke på at Werner også kan være et fornavn, utfordrer jeg fiskeinteresserte menn som skal bli pappa: Blir det en gutt, kan du kalle han for Stig Werner (eller Stig-Werner hvis du foretrekker dobbeltnavn med bindestrek). Om ikke annet for at den nevnte mannens stadige posering med fisk på strak arm ikke skal glemmes for ettertida.

Så var det avslutning av meitesesongen i den lille elva i Indre Østfold. Et sted jeg oppsøker ikke bare for fangstens skyld, men like mye for å få den riktige innramminga rundt meitefisket. Også denne morgenen var det frost på bakken da jeg kom fram. Neppe helt gunstig. Men avslutning er avslutning. Hadde tatt med den gamle DAM-quiverstanga av nostalgiske årsaker. Den er morsom å kjøre fisk på. Som vanlig var det foring først, med reker og mashed bread. Deretter bevegelig fiske. Det fungerer til stam i mindre elver. Akkurat som svarte spinnere gjør til ørret i myrtjern. Fisket var ikke det store. Fikk fem mort og ingen stam. Alt sammen på én plass. Dro videre til en ny plass. En relativt stor kulp med ei bakevje. Plasserte agnet i strømkanten. Der var det napping fra småfisk. Men ingen tegn til noe større. Gikk ned i krokstørrelse og satte noen maggot på kroken for å få dem til å sitte. Ville vite hva det var som interesserte seg for agnet. Det hjalp ikke. Så da var det på tide å pakke sammen og dra nordover.

April og mai

Våren kom, og fisket i åpent vann kunne begynne. Her kommer altså beretninger om begynnelsen. Begynnelsen på flere typer fiske. Meitesesongen fikk en start med en tur til Indre Østfold. Hadde en artig naturopplevelse allerede da jeg skulle sette meg i bilen. En grevling kom løpende mot meg, og bråsnudde. Ved elva var alt som det pleier om våren. La fra meg utstyret i fjorårsgresset og satte i gang med foring. Noen traner fløy over jordet. Fisket hadde bare vart i noen minutter før årets første stam ville se hvor mye en quivertip kunne bøyes. Fisken veide bare rundt kiloen, men sesongens førte fisk er stas uansett. Fikk ikke flere fisk etter det. Dro videre for å prøve et nytt sted i elva, og det så riktig trivelig ut. Men ingen tegn til fisk. Observerte linerle og hørte lerke. Ingen andre fiskere var å se. Noen uker etter prøvde jeg Nitelva. Ingen andre fiskere der heller, og ingen tegn til fisk. Vannstanden var fin. I motsetning til tidligere år var det ikke noe russebråk.

Hadde bestemt meg for å ta noen turer etter stor mort i et vann der de først og fremst har opptrådt som bonusfangst. Det er for galt. Mortefiske høres kanskje kjedelig ut, men stor mort er noe helt spesielt, og en ordentlig utfordrende fisk. Omtrent slik som ørret på 300 gram når den skal fiskes med flue. Ikke alle er klar over det, men det er heller ikke mi skyld at noen er uvitende. Særlig gjelder det gubber som har forlest seg på gamle dagers fiskelitteratur og på rein trass skal fiske slik som forfedrene uten å være åpne for nye impulser. Påstander om at bare fisk med fettfinne kan regnes som verdig sportsfisk bør besvares med "OK, boomer", akkurat slik kidsa parkerer grinete gamle gubbers påstander om at alt var bedre under krigen. Fjorårets generaltabbe der jeg fikk stor mort uten å kunne veie den på nøyaktig vekt, skulle rettes opp. På første og tredje tur fikk jeg bare småfisk opp mot 150-200 gram, mens på tur nummer to var jeg på rett sted til rett tid. Samme plass som året før. Kasting med den minste feederen jeg hadde, og mais/maggot som agn resulterte i mange senenapp under hele turen, totalt ni fisk på land, og så sesongens hitil beste fisk: En mort på 750 gram og 37 cm. Endelig! Russen var ute denne kvelden med medbrakt musikk, og det er mulig at stor mort liker musikken til Tix. Det eneste tipset jeg har for fiske etter stor mort (over 400 gram) er å finne det riktige vannet. Standard quiverfiske med et paternostertakkel og foring med feeder går fint. Det samme med duppmeite. Mais, maggot, mark og loff er velfungerende agn. Kveldsfiske inn i mørket skal være best for de største. På den siste turen hadde jeg også med ei karpestang, men karpene var ikke å se. Prøver igjen en gang det ikke er badevær. Og kanskje får jeg nok en stor mort som bonus.

Ørretfisket i marka kom noe seint i gang pga. sein isløsning. Fikk tatt noen korte turer øverst i Akerselva uten resultat, muligens pga. mye og kaldt vann. Så var det på tide med en dagstur da isen endelig hadde gått. Noe kjølig vær og regnbyger, og fortsatt is og snø her og der. Først dro jeg innom et nytt vann uten å se noen vak, og besøkte to andre vann med samme resultat. Det "nye" vannet skal få en sjanse til, da det så ut som et trivelig sted. Passe stort, og omgitt av torver med gode kastemuligheter. Så kom varmen, og jeg dro oppover til en av elvestubbene i marka. Her blir ikke fisken spesielt stor, men denne plassen er ikke veldig trafikkert, og nettopp turtrafikken i hele Oslomarka har vært stor det siste året pga. stengte treningssentre, uteblitt utepils og forbud mot opphold på hytter i Sverige. Endelig var det noe vaking å se, men fluefisket ga ikke resultater. Først da jeg monterte lettspinnstanga og kasta oppstrøms med en svart Vibrax var det en bekkørret som gadd å nappe. Tørrflueautistene får ha meg unnskyldt. Det var fortsatt mye vann i elva etter issmelting og regnvær. Det var også mye folk ute på tur. Enkelte tar dessverre med seg stresset fra jobben ut på tur, og det er ikke morsomt når konsulent Strebesen kommer tråkkende på sykkelen sin så barnefamiliene må søke dekning i grøfta. Og folk har en tendens til å klumpe seg sammen på bestemte steder. Det er merkelig hvor konforme vi nordmenn er når det gjelder turmål. Folk skal på død og liv marsjere i takt over Besseggen i stedet for å prøve å finne andre steder der naturopplevelsen er like stor og slitasjen på naturen mindre. Som nettopp nevnt hadde jeg jo en fisketur i Indre Østfold bare noen kilometer fra E18 der jeg ikke så et menneske ved elva. Naturen er riktignok ikke helt uberørt der, men så lenge det fins fisk i elva og det ikke er en golfbane like ved, er det bra nok for meg. Og der kan jeg fiske hele dagen uten å se for mange mennesker. Ikke spektakulært, kanskje, men hyggelig. I høyfjellet er det derimot fullt av overstimulerte mennesker med behov for spektakulære opplevelser. Kan de ikke begynne å ruse seg i stedet? Den siste begynnelsen var begynnelsen på karpesesongen i Dream lake med en lang dagstur pinseaften. Vanntemperaturen stiger nok ganske raskt i den kystnære dammen, og det hadde blitt tatt fisk der helga før. Avløste Simen som hadde hatt en overnattingstur. Regnbygene kom og gikk, hegrer og gjess fløy forbi. Og det var liv i dammen. Fikk seks mindre karper. To på dupp og partikler, og fire på 10 mm popup på helikopterrigg. Bra å se at den riggen fungerte. Og til og med relativt liten fisk lar seg ikke bare taue inn. De store får jeg ta en annen gang.