tirsdag 27. februar 2018

25.2 - klubbtur på vanskelig vann

Hva er det som får ei uke med papirflytting, attpåtil med overtidsdugnad, til å gå lettere? Jo, isfisketreff på søndag. Det var et treff i NMU-regi, men stort sett var det "ekspertisen" (altså medlemmer i SFK X-CPERT) som møtte opp ved et vann som er kjent for stor abbor og treigt fiske. Det vanskeligste alternativet som kunne tenkes. Valget av vann skremte nok bort enkelte. Vi fordelte oss på flere plasser. På den første plassen jeg prøvde, ei av grunnene der det har blitt tatt stor fisk før, hadde jeg turens eneste napp på balansen. Bytta plass to ganger til og fiska meg oppover i vannet, slik en bør ved fiske etter storabbor. Uten at det hjalp. Heldigvis var temperaturen levelig i ettermiddagssola, og humøret godt blant deltakerne. Vi traff på en pensjonist som var ute og gikk på ski. Med seg hadde han ei krafse. Skulle han grave seg ned i tide? Da en av landets mest kjente polfarere faktisk har bodd noen kilometer unna dette vannet, har lokalbefolkningen noe å leve opp til når det gjelder ski og friluftsliv.

Siden vi bor i et land som ukritisk dyrker idrettsutøvere og er opptatt av pallplasseringer, kan jeg nevne at Arnt Aage Børresen vant suverent med tre abbor, den største på 140 gram. Andreas Næristorp kom på andreplass med en abbor på 100 gram, og Viggo Madsen kom på tredjeplass med en abbor på 70 gram. Et vanskelig vann hadde altså vist seg fra den absolutt kjipeste sida, men det er faktisk mulig å få abbor som er over 10 ganger tyngre der. Så helt på bærtur var vi ikke.
Vel hjemme fant jeg fram en Kinn Svart Hav for å slukke tørsten. Navnet på drikken var passende for anledningen.

søndag 18. februar 2018

18.2 - Sognsvann-Bjørnsjøen-Kobberhaughytta-Sognsvann

Mer snø hadde kommet i løpet av natta, og ny skitur sto på programmet. Denne gangen til Kobberhaughytta. Imidlertid ville jeg gå ei litt annerledes løype deler av turen. Forandring fryder. Gikk Ankerveien på fint føre oppover. Til min store glede var den gamle veien til Ullevålseter, den som tar av sør for Nedre Blanksjø, kjørt opp, så da kunne jeg gå den hjemover. Sist gang jeg gikk den løypa passerte jeg en eldre mann som var mistenkelig lik en kjent milliardær med strikkelue. Det gikk strykende opp og ned bakkene, under et bøyd tre som hang over løypa, forbi Nordseter og opp til Skjersjødammen. Ikke veldig mye folk ute. Det skyldes vel vinterferie og OL på tv. Gikk videre oppover løypa som følger Bjørnsjøelva og monstermastene. Det var ikke mange kuldegradene, og antydning til kladdeføre, men det gikk greit. Så, på høyde med Bjørnsjøen, kom jeg til et løypekryss. Tok til venstre inn i svarte skævven, og fulgte ei løype jeg ikke har gått før. Møtte bare en annen skiløper der. Løypa er sikkert morsomst med mye snø, og det var det nå. Gikk opp og ned bakkene, forbi gamle graner med lav. Alt var hvitt og stille. Fint å slippe kø, og mellomlederne på racingski ville slitt i denne løypa. Siste den av løypa gikk langs Kobberhaugtjernet, og snart kunne jeg sette meg godt til rette inne i selvbetjeningsbua med termos og matpakke. Inne i bua henger det et skilt der det står "Fant du et bakverk som passa? Hyggelig om du da la en skjerv i kassa". Passa og kassa? Her ville nok medlemmer i Riksmålsforbundet fått spader. Hva er det for slags pøbelsprog skiløpere fra beste vestkant skal utsettes for? Hent professor Vinje og rødblyanten! Jeg vil heller anbefale dem å ta seg en bolle, og lære seg å leve med at norsk faktisk har tre grammatiske kjønn.
Nok om språklige uenigheter og den ville vestkanten. Jeg tok fatt på tilbaketuren. Forbi Blankvannsbråten med snødekte løvtrær og opp Slakterkleiva. Tok Solskinnsløypa, og den har aldri vært så morsom som denne dagen. Så gikk turen bort til lysløypa og observerte multitaskere på skitur med nesa i mobilen. Siste etappe var en avstikker i form av ei mindre brukt løype - den gamle veien til Ullevålseter. Er det den som kalles Mellomløypa? Første del av løypa var det lite folk i. Gikk under granene og forbi snødekte bjørker, over myrene. Litt mer folk kom til etter hvert. Jeg liker disse løypene som ikke er så godt kjent. De blir ikke så lett kjørt i stykker. Omsider var jeg ute på Ankerveien, og derfra var det litt vanskelig føre med nesten kram snø ned til Sognsvann. En litt lengre tur enn om jeg hadde gått den letteste løypa til Kobberhaughytta, men jeg fikk prøvd ei ny løype, og det var verdt det.

lørdag 17. februar 2018

10.2 og 17.2 - to turer til Lyseren

Meite- og specimenfiskeveteran Madsen foreslo en isfisketur, og som prøvemedlem i SFK X-cpert følte jeg meg forplikta til å møte opp. Vi dro til Enebakk i lett snøvær på den første turen. Gåturen ut på flaket var tung, men vi kom oss fram og fant riktig dybde. Med maggot på balansen gikk det ikke lang tid før småfisken var bortpå, og vi fikk noen abbor av det mindre slaget rett over bunnen. Høyere opp var det mindre aktivitet. Jeg hadde et napp fra en litt tyngre fisk i midtsjiktet. Ellers var det lite som hendte. Lavtrykk er ikke abborvær. Da vi hadde kommet oss på land, traff vi på nok en meiteveteran, Rune J, som mente han hadde blitt for gammel til å trekke pulk ute på isen.

Uka etter bar det ut på Lyseren igjen. Det var mer snø på isen og tyngre å gå enn sist. Mista en tung fisk på bunnen. Kunne være en abbor, men håper det var ei gjedde, da jeg mista den. Da gjør det ikke like mye. Lavt skydekke og mye snø er ikke abborføre, men det er nå engang statsmeteorologene som bestemmer over været, og ikke mannen i gata. Aktiviteten var liten, og vi fikk for det meste opp mindre abbor. Madsen greide likevel å lure opp tre fisk på 500 gr +. Må vi øve mer? Gjorde vi noe galt, da kilosabboren ikke ville nappe? Vil ikke si det. Metode, vann og plassvalg var langt fra feil. Sportsfiske er nemlig en aktivitet der ikke alt avhenger av utøveren. En kan gjøre det meste riktig, likevel uteblir resultatene. Med andre ord antitesen til slikt lettvint motivasjonsvrøvl der folk innbilles at absolutt alt er opp til dem sjøl. Leserne får si det til coachen sin.