Siste halvdel av juli og august

Så kom ferien endelig. Fisket i sommerferien begynte med en formiddagstur etter karuss i "grusgraven". Fikk tre stykker, den største veide 500 gram. Altså ingen rekordfisk. Hvor store blir de der maksimalt? Husk at hva som kan regnes som en specimenfisk, alltid vil være avhengig av vannet de lever i.

Deretter var det karpetur. En av de sjeldne turene der brollyen måtte monteres før stengene, pga. regn. Og regn kom det mye av denne ferien. Sommerferie i Norge er nemlig verken charterferie med soling og flatfyll eller spahotell der alt bare er velvære. En får ta det været en får. Fikk to mindre fisk denne gangen. En på bunnmeite med boilies, og en på dupp og partikler. På de "faste" plassene, hhv. i vika på høyre side av swimmen, og så inne ved land på venstre side. Takkelet som var plassert på motsatt side av dammen greide ikke å lokke noen fisk. Så var det oppløftende å se at riggen med en bitteliten svivel i stedet for løkke på "håret" fungerte som den skulle. Der kan agnet tres inn på et stykke tanntråd, som igjen knytes fast i svivelen (eventuelt en riggring, som på bildet). Fint når en vil bytte til et større eller mindre agn. Det får bli tipset i dette blogginnlegget

Og samtidig holdt Vedums kjernevelgere på jordet på motsatt side på å tygge drøv. Deretter dro jeg på hytta. Det var relativt mye vann i elva og "tjønnan" etter mye regn. Fisket var ikke bra. Riktignok var det vaking i elva. Fikk årets sannsynligvis eneste harr på kulehodenymfe og et par ørret i porsjonsstørrelse.

Den siste av ørretene fikk innvie den nye snella, en Daiwa Freams 2500. For det er visst vanskelig å få reparert eldre Shimano-sneller med defekt bøyle. Snella kan anbefales hvis du ser etter ei snelle i mellomprissjiktet. Det eneste negative jeg finner med snella, er at det ikke følger med noen reservespole. Antakelig for å spare penger? Ikke bra for den som skal bruke snella, for reservespoler kan være greit å ha liggende. Så kom Hans på besøk, med flom og masse vann i terrenget som resultat. Ikke mer fiske da. Siste tur i august fikk bli en sjelden saltvannstur. Besøk på Hvaler, og rakk en kort fisketur sammen med svogeren og nevøen før striregnet kom sigende. Fisketur med lånt utstyr i farvann der jeg ikke er godt kjent lover ikke bra, og resultatet var null fisk. Men vi får komme sterkere tilbake. Den som satte mest pris på turen, var den yngste fiskeren. Jeg fikk en påminnelse om at vi voksne kanskje tar fisket vel alvorlig noen ganger.

Til slutt noen tanker om kommunevalget Vi bør bruke stemmeretten, uansett. Det bør alle med stemmerett. De gamle grekerne hadde et ord for slike som ikke var interessert i politikk i det hele tatt. Det ordet var "idiot". Et velfungerende demokrati er avhengig av velgere som er velinformerte og aktive, og som også greier å være kritiske til politikerne når det trengs. Stem gjerne blankt hvis du mener det er best. For valg kan ofte framstå som nettopp et valg mellom pest og kolera. Mye av det vi sportsfiskere holder på med, er avhengig av en intakt natur uten for mye forurensning, og uten for mange store inngrep fra pengepugere og uvitende politikere. Derfor bør sportsfiskere tenke litt forbi lavere skatt, gratis skolemat og andre løfter. Hvilke partier vil verne vassdrag og sørge for at oppdrettsnæringa gjør opp for seg? Tenk over det. Noe som er sterkt beklagelig, er at avstanden mellom politikere og velgere har økt, slik jeg oppfatter det. Politikere kommer i stor grad fra samme type miljø (og de går gjerne til tenketanker eller PR-byråer når de er ferdige i politikken) uansett hvilket parti de tilhører, og ikke alle har erfaring fra vanlig lønnsarbeid. De tilhører skravleklassen, som ofte foretrekker å høre på sine egnes prat framfor å høre på andre. "Simple plankebærere" (slik Einar Gerhardsen spøkefullt har blitt kalt) har det blitt få av i politikken. Og så har politikernes tabber neppe bidratt til å øke tilliten. Juks med pendlerboliger og stjeling av solbriller trenger ikke folkevalgte holde på med. Når jeg tenker meg om gjelder dette mest i rikspolitikken. I lokalpolitikken er det nok fortsatt plass til "vanlige folk", men det fins ingen garantier for at det vil fortsette slik. Med andre ord: Bruk stemmeretten. Godt valg!

Juli - første halvdel

Juli begynte med en fortsettelse av "projekt ruda". Denne gangen med litt pionerarbeid i et vann der karussen skal bli stor. Har vært der om vinteren for å fiske andre arter. Av disse artene er det først og fremst abboren som kan opptre som bifangst. Ved å unngå mark og maggot som agn, kan de unngås. Dermed falt valget av agn på loff og mais. Det er neppe mange som har prøvd å se om karussen er i spisehumør, og sannsynligheten for at jeg kjenner dem, er stor. Det norske meitemiljøet er oversiktlig. En lokal mente det var "potensielle muligheter" der. En pleonasme der, altså. Satt riktignok bare ettermiddag og kveld. Fant noen interessante plasser med de obligatoriske vannliljene, men uten å se riktig art. En trivelig kveld på landet var det. Pionervirksomhet er det for lite av, og det er synd. For akkurat når det gjelder karuss er det nok av muligheter for den som vil oppdage nye vann med stor fisk. Bare i området jeg besøkte, skal det være flere andre vann som bør prøves. Foringskampanjer på forhånd er det beste, men med dagens bensinpriser er det mindre aktuelt pga. mer enn en times reisevei. Da er det bedre å spare pengene til selve fisket. Blanking var uunngåelig, men jeg prøver gjerne igjen.

Det eneste som ikke har fungert i det hele tatt til nå, er fisket i den lokale elva. Har vært der noen blanketurer. I juni måtte en tur avbrytes tidlig da bøylen på snella tok kvelden, og en tur i juli med jigg til abbor og popper til snipe, ga null fisk. Dette fisket skal ikke være krevende i det hele tatt. Får komme tilbake til høsten. Hvis det blir bedre vannføring, da. Så tok jeg en kort tur til et karpevann. Da ting har gått bra i år, tenkte jeg at det ville løsne. Her nytter det ikke uten forhåndsforing, fikk jeg en påminnelse om. "Fail to prepare, prepare to fail". Ingen tegn til fisk. Og måkene lagde leven og oppførte seg som dyr. Neste sesong, kanskje. En morgentur til "grusgraven" ga noen karuss rundt halvkiloen på løftemetoden med loff/maggot. Ingen store, men fine å se på. Av og til er karussfisket enkelt. Hadde fisken vært tre ganger større, hadde de nok også vært tre ganger vanskeligere å få.

Juni - helt greit fiske

Juni har vært en helt grei fiskemåned. Helt grei. Mye har gått veien, og noen fine fangster har det blitt.

Første dag i måneden tok jeg en kveldstur til et nytt vann der det skulle være muligheter for stor mort. Sparsommelig foring med pellets, og noen 100-grammere kom på land. Neppe mange som meiter der, men det går an å prøve en gang til. For å få klarhet i hvor stor morten faktisk blir der. Så var det positive overraskelser i Nitelva. I alle fall hva stam angår. Det har blitt tatt flere tokilosfisk der i år. Var ute to kveldsturer for å fiske med flytebrød. På den første turen fikk jeg en kilosfisk og mista en større. På den siste kom en flott fisk på 2250 gram på land etter mindre enn en times fiske. Godt å se stor stam derfra igjen. Flytebrødfiske hører sommeren til, og er et enkelt fiske. Det trengs ikke så mye utstyr. Passende stang og snelle (f. eks match- eller avonstenger og haspelsneller i størrelse 2500-4000), sene på 0.20-0.25 og kroker i størrelse 2-6. En større skorpebit av loff som agn, og du er klar for et spennende fiske. Dessuten trenger du håv, veienett, vekt og kanskje noe å sitte på. En stolsekk er faktisk ideell til dette fisket. Kast gjerne ut noen brødbiter først for å se om det er fisk som spiser i overflata. La agnet drive avgårde med strømmen, og vær rask med tilslaget når det napper. Nappene kan være forskjellige. Fra hørbar plasking til at brødbiten bare forsvinner av seg sjøl, tilsynelatende. Under flytebrødfiske kan det lønne seg å være bevegelig og fiske av flere plasser under en tur.

Da hetebølgen så vid hadde begynt, rakk jeg en tur til elvestubbene i Nordmarka. Der er det enkelt å få fisk på flue, og det er ingen telt og hengekøyer i umiddelbar nærhet. Det stinker heller ikke stekt flesk, og da er det ikke engangsgriller jeg tenker på, men diverse bleikfeite mennesker som skal sole seg. Altså fine plasser for en lørdag med sol og varme. Fikk seks ørret på nymfe på det ene stedet. Kunne sikkert fått mer hvis jeg hadde blitt stående. På det andre stedet hadde jeg tre napp. Det nye fluesnøret fra LTS fungerer som det skal. Fikk også tatt en overnattingstur på Dream lake. Varmt og fint vær er kanskje ikke det beste for karpe, men det er fint å slippe å måtte tørke utstyret når en kommer hjem. Som agn brukte jeg et kombinasjonsagn som har vist seg å fungere: Erter og popup-boilie. En 12-millimeter løfter to erter opp fra bunnen. Passer fint, da jeg gjerne forer med erter og andre partikler. Det var ikke synlig aktivitet før utpå kvelden. Først fikk jeg en fin fisk som kom seg av matta og ut i vannet igjen før veiing. Surt, og jeg vurderte å gå over til bingo eller fingerhekling der og da. Etter at jeg hadde lagt meg, var det fisk på igjen. Ville knuten til leadcore-fortommen holde? Det gjorde den. Til slutt kom det en lett gjenkjennelig fisk på land, selveste Ludvig, som veide 6900 gram. Ikke den smukkeste fisken i dammen, men blant de tyngste, og ny pers.

Kunne sove lenge morgenen etter, og det skjedde ingenting hele formiddagen. Ingen mindre fisk på duppstanga en gang. Men jeg kommer tilbake. For å oppleve flere øyeblikk som det på bildet under.

Så har "projekt ruda" blitt satt i gang. Først med noen raske kveldsturer til "grusgraven". Loff og maggot som agn, og foring med pellets og most brød. På den første turen var det null aktivitet, på den andre var det først tullenapping på en plass, og deretter spisende fisk litt lengre bort. Jeg plasserte duppen der, og da var det napp med en gang. Fisken som kom opp var rundt 500 gram, og så liten fisk tar jeg ikke bilde av, til tross for at den var helt feilfri. Når jeg får karuss, da er det sommer på ordentlig. Og i juli fortsetter prosjektet, blant annet med litt pionerarbeid.

Oppsummering av mai - og om motivasjon og fiske

Mai er en besunget måned som gjerne begynner som vår og slutter som begynnelsen på sommeren. Det er mye som skjer og mye fiske som skal rekkes over.

For eksempel hadde jeg noen kveldsturer med feederfiske etter mort i et vann der de blir store. Det endte med noen 300-grammere som de beste fiskene. Så var det karpepremiere mwd en dagstur. Aktiviteten var ikke den største. Hadde først et run på et grunneplatå på motsatt side av dammen, og deretter fast fisk på samme sted. På en pop up-boilie med fruktsmak på en hinged stiffrig. Ville knuten til fortommen holde? Opp kom den en fin sak på 5300 gram.

Bra start på sesongen. Kunne bruke resten av ettermiddagen og kvelden og nyte det særegne lyset det gjerne er på kvelder i mai. Måtte også vanne plen på swimmen etter fjorårets utbedring, slik at gresset skal gro. Det var ingen aktivitet på duppstanga, men det tar jeg nok igjen.

Så gikk isen i marka, og jeg måtte lufte det nye fluesnøret. På den første turen hadde jeg napp på en dypt fiska Montana. På de etterfølgende turene lagde kraftig vind vansker. Været var tørt, så noen store insektklekkinger var det ikke snakk om. Men jeg fikk da fisken til å stige etter flua, så jeg innbiller meg fortsatt at jeg liker dette fisket. Fikk til og med prøvd noen nye vann. Blant annet ett jeg likte spesielt godt, et lite tjern som passer fluefisket mitt. Den eneste fisken som kom på land tok en svart Vibrax. Fiske er ikke alltid behagelig. Ofte blir en enten svett eller kald. Sulten og sliten. Spahotell er nok mer behagelig og avslappende. Men er det mer lærerikt? Opplever en mer? Personlig har jeg et like stort behov for å bli stimulert som å slappe av på fritida. Stimulert vil jeg kanskje ikke bli på spahotell? Kanskje er det derfor jeg fisker. Og livet er ikke alltid bare behagelig. Det er ikke for de nytelsessyke. Men det kan være mening i det. O det kan være mening i fiske. Holde på med et prosjekt. Lære en metode. Bli kjent med vann. Få stor fisk. Dette bringer meg videre til neste tema. Motivasjon er populært. Særlig blant sjefer som sender ansatte på motivasjonsforedrag for å få dem til å holde ut rutinearbeidet og de daglige fornedrelsene. Og foredragsholderen er gjerne en kvikkas med oppblåst sjølbilde som lirer av seg svada. Nettopp en sånn som oftere burde fått beskjed om å sitte ned og holde tåta da han gikk på skolen. Vi som fisker kan forhåpentligvis gjennomskue en del av dette motivasjonspratet. Her er min teori. Ikke vitenskapelig fundert, men det fins kanskje psykologer som har tenkt på det samme? Motivasjon har kanskje noe for seg når det gjelder aktiviteter uten for komplekse årsaks- og virkningsforhold. Som å løpe på tredemølle. Eller bli god til å spille et instrument. Det er ikke nødvendigvis enkelt å bli god. Men sammenlikn med fiske. Da er en nødt til å innse at en ikke har kontroll over enkelte faktorer. Som været. Og fiskens oppførsel. Ei tredemølle står som regel inne og lar seg ikke påvirke av vær og temperatur. Musikkinstrumenter trenger ikke mat og kan ikke flytte seg ved egen hjelp. Det gjør fisk. Og legg til at det ikke alltid er drømmeforhold når du har tid til å fiske, og at fisken ikke alltid spiser da. Her er ikke alt opp til deg. Du må forholde deg til noe som du ikke kan påvirke. Noe er opp til deg. Kasteteknikk. Kjennskap til vannet og til fiskens levesett. Til en viss grad valg av vann. Et vann der det er mye og ikke så stor fisk, men der det napper ofte, eller et vanskelig vann med få og store fisk? Men mye har du ikke styring over, og du må bare gjøre det beste ut av ting. Fiske er slett ikke så enkelt som en får inntrykk av på sosiale og dyssosiale medier. Det kan kanskje sammenliknes med å skulle spille ute i snøvær. Og vind, så noteheftet blafrer. Og messingblåsere i minusgrader? Eller løpe på ei tredemølle som av og til virker. Fisket handler heldigvis ikke bare om å få fisk. Det er avkopling fra en kjedelig jobbhverdag eller pedagogisk anstalt for den som fortsatt går på skole. En mulighet til å være konsentrert og holde på med sitt uten avbrytelser, eventuelt kunne være sammen med gode venner på tur. Kunne senke skuldrene og lukte på blomstene. Ikke stille krav eller bli stilt krav til. Oppleve spenning. Naturopplevelser. En psykolog kunne sikkert sagt mye mer om dette, men konklusjonen er at motivasjonsprat er 90 prosent tull. Nemlig. Og motivasjonsforedragsholder kan ikke regnes som orntli' arbe', det er og blir en tullejobb. Hvis noen føler seg tråkka på nå, har jeg oppnådd noe av det jeg ønsker med å skrive dette.

Meitepremiere, full klaff og tanker ved første mai

Så var jeg i gang igjen. Det har blitt vår, og på tide med fiske igjen. Premiereturen gikk til Ågårdselva for å fiske stam. Lerkene sang da jeg gikk ut av bilen. Det var vår, denne årstida som er full av klisjeer.

Atkomsten til fiskeplassen var heller usjarmerende, da den gikk under motorveibrua, og trafikkstøyen var hørbar under hele turen. Men uansett, våren ved elvebredden i Østfold er en hyggelig opplevelse. Jeg prøvde noen plasser her og der langs elva, og fant flere som kan prøves en annen gang. Det var morsomt å fukte grunnfor og lempe paternostertaklene i elva igjen. Gult grunnfor med parmesanlukt, fjorårsgress og hvitveis skapte vårstemning.

Jeg brukte to stenger. Brukte reke som agn på den ene, og maggot og ostepasta på den andre. Vannføringa var OK, men jeg fikk ikke fisk, dessverre. Det er alltid moro å prøve nye fiskeplasser. Uka etter var jeg tilbake for å fiske ettermiddag og kveld. Noe mer vannføring, men fortsatt holdt en 20 grams feeder bunnen. Nå skulle jeg prøve en høl i elva jeg hadde oversett forrige gang. Fortsatt vårstemning, og nå hadde det kommet grønne knopper på trærne. Uti med noen feederladninger med polsk grunnfor som passer til barbe, mort, stam og vimme (hvorav halvparten av artene ikke lever i Norge), sette ei reke på kroken, kaste igjen og vente. En halvtime måtte jeg vente, og så kom min første fisk fra den nye elva på land. En stam. 56 cm og 2500 gram med fiskeglede.

Prøvde to plasser til nedstrøms og oppstrøms og fikk en mindre stam og ei småbrasme. Dette er ikke primært en blogg for meningsytringer, men av og til dukker det opp noe som bare må uttrykkes. Første mai er arbeidernes dag, eller skal vi si vanlige folks dag? Vanlige folk i Norge har gjerne fast jobb, og det er et mål om at så mange som mulig skal ha det. En tanke jeg har, er at den inngrodde vanen med at alle skal være i lønnsarbeid, bør vi kvitte oss med. Eventuelt reformere kraftig. Den har gått ut på dato. Relevant den gangen det fantes bankfunksjonærer og sentralborddamer, og lærerne faktisk underviste og ikke måtte være reserveforeldre for andres uoppdragne avkom. Og den gangen bygningsrbeiderne var faglærte og ikke bare innleid fra et vikarbyrå. Nyttig og meningsfylt arbeid alt dette. I dag er det mange som derimot sitter fast i meningsløst arbeid som bare sliter dem ut. Og i kjedelig rutinearbeid som kan sies å være en fornærmelse mot menneskers intelligens. Adam Smith skal ha skrevet at den som har veldig enkelt arbeid og ingen muligheter til å utvide horisonten, risikerer å bli dum. Det er et perspektiv som dagens markedsliberalister ser glatt bort fra. Muligheten til å få brukt andre talenter enn dem en bruker på jobben, har folk gjerne tid til på fritida. Enten det er trening, friluftsliv, kulturopplevelser eller frivillig arbeid. Ja, arbeidsdagen er kortere enn i gamle dager, men arbeid tar på uansett, og overskuddet til å få brukt evnene sine kan variere. Ofte kommer andre hensyn i veien. Både helt nødvendige og slike som har med umiddelbare behov for underholdning å gjøre. Til og med åpenbart samfunnsnyttige ting som å stille som trener i barneidretten nedprioriteres til fordel for Netflix. Det virker som om folk ikke har særlig tid eller lyst til frivillig arbeid nå for tida, og overlater til kommersielle og kommunale instanser å skape meningsfylte fritidsaktiviteter. Hvordan skal dette løses? Borgerlønn kan være et svar. Eventuelt er kortere arbeidsdag en løsning hvis denne EDB-teknologien menneskeheten har pådratt seg brukes på riktig måte og ikke bare til ekkokamre og morsomme kattevideoer. Da kan folk kanskje igjen få tid til frivillig arbeid. Eller få mer tid til familien. Og ikke minst kan rutinearbeidet settes bort til kunstig intelligens, og folk kan gjøre oppgavene som de gjør bedre enn maskiner. Som omsorgsarbeid eller kreative aktiviteter. Det er lett å si at arbeid er en hellig plikt og at hele folket bør i arbeid. Særlig når en er sjef, politiker eller tilhører skravleklassen. Nettopp slike som kan glede seg til å gå på jobben. Mens for andre er arbeidet først og fremst en plikt. På mange måter et nødvendig onde, kan en si. Som i verste fall fører til fordumming. Uansett hvor mye de prøver å sukre pillene ved å danse på bordet under det årlige seminaret på Sundvolden.

Mars og slutten på isfiskesesongen

Det dårlige fisket fortsatte, til tross for greie forhold, nok en gang til tross for vekslende vær. Min egen dagsform var under middels, så jeg skylder på den også. Har rukket to turer etter gjedde med agnfisk. Fylte pulken med gäddpåkar, angeldonvippor og betesfisk og dro til vannet med stor gjedde som jeg holder på å utforske. På den første turen var det agnfisken som greide å redde dagen, da jeg fikk noen abbor og sesongens eneste sik. God agnfisk, og en morsom art, men litt vrien. På den andre turen var det umulig å få noe som helst til å nappe. Så da var det bare å pakke sammen og dra sørover, som den triste, middelaldrende mannen jeg er, som holder på å dø av kjedsomhet.

Mer gjeddesatsing får det bli neste sesong, fortrinnsvis i desember mens isen fortsatt er tynn og det er gode lysforhold. Rakk også en tur i marka. Prøvde i et vann med stor ørret, men fikk bare smårøye på mormysjka. Er den større ørreten helt passiv der om vinteren? I de første dagene av påskeferien var det avslutning av isfiskesesongen. Først en tur til dette vestkantvannet med balanse og agnfisk. Mista en halvstor fisk på balanse utpå ettermiddagen. Kjentes ikke helt ut som om det var ei snipe, så håper det var en abbor. Kanskje prøver jeg igjen der neste sesong. Avslutningen av sesongen var en bolk i framhaldssoga. Fikk to mindre abbor på mormysjka, mens de store var borte. Gikk ned til et mystisk vann nedstrøms. Der fant jeg ei grunne som kan være interessant, men greide å bore i bunnen. Typisk å avslutte en dårlig sesong på den måten. Det kan faktisk være klin kokos umulig av og til. Særlig etter at en har prøvd. Nå blir det fiske i åpent vann snart. Håper på bedre fiske, til tross for at enkelte turer kan bli krevende og medføre skuffelser. "Det kan vara knas ibland, men det ordnar sig", som en ung svenske som døde for tidlig uttrykte det.

Snart åpent vann Så to korte tips: Det ene gjelder feste av krok til dropshotfiske. Her er det to duppstoppere som kroken sitter mellom. Det er viktig at duppstopperne er av riktig størrelse, slik at de sitter godt. Med denne løsningen unngår en ekstra knuter, og dermed for mange svake punkter.

Det andre tipset fant jeg på internettet, noe som bør være foruroligende. Det dreier seg om en enkel krokholder, bestående av strips og en pakning. Pakningen tres inn på stripsen. Deretter låses stripsen noe. Tre hele greia over klinga der du ønsker at krokholderen skal sitte. Pass på at pakningen blir stående litt ut fra klinga. Stram så alt sitter godt fast, og klipp av den delen av stripsen som har blitt til overs. Ikke en helt god løsning jeg har brukt på bildet, da stripsen har noe stor diameter og klinga på isfiskestanga er tynn, men man tager hvad man haver...

Januar og februar 2022

Det var mye vær i januar, men det lot seg heldigvis gjøre å fiske også. Fikk et gjensyn med et vann med beliggenhet på beste vestkant som jeg har besøkt før, og der det skal gå stor abbor (og kanskje ørret hvis en er heldig). Tok flere turer dit og gjorde meg bedre kjent med vannet. Det var mange ute og gikk tur, og de hørtes ut som herr Winche-Lanche fra Montebello alle sammen. Som vanlig er de større fiskene vanskelige. Prøvde ismeite med agnfisk på to av turene. På den første av disse turene fikk jeg da også min tyngste fisk i dette vannet, ei snipe på 2-3 kilo, som jeg ikke veide. Vestkantsnipene er i godt hold, og kan de bli litt større? Abboren var altså ikke helt i støtet. Balansepilk var de ikke interessert i. Da gjaldt det å finne fram mormysjkaen og more seg over at det napper. Det har vært melodien på alle turene i januar og februar.

Termos med varm drikke hører også med. Te eller solbærtoddy for min del, kaffe er for indremisjonskjerringer og krampeurbane bondestudenter

Så har SFK X-CPERT hatt klubbkonkurranse på Lyseren. Også vanskelig fiske der, og typisk at vi som sitter fast i lønnsarbeid ikke får vært ute når storabboren jager, men må vente til helga. Øystein vant med en abbor på 400 gram. Neste år får vi prøve den andre enden av vannet, som ikke er okkupert av ismeitere med fire stenger hver. Det var blank is, med mulighet for å finne artige fotomotiver

Så et tips: Er du også lei av isøser av plast som oppfører seg som den berømte staven til Oddvar Brå? Da bør du gå over til isøser av metall. Det trenger strengt tatt ikke være ei isøse. Ei hullsleiv i metall fungerer minst like bra, om ikke bedre.

Den på bildet er kjøpt i en dagligvareforretning. Jeg har hatt teip rundt håndtaket for at det forhåpentligvis skal være bedre å holde i. Isen vil fryse fast i bladet når det er kuldegrader. Jeg har ikke brukt øsa i sprengkulde, så hvor problematisk dette er, får jeg finne ut. Diamateren på denne modellen er 115 millimeter. Altså den samme som for mange isbor. Så den kan ikke brukes i for små hull. Et ekstratips må derfor være å skaffe seg et større isbor. Jeg vil heller anbefale 135 til 155 millimeter for den vanlige isfiskeren enn det vanlige 115-boret. 115 passer best til konkurransefiske. De er ikke mye tyngre å bore med. Og den største fordelen: Med et litt større bor vil det være lettere å lande større fisk. Er isen tynn, kan til og med 135-boret holde til større abbor. Til slutt: Litt alvor (men ikke uten forsøk på satire. Som vanlig lønnsmottaker sittende fast i en åtte-til-fire-jobb, kan jeg ikke annet enn å sparke oppover) Rågiver Henrik Myklebust i tenketanken Agenda har ment i Aftenposten at en måte å løse boligkrisa i Oslo på, er å bygge boliger i Oslomarka. Dette er et dårlig forslag. Oslomarka er viktig av folkehelseårsaker. På turene mine ser jeg stadig vekk mange andre som også er ute på tur der, og ikke bare topptrente folk. Også barnefamilier er ute på tur. Ja, vi har både kommersielle og kommunale tilbud som skal være til gang for helsa, som treningsstudioer, men turer i marka for å kople av fra jobbstresset er for mange mye morsommere enn å gampe på ei tredemølle. Videre blir disse boligene neppe voldsomt billige, da infrastruktur som veier, vann og kloakk i så fall må bygges ut. For folk vil vel ikke sykle på grusvei til jobb? Nei, sørg heller for å opprettholde/forbedre et godt kollektivtrafikktilbud, og legg mer til rette for hjemmekontor. Så kan boligmarkedet i Oslo avlastes. Jeg vil heller foreslå å rive de overprisa rønnene i Ullevål hageby (der mange i pratmakerklassen bor) og bygge blokker der i stedet. Så vi får en svensk betongförort i stedet for en engelsk hageby bebodd av dekadente kjendiser. Så førsteamanuensiser og rådgivere i tenketank kan bo vegg i vegg med hjelpepleiere og trygdemottakere, og dermed minsker vi problemet med segregering og ghettoer i samme slengen. Herr Myklebust er sikkert innerst inne en oppvakt type som har lest mange vanskelige bøker, men akkurat her framstår Myklebust som en kjempedust. Hilsen vanlig lønnsmottaker