Fra skyttergraven

Så har jeg forsøkt meg som tastaturkriger på Fjaseboka. Eller satiriker. Det begynte med et innlegg på Team Colibri, som jeg følger på det nevnte sosiale mediet. Det var avbilda noen gjedder som lå og slang i gresset. "Hva er vitsen" står det også, som den antatt observante leseren legger merke til.

Det er lett å være enig. Å avlive fisk for så å la den bli liggende på land, er absolutt forkastelig. Det er ikke nødvendigvis farlig for bestanden, men: Det sender ut feil signaler til andre som ferdes langs vann og elver om hvordan vi sportsfiskere oppfører oss. Seriøse sportsfiskere gjør ikke slikt som på bildet. Jeg er villig til å vedde en større pengesum på at fiskere som oppfører seg slik, også kaster fra seg søppel på bredden. Team Colibri var påpasselige med å påpeke at gjedda er naturlig utbredt i vannet, og at den ikke har blitt satt ut i nyere tid. Sannsynligvis for å unngå for mye skrik og rop om utsatt gjedde som har ødelagt noen ørretvann. Dette bringer meg over til poenget. Ikke alle fikk med seg nettopp det. Det utvikla seg ikke helt overraskende til en serie med usaklige og til dels krakilske kommentarer nettopp om gjedde som er utsatt på steder der den ikke fins i utgangspunktet, med karakteristikker som "ufisk" og "møkkafisk". Ola Dunk misliker jo både rovdyr og fisk uten fettfinne. Ignoranse, fordommer og irrasjonelt hat hadde fått komme til uttrykk da jeg ved en inkurie tok en titt på kommentarfeltet og fant ut at jeg ville prøve å utfordre artsrasistenes fordommer og opplyse hottentottene. Eller var det "poor, white trash" som skulle tas i skole? Vi var flere som la vekt på at gjedde er en interessant sportsfisk og en viktig art i økosystemet. Men så gikk det en faen i meg etter å ha lest diverse usakligheter som ikke kunne bli stående uimotsagt. Jeg ville gjøre det med humor. Jeg tok den ironiske tonen overfor to tølpere* fra Bibelbeltet og en tullete trønder. Det skal en være forsiktig med på internettet. Faren for misforståelser er stor. Og de tøffeste gutta i kommentarfeltklassen blir gjerne sure når noen motsier dem. Men det var for fristende. Svarte på utgytelsene om "møkkafisk" med at avsenderen var et møkkamenneske og burde skamme seg. Og at sånne som bruker uttrykket "ufisk" er uskolerte og uvitende undermålere eller undermennesker. Det greide de ikke å forstå. Bibelbeltets representanter, la oss for enkelhets skyld kalle dem "Kim" og "Kjetil", bare fortsatte med utgytelsene sine. Og sånne skal altså være henholdsvis prosjektleder og driftsleder i anleggsbransjen. Det står på Facebook-profilene deres, faktisk. Jeg antar at prosjektlederen bruker mye av arbeidstida på å finne ut hvor høyt han kan prompe eller forteller grisevitser i møter med kundene. Og såkalte driftsledere er noen ufyselige typer som ikke kjennetegnes av verken omgjengelighet, høflighet eller god formuleringsevne. Det har Robert Stoltenberg vist oss i den gamle TV-serien Borettslaget. Denne Kjetil viste seg å være likedan. Den tullete trønderen er av uforståelige grunner helsefagarbeider. Jeg tenker heller det er snåsamann han er, altså en alternativbehandler. Som ikke er det samme som ordentlig helsepersonell. Jeg kunne skrevet "frostalege" eller "orkdalsykepleier" stedet for "snåsamann", men det blir for slemt. For ordens skyld: Hvis noen av dem leser dette, får de ta det med humør. Jeg hater dem ikke. Og de trenger ikke gå til sak. Det jeg vil si, er at når noen viser fram sin egen uvitenhet og lirer av seg sludder i et kommentarfelt, fortjener de å bli harselert med. Tull skal tull fordrive. Kommentarene som uttrykte en generelt negativ holdning til gjedde inneholdt oftere skrivefeil de fleste normalt intelligente tolvåringer unngår. Kan det være at artsrasister, i likhet med andre rasister, preges av lavere intelligens, mindre åpenhet og mer frykt og mistenksomhet? Mange slags folk fisker. Dermed er det ikke til å komme fra at noen av dem er tølpere, kranglefanter, fylliker og trygdebeist. Dessverre er ingen immune mot fordommer. De kan også finnes blant mennesker med mer utdanning enn bare Livets harde skole. Langt verre enn at det fins fordomsfulle sportsfiskere er det at fordommene eksisterer blant enkelte ansatte innen naturforvaltningen. Fordommer kan gjøre tilværelsen til en sportsfisker både trangsynt og fattig. I "Fiskestrategier" (2007) skriver Rune Johansen at det er respektabelt å gjøre sine egne valg så lenge en ikke rakker ned på det andre driver med. Vi som gjerne fisker gjedde og karpefisk like mye som vi fisker ørret, kan underskrive på det. Han nevner også at artsdiskriminering ikke er basert på faktisk kunnskap, og så at en fordomsfull sportsfisker vil snyte seg sjøl for mye moro. Hvis noen av artsrasistene og surpompene i kommentarfeltet forviller seg inn på denne bloggen i stupfylla, bør de tenke over det. Hvis de kan tenke, da. Det tviler jeg egentlig på at de kan. Artsrasisme og fordommer bidrar til at samholdet blant sportsfiskere svekkes. Det er det siste vi trenger. Hvis jeg noen gang gidder å svare på ignorantenes vrøvl igjen, får svaret bli: Ufisk kan du værra sjøl *: Ordet "tølper" betyr det samme som avskum, bråkmaker, kjeltring og slamp, ifølge Norsk synonymordbok. Nyttig å vite i tilfelle noen har behov for en driftsleder eller prosjektleder innen anleggsfaget der borte i Bibelbeltet.

Mars og april - siste innspurt på isen

Begynte mars med en ismeitetur etter gjedde. Føret var vanskelig med overis. Pulken fungerte godt. Det var ikke mye aktivitet å skrive om. Fikk to abbor på lokkemeite, men det skjedde ingenting på agnfisktaklene. Prøvde igjen noen uker etter. Da skjedd edet enda mindre, og føret var fortsatt vanskelig, med sørpe på isen. Så var det på tide med en ny mortetur. Denne gangen sammen med Øystein og noen bekjente. Målet med turen var å lage et innspill med tanke på foreslått totalforbud mot fiske på det aktuelle vannet. Det kom derfor en journalist innom. Flere av de oppmøtte var barn/ungdommer, og vi la vekt på tilgjengelige friluftsmuligheter i nærheten av bebyggelse. Det mases mye om frafall fra idretten blant barn og unge. Da gjelder det å kunne tilby andre aktiviteter.

height="320" data-original-height="4032" data-original-width="3024" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiMQYCLTN89jF1nDBP4WeTckMBW2FL4irdhbtCJQ0wiYOuEKsWaLtMZCzah9w1xf2pjLq29avfBPtmj8WJ2O74OYZSW5kQW05tSrzB1MZ7DPURCbQk-Kd2ZRahqmTQReMlShPQXLqWVTwSLSuydt-Khykz546QbMQw9VTtetA7e_1-YNvAefsBK0xI0Iq4/s320/1000003229.jpg"/>

Tips: Modifisering av isfiskepulk og hjemmelagde stangholdere til isfiskepulk

Et prosjekt jeg hadde før isen la seg, var å modifisere isfiskepulken. Nærmere bestemt lage festepunkt for bagasjestrikker, slik at bagasjen ligger stødig under transport. Til det trenger du et strikktau på 4-8 mm diameter, og eventuelt også noen karabinkroker. Min pulk er fra Biltema. På den går det en kant langs hele pulken. Er det en slik kant på pulken du har, borer du noen hull med en drill. Fire i hvert hjørne, og en eller to (eventuelt flere) på hver langside. Du trer strikktauet gjennom hullene slik at det ligger på undersida av kanten, men sørger for å dra gjennom noe tau slik at du kan knyte løkker som sitter i hvert hull. Her skal bagasjestrikkene festes. Det skal sies at plasten i pulken jeg har, er av det seigere slaget, og sprekker ikke når den bores i.

På langsidene kan du eventuelt bore to hull med et mellomrom på 10-20 cm, tre strikktauet gjennom slik at det ligger på oversida av kanten mellom de to hullene og feste en karabinkrok i tauet der. Jeg skulle absolutt velge den løsningen.

Så har jeg lagd en stangholder for lettere isfiskestenger av noe firkantstav, PVC-rør og to skjøtejern. Den på bildet har altså to rør for stenger og en holder av to kortere rørbiter på baksida der ei isøse får plass. Legg merke til at det hele ikke er skrudd fast i pulken, men kan tas av ved behov. Er det behov for at den sikres ekstra med en karabinkrok og ei av tauløkkene på pulken.

Har også lagd en stangholder til gjeddestenger, basert på en ferdig stangholder for tre stenger. Der har jeg satt på noen strips som fungerer som holdere for vipper og isøse.

Ellers fins det diverse Youtube-videoer om modifisering av pulker. Først og fremst amerikanske. For det er ikke grenser for hva amerikanerne drasser med seg på fisketur, og da er en pulk nødvendig. Og en isfiskepulk kan bli et evig ombyggingsprosjekt. Bare fantasien setter grenser.

Januar og februar

Hadde årets første isfisketur på en dag med snøvær og vind. Fikk noen abbor og ei røye, og trente på litt teknikk med fortomspilk/lokkemeite. Dvs. pilkene jeg har til det fisket, er egentlig en mellomting mellom pimpel og lokkemeitepilk. Og de kan fiskes med både vanlig pimpelteknikk og noe som likner skjelve- og hevebevegelsene en bruker til mormysjka. Så har det blitt noen forsøk etter mort. På første tur var jeg borti noen større fisk på mormysjka. Det var mye smånapping på ismeite, men all fisken jeg fikk, tok på mormysjka. På den neste turen, den aller siste dagen i februar, var det relativt stille, men fikk til slutt en mort og hadde et gjeddenapp på balanse. Brukte balanse da det går noen større abbor der. Ellers foregår det en del ståsnørefiske etter rovfisk der, og det er ikke bra. Mangel på forvaltning er et problem, og det er tydelig at den foretrukne forvaltningsmetoden er å la være å gjøre noe helt til det har blitt krise. Da kan det innføres forbud. Slik har det jo blitt gjort i Oslofjorden. Lars Lenth skriver om fjorden i den siste boka si, som for øvrig er leseverdig. Blant annet nevner han at sportsfiske neppe er en trussel mot fiskebestandene, og det mener heller ikke forskerne. I alle fall ikke makrellfiske. Det er bare så mye enklere å totalforby. Enkle løsninger er jo populært hos enkelte enkle mennesker. Så er det bare å håpe at fredningen hjelper, og at en samtidig tar tak i problematikken med avrenning. Så har NMU hatt årsmøte, og jeg dro ned til Tunevannet før møtet for å fiske. Det har begynt å dukke opp stor abbor der igjen. Vinden var sur, og jeg tenkte på diverse amerikanske isfiskevideoer der fiskerne sitter i telt i alle minusgradene og lemper diverse solabbor. Vinteren i Rustbeltet skal være kald, og nettopp Østfold med diverse nedlagt industri kan jo likne på Rustbeltet. Det tok tid før jeg var borti fisk. Da måtte jeg først bytte ut balansen med pimpel. Og fisken sto ved bunnen denne dagen. Fikk til slutt en abbor på rundt 250 gram, og like etterpå fikk jeg en som mest sannsynlig var 5-600 gram, dessverre feilkroka - kroken satt i haka. Men det var hyggelig å se fin abbor igjen.

Noen skiturer i januar

Januar er vanligvis lavsesong for fiske. Noen turer blir det, og det har det også blitt i 2026. Men januar (og februar) kan også være høysesong for langrenn når føret holder. Og det var vært tilfredsstillende føre. Har fått gått noen korte turer i lysløypa og så har jeg gått en lengre tur. Til Tryvannstua. Med en omvei på tilbaketuren fikk jeg en tur på fem timer. Begynte med å gå opp på vestsida av Sognsvann. To mennesker kom nedover den bratte bakken. Plogende. Det har vært en del debatt om ploging i skiløypene i riksdekkende medier, og jeg må si at det er bra at journalistene kommer seg ut på ski i stedet for å henge rundt på utestedene med alkoholproblemer til følge. Min mening er at løypene bør være åpne for alle uansett ferdigheter. Likevel kan noen godt lære seg bedre teknikk. Når til og med slake og ikke spesielt lange bakker ploges i stykker så de blir isete og jævlige, er det ikke morsomt. Jeg går gjerne mindre brukte "naturløyper" når føret tillater det. Da slipper jeg unna både plogere som kanskje går én skitur i året hvis været er fint og overbetalte konsulenter som trener til Birken. Et eksempel på en oppskrapt bakke fikk jeg se da jeg hadde passert Ullevålseter og gikk oppover mot Skjennungen. Der er det en bratt bakke, og mange ploger der. Jeg var glad jeg ikke skulle kjøre den nedover. Nesten oppe ved Skjennungstua var det mer snø enn ved utgangspunktet for turen. Og den som ikke er opptatt av pulsklokka, kan finne fotomotiver. Kitsch, ja visst, men fint er det. Og en glemmer nyheter om stormannsgale maktmennesker, utagerende unge menn fra Asker og norske politikeres kontakt med usedelige rikinger. Kanskje går det til og med an å finne en løsning på vanskelighetene når en tar pauser som brukes ute og hodet får hvile.

Jeg fortsatte bortover mot Tryvann, og det var mange ute i løypene. Ved Tryvannstua satt jeg ute og spiste, og det var godt med solbærtoddy i snøbygene. Så gikk jeg hjemover. Tok lysløypa mot Ullevålseter, og passerte nevnte serveringssted for andre gang den dagen. Til slutt kjørte jeg løypa langs Skjærsjøelva og Ankerveien. De korte turene i lysløypa sskal ikke glemmes. En får rørt seg ute på kveldstid etter jobb, og det slår innendørstrening

Desember og årsoppsummering av 2025

Etter en kuldeperiode i november la isen seg, men den forsvant. Og så var det plussgrader langt inn i desember. Rett før jul kom kuldegradene tilbake. 28.12. begynte isfiskesesongen. Jeg har hatt et prosjekt i november og desember med modifisering av isfiskepulken, og har sett diverse amerikanske videoer om denslags. Mer om det kommer når jeg endelig har fått prøvd pulken igjen. Men altså, isfiskesesongen begynte med en tur til Hadeland etter sik. Et vann jeg har besøkt tidligere skulle ha gitt fra seg stor sik igjen, og isen var gangbar. En annen fisker var allerede på plass, og kunne bekrefte at isen var sikker over hele vannet. Fant tilbake til plassene der denne notorisk vriene arten hadde opptrådt før. Prøvde også noen nye plasser. Men det var lite aktivitet. Det var mye vsspest på enkelte steder, og den var synlig gjennom den åtte cm tjukke stålisen. Hadde et eneste napp på ettermiddagen, og så var det slutt. Neste tur gikk til mer hjemlige trakter. Ismeite etter stor mort viste seg å være spennende, og jeg var klar for å prøve igjen. Tok også med ei stikke med balanse, for abboren kan også bli stor i vannet. Det gikk greit å få morten til å nappe, men ingen større fisk viste seg. Fikk også en abbor på balanse. Det var mange skøyteløpere ute, og en av dem haddde en hørbar talefeil. I slekt med Asbjørn Brekke? Særlig barna viste interesse for ismeitestanga der det var jevnlige napp. På nyttårsaften var det på tide med røyefiske. Kanskje var det lite fisk igjen på varpet? Har aldri kommet så seint i gang med røyefisket før. Det gikk tid før jeg fant et varp der fisken ville nappe. Fikk en abbor og ei blankrøye. Hadde også med ei stang med balanse til ørret, men den så jeg ikke noe til. En fin dag med mer sol enn det var meldt, vindstille og stålis. Det var flere skøyteløpere ute også her. Så var fiskeåret 2025 ferdig. Oppsummering av året: 2025 begynte med en uberegnelig vinter. Snø, kulde og mildvær om hverandre. Fisket begynte ganske treigt. Rakk noen turer etter lake med flere andre i klubben, fikk satt i gang med ismeite etter mort og fortsatte med ismeite etter gjedde. Lenge var det lite interessant som skjedde, men to av årets desiderte høydepunkter inntraff i mars. Først en tur etter mort. Fikk tre store på 780, 750 og 600 gram. En tur jeg neppe glemmer med det første. Så var det sesongens siste gjeddetur. Jeg trengte ikke sitte lenge på stolen og vente på turens eneste napp. På formiddagen var det napp, og jeg fikk en påminnelse om at det fortsatt går stor gjedde i vannet, til tross for en lokal busemanns herjinger med garn. 8760 gram og 98 cm. En riktig tømmerstokk. Våren og sommeren var skuffende saker med lite interessant å melde om, i alle fall for den som vil lese om oppsiktsvekkende fangster. Jeg fikk prøvd ei nyinnkjøpt centerpinsnelle, det var det nest mest spennende jeg opplevde. Det mest spennende var noen pionerturer til et karussvann, uten at det skjedde mer enn ett eneste veldig forsiktig napp på den siste turen. Moro å prøve et nytt vann uansett. Og jeg kommer gjerne tilbake. Forhåpentligvis kan jeg melde om fangst også. Om høsten var det mye vær. Årets hyggeligste fisketur var NMU-treffet på Bårsruddammene. Noen skjellkarper kom på land, og stemningen var god. Takk til Simen som administrerer dammene. På sommersesongens aller siste fisketur i oktober, skulle jeg fiske karpe i Dream lake. Mitt eget fiske der hadde vært elendig. Et lite eksemplar på duppmeite, det var alt, til tross for rekordtidlig start - i påsken. Nå var det oktober, men plussgrader døgnet rundt, og aller siste mulighet. Det var særdeles treigt. Foretok stadige omplasseringer av riggene. Til slutt prøvde jeg en plass der andre har fått fisk, men ikke jeg. En flekk med hard bunn. Ikke langt fra land heller. Faktisk innen duppmeiteavstand. Så noen virvler i overflata i nærheten da det det begynte å bli mørkere. Da det hadde blitt mørkt, kom nappet, og min andre oktoberkarpe kom på land. 8400 gram. e Så tok jeg pause. Den tida kunne jeg bruke på akrylmaling og spikking. Jeg kunne endelig begynne å fiske igjen i romjula. Skal jeg rangere fangstene, kommer jeg fram til at den nye gjeddepersen må være min beste fisk i 2025. I alle fall med tanke på innsatsen bak, der jeg har brukt tid på å bli kjent med et vann (dvs. bedre kjent, har besøkt det tidligere, da med andre arter som mål) og lære meg ismeite etter rovfisk. Det var også den fisken der prosentvis forbedring av personbeste var høyest. Metoden var altså ismeite (som de mest oppmerksomme leserne har fått med seg). Agnet var en abbor - relativt liten - merkelig nok har jeg fått de største gjeddene på små agnfisk. Deretter kommer morten. Stor mort er en imponerende fisk, langt mer interessant enn det Ola Dunk innbiller seg. Så var det morsomt å lykkes med ismeite etter den arten, som jeg ikke har prøvd før. Metode: Ismeite. Agn: Reke. Ekstra artig var det at ismeitestanga var hjemmelagd. På tredjeplass kommer karpepersen. Karpe i oktober er fortsatt ikke hverdagskost, og den fikk sette en særdeles verdig sluttstrek for en mindre god sesong. Metode: Bunnmeite med glidetakkel. Agn: Boilies, nærmere bestemt et balansert/saktesynkende agn bestående av en halv synkende 15 mm og en 10 mm popup, og til slutt en Berkley Powerbait fjærmygglarveimitasjon som pynt. Takk for 2025! Jeg vil ikke legge for detaljerte planer for 2026, men det hadde vært artig å få flere store mort på isen, og noen store abbor på balanse. Så ville det være fint å få prøvd mer trotting med centerpin, og ikke minst få hull på et nytt karussvann. Muligens hadde det også vært noe å få oppleve noen ordentlige klekkinger i marka og få større ørret på flue.

September og oktober

September kan være en trivelig måned. Høstfargene kommer. Er det varmt på dagtid, blir det en forlengelse av sommeren. Den første søndagen var det NMU-treff ved noen isdammer i Asker der mange har fått karpe. Jeg også, da den øverste av dem var klubbvann for Gullfiskeren da jeg var medlem der. Tenkte at det ville fungere med et enkelt glidetakkel. For i disse dammene trenger en ikke de aller mest avanserte riggene. Og det kan holde med ei stang. Pleide å fiske med partikler, men vi hadde blitt advart om at det ikke var lurt pga. den store suterbestanden. Så da brukte jeg boilies. Noe aktivitet var det, og flere fikk fisk. Jeg gjorde det ikke, men så har jeg slitt hele sesongen. Mye var ved det gamle ved de koselige dammene. De store løvtrærne sto fortsatt.

Ellers var Simen-faktoren høy. Tre av deltakerne hadde det fornavnet. Kan det ha vært et varsel om en viss stortingsrepresentant fra kommunen som også har det navnet? Den mannen, som har blitt kjent for å bry seg om gutter som ikke får ligge med noen, får antakelig gjort det så mye han orker nå som han har havnet på tinget. Nok om det. Så var det middag med grilling. Vi hadde tatt på oss spanderbuksene og kjøpt pølser fra Strøm-Larsen. En vel anvendt søndag, og takk til Simen Blix som administrerer dammene. Fikk også brukt noen kvelder på mortefiske i det uoffisielle klubbvannet uten det helt store resultatet. En fisk på 300 gram var den største jeg fikk. Den fikk jeg på helikopterrigg. Ellers prøvde jeg også duppmeite, da med overdyp og et pæresøkke som kastevekt. Såkalt float ledgering. Fungerer bra når det blåser og det blir vanskelig å bruke et vanlig dupptakkel. Feederfiske går fint til mort, men duppmeite er morsomt. Har en mistanke om at jeg ikke hadde trengt å prøve noe nytt og heller holdt meg til noe som fungerer. Men forandring fryder, og jeg bruker et liknende takkel til karpe også. Fikk tatt sesongavslutning i marka. Regn på formiddagen og etter hvert opphold (her høres jeg ut som en meteorolog). Lite vaking. Og de fleste av dem langt utpå. Da måtte fluestanga pakkes ned og reserveløsningen tas i bruk, og den fungerte. På det planlagte aller siste kastet satt det en mørk myrtjernørret.

Det var en stille dag i marka. Typisk for årstida. Ikke var det mange fugler å høre, og det var få mennesker ute på tur. Myra hadde blitt oransje og gul. Jeg hadde god tid til å kople av, med speiding etter vak og lang lunsjpause. Havregrøt passer godt når det er kaldt. Så var det Dream lake. Først en tur i september. Været var upåklagelig. Sol store deler av dagen. Det var ingen synlig aktivitet fra karpenes side. Ikke helt uvanlig når været er fint. Hadde noen senenapp. Og jeg prøvde centerpinsnelle på duppstanga. Riktig enkelt å kaste med litt høyere kastevekter. Duppen jeg bruker, tar fire gram bly. Bedre å øve med enn dupper til karuss, som gjerne tar under to gram. Dette skulle egentlig være siste tur for sesongen, men uka etter hadde Olav utekontor, og meldte om fisk. I oktober måtte jeg derfor tilbake. Fortsatt relativt varme dager hele uka fram til lørdagen. I skrivende stund uka etter, er det temperaturer ned mot frysepunktet. Nok en gang var det dårlig med synlig aktivitet. Været var litt mer "riktig". Noe mer skyer og noe vind. Plasserte stengene litt annerledes enn sist. Ett takkel på en plass som har pleid å gi fra seg fisk, ett på litt dypere vann, og så dupptakkelet til slutt, inne ved land. Brukte fantasien litt med tanke på agn. Agnet på bildet er et kritisk balansert agn. Altså saktesynkende. Brukte et glidetakkel sammen med det agnet.

Dagen var begivenhetsløs. Bortsett fra kaklende høns på en gård i nærheten, geiter på beite og ATV-er på grusveien. Riktignok så jeg en fisk inne ved land et sted. Noen meter fra dupptakkelet. Men den rørte ikke agnet. Fant etter hvert på å plassere stanga med det kritisk balanserte agnet i nærheten. På den plassen skal det være hard bunn. Har prøvd der før, og hatt noen napp. Mørket kom, men det hjalp ikke. Begynte å pakke sammen. Og så var det napp på den nevnte plassen. På den ene stanga som fortsatt var i bruk. Måtte montere håven igjen under kjøringa. For den hadde jeg greid å pakke sammen. Fisken kjentes ut som en bedre en. Minst fem kilo. Da den kom på land til slutt, viste vekta 8400 gram. Ny PB. I oktober. Min andre karpe i oktober. En veldig hyggelig avslutning på en dårlig sesong. Takk for i år! Et dårlig bilde av fisken, men det er også virkningsfullt