Juni-august

Nå har jeg hatt lang pause. Og jeg er tilbake. Årets sommerfiske kunne by på en del fangster, men ingen oppsiktsvekkende. Fisket på Dream Lake har vært litt treigt for min del. Andre kamerater med baitboat og mulighet til å frakte riggene langt avgårde, har fått bedre fangster. Jeg har likevel fått fisk, og har opplevd både gyting under fisket (som alle gikk ut fra ville skje seinere - burde nesten hatt et viltkamera ved vannet) og tordenvær under fisket. På den siste turen fikk jeg fisk på ei ny stang. Ingen stor fisk, men fint at jeg fikk "døpt" den nye stanga. Det er en Daiwa Black Widow på 10 fot og med tre punds testkurve. Mer om den på slutten av innlegget. Har som i fjor brukt en del tid på karuss. Både i det vanskelige vannet på Hadeland og et "nytt" nærvann. I det siste vannet har jeg bare vært to ganger tidligere, etter andre arter. Her er ikke fisken like vanskelig, men heldigvis stor nok til å være en morsom fangst på matchstang. Sumpen på Hadeland har blitt besøkt. På første tur fikk jeg en påminnelse om at det vokser mye vasspest der. Før neste tur tok jeg med ei rive klubbkompis Charlie hadde liggende. Et nytt tau og noen ekstra strips for å sikre de to rivehodene litt bedre, så var den klar til dyst. Stadige rullinger om kvelden var et oppløftende syn om at fisken er på plass og spiser.

Viggo var med på den neste turen, og vi fikk rakt vekk en hel del vasspest før vi begynte å fiske. Observerte noen rullinger. I august hadde Viggo meldt fra om at han fått fisk der, den største på over 1500 gram. Vi tok sesongens siste tur. Jeg hadde et tydelig løftenapp uten at jeg greide å kroke fisken, og det var det. For tidlig tilslag? Ingen blir utlært når det gjelder stor karuss. Var enige om at det bør rakes mer. Helst fra båt. Og så er det flere andre vann som kan være aktuelle - kanskje går det karuss på over to kilo der. Den som lever, får se.

Fisket i det "nye nærvannet" begynte en kveld det var enorme mengder knott. Fant noen plasser som så interessante ut. Typiske plasser med vannliljer. Skulle heldigvis få fisk på de neste turene, og da var det rullinger å se. Og fast fisk! Spesielt morsomt var det å kjøre fisk på centerpin. Den største veide 740 gram.

Centerpinsnella fikk også prøvd seg på fjellet. Riktignok var det lite vann i elva og veldig lav grunnvannstand i "tjønnan" etter en tørr juli.

Men fisket var bedre enn i fjor. Fikk stort sett fisk på spinnfiske denne sommeren. Tidvis mye vind gjorde det vanskelig med andre metoder. Første fisk på land var en harr, på spinner. Feriens beste fisk kom til å bli en ørret på 990 gram. 49 cm og tynn. Så kan de ikke akkurat svømme rundt og gomle småsik eller krøkle slik som på Mjøsa. Men nesten ny tjønnrekord (har fått én som har vært større) var det morsomt å lande en kveld etter at det hadde blitt mørkt. Var det følgefisken jeg så i fjor? Agn? En Tasmanian Devil. Jeg har muligens skrevet en gang før at Stig Werner går god for den sluken. Det gjør han sikkert uansett, uten at jeg har spurt.

På årets viktigste fisketur prøvde vi først elva. Så dro vi til "tjønnan" og fant ut at ørekytene var i støtet. Det er ikke så farlig om fisken er liten så lenge nevøen min på 10 kan få fisk. Har vi en kommende artsfisker her? Eller en konkurransefisker?

Så over til noen tips. Først den nye stanga jeg har fått prøvd. En Daiwa Black Widow EXT, 10 fot lang og tre punds testkurve. Ei karpestang av typen der den nederste delen er teleskopisk. Kort transportlengde kan jo være en fordel. Stanga virker myk nok i tuppen til at det var moro å kjøre karpe i fishery-størrelse på den. Så håper jeg at jeg får prøvd den på større fisk. Den stanga fås også i en utgave med testkurve på 3,5 pund, og jeg tenker at den sikkert også egner seg til rovfiskmeite, gjerne fra båt eller på plasser med overhengende greiner. Og til fiske med mark etter laks og sjøørret. Kanskje også kystmeite, men da er den kanskje i korteste laget? Ikke var den dyr heller, mn det synes ikke. Samme grå og svarte finish som de fleste stenger har nå. Diskret tekst og grafiske detaljer. Smalt EVA-håndtak (enkelte ville helt sikkert foretrukket kork) og spigotholk. Riktig smakfull dezign. Det eneste jeg savner, er en krokholder.

Det andre tipset, er litt mindre smalt. Mange kjenner sikkert til det allerede, men en god ting kan ikke sies for ofte: Tasmanian Devil kan rigges som en gjennomløpssluk. Det du trenger i tillegg til sluken, er en krok og en gummiperle i passe størrelse. Du fjerner ganske enkelt ståltrådbiten med ferdig montert krok som sluken leveres med. Så trer du sena gjennom sluken (rettere sagt det langsgående "røret" av bly, deretter gjennom gummiperlen, og så knyter du fast kroken. Her har jeg dessuten satt et stykke grønn silikonslange på krokskaftet for å pynte litt.

April og mai - vekslende vær og fiske

Premiereturen var en kort kveldstur etter mort. Fikk fisk, men ingen store. Og så dro jeg på en dagstur til Hobølelva. Et riktig trivelig sted å begynne sesongen i åpent vann. Som alltid var bevegelig bunnmeite metoden. Elva passer til dette. Det er flere strekninger der det fint går an å fore et antall plasser på forhånd og så fiske dem av uten å risikere at noen andre okkuperer dem i mellomtida. Fikk noen mindre mort før jeg fikk et riktig tydelig napp. Da var det en stam som hadde tatt rekebiten. 1960 gram. Altså under NMUs minstekrav, men over fire pund. En fin fisk i den lille elva.

Rakk noen turer til etter mort, men den større fisken var ikke interessert. Pga. antatt lav vanntemperatur og nappfrekvens deretter, var metoden alarm og helikopterrigg. Den fungerte, om ikke annet. Har nevnt munnhoggeriet i et kommentarfelt i et eget innlegg. Mye kan sies om utdaterte holdninger og manglende evne til å uttrykke seg hos en del sportsfiskere og om nivået på debatter i kommentarfelt generelt. Ken André Ottesen, også kjent som BAdesKen, har uttalt om hets og usakligheter på nettet at mange bare vil prompe i kommentarfeltet uten at de mener så mye med det. La oss håpe at det en dag blir mindre av den slags, og at sportsfiskere heller holder sammen enn å sitte på hver vår tue og være sure på hverandre. Første mai var det på tide med premiere i marka i nydelig vær. Noen fjærmygg var å se, og det var spredt vaking. Dagen etter var det karpepremiere. Været hadde blitt dårligere, men jeg greide å få årets første karpe. En liten kilosfisk som tok et snømannagn: Et saktesynkende agn bestående av en kombinasjon av en synkende boilie innerst på håret (ja, de monteres på en hairrigg) og en popup ytterst. Popup'en skal være mindre enn den synkende boilien. De jeg brukte var 14 og 10 mm. Neste karpetur foregikk en kald og våt 16. mai og endte med blanking.

Så var det på tide med et treff ved et karpevann på Nærsnes i pinsen. Dette var en hyggelig seanse med pølsegrilling og sosialt samvær. Den beste fisketuren jeg var på i mai. Jeg fikk fire karper, de fleste på bunnmeite med snømannagn, men også en på dupp. Vanlig størrelse, mellom to og tre kilo. Og de sparker godt fra på stenger med lavere testkurve enn karpestenger. Skjellkarpene i vannet ser utrolig bra ut. Så fikk jeg to bonusørret. Den første og minste på duppmeite med loff. Og så en bedre fisk på 1300 gram på boilies. Boilies er altså et ørretagn jeg kan anbefale.

Det har også blitt ytterligere noen turer i marka. Det var litt aktivitet i noen små tjern jeg bare har besøkt én gang tidligere, og døgnflueklekking i det ene. Morsomt med fluefiske i slike små tjern. Du har fullstendig oversikt over hvor det vaker, og lange kast trengs ikke. Såpass engasjerende var det at jeg glemte å ta bilder av omgivelsene. Helt på tampen av mai fikk jeg børste støvet av centerpinsnella og prøvd meg etter karussen. Kanskje litt tidlig. Fikk noen mindre abbor på maggot og hadde noen forsiktige napp som kan ha vært riktig art. Ikke voldsomt mye å rapportere om, men jeg har ingen trang til overdrivelser eller å dra på pilgrimsreise til kjente storfiskvann hver gang jeg skal fiske. Det blir mest som i den ærlige fotballsangen der Sandnes Ulf (som har som mål å havne midt på tabellen hvert år) kan rykke både opp og ned.

Fra skyttergraven: Sportsfiskedebatt i kommentarfeltet

Så har jeg forsøkt meg som tastaturkriger på Fjaseboka. Eller satiriker. Det begynte med et innlegg på Team Colibri, som jeg følger på det nevnte sosiale mediet. Det var avbilda noen døde gjedder som lå og slang i gresset. "Hva er vitsen" står det også, som den antatt observante leseren legger merke til.

Det er lett å være enig. Å avlive fisk for så å la den bli liggende på land, er absolutt forkastelig. Det er ikke nødvendigvis farlig for bestanden, men: Det sender ut feil signaler til andre som ferdes langs vann og elver om hvordan vi sportsfiskere oppfører oss. Seriøse sportsfiskere gjør ikke slik som på bildet. Den typen oppførsel vitner om manglende respekt for naturen. Jeg er villig til å vedde en større pengesum på at fiskere som legger fra seg fisk på land, også kaster fra seg søppel på bredden. Team Colibri var påpasselige med å påpeke at gjedda er naturlig utbredt i vannet der bildet er tatt, og at den ikke har blitt satt ut i nyere tid. Sannsynligvis for å unngå for mye skrik og rop om utsatt gjedde som har ødelagt noen ørretvann. Ikke alle fikk med seg de opplysningene. Det utvikla seg ikke helt overraskende til en serie med usaklige og til dels krakilske kommentarer nettopp om gjedde som er utsatt på steder der den ikke fins i utgangspunktet, med karakteristikker som "ufisk" og "møkkafisk". Ola Dunk misliker jo både rovdyr og fisk uten fettfinne. Ignoranse, fordommer og irrasjonelt hat hadde fått komme til uttrykk da jeg ved en inkurie tok en titt på kommentarfeltet og fant ut at jeg ville prøve å utfordre artsrasistenes fordommer og opplyse hottentottene. Eller var det "poor, white trash" jeg skulle ta i skole? Vi var flere som la vekt på at gjedde er en interessant sportsfisk og en viktig art i økosystemet. Men så gikk det en faen i meg etter å ha lest diverse usakligheter som ikke kunne bli stående uimotsagt. Jeg ville gjøre det med humor. Jeg tok den ironiske tonen overfor to tølpere* fra Bibelbeltet og en tullete trønder. Det skal en være forsiktig med på internettet. Faren for misforståelser er stor. Og de tøffeste gutta i kommentarfeltklassen blir gjerne sure når noen motsier dem. Men det var for fristende. Svarte på utgytelsene om "møkkafisk" med at avsenderen var et møkkamenneske og burde skamme seg. Og at sånne som bruker uttrykket "ufisk" er uskolerte og uvitende undermålere eller undermennesker. Det greide de ikke å forstå. Bibelbeltets representanter, la oss for enkelhets skyld kalle dem "Kim" og "Kjetil", bare fortsatte med utgytelsene sine. Og sånne skal altså ha titler med ordet "leder" i. Henholdsvis såkalt prosjektleder og såkalt driftsleder. Det står på Facebook-profilene deres, faktisk. Jeg antar at prosjektleder-Kim bruker mye av arbeidstida på å ta lydopptak av sin egen promping. Eller er han en sånn Kim som han i Nord-Korea? Jeg kjenner ikke til hva slags drift driftsleder Kjetil leder, men Robert Stoltenberg har jo vist oss at driftsleder Roy Narvestad er en kranglete og ubehøvla type. Denne Kjetil viste seg å være likedan. Den tullete trønderen er av uforklarlige grunner helsefagarbeider. Jeg tenker heller det er snåsamann han er, altså en alternativbehandler. Som ikke er det samme som ordentlig helsepersonell. Jeg kunne skrevet "frostalege" eller "orkdalsykepleier" stedet for "snåsamann", men det blir for slemt. For ordens skyld: Hvis noen av dem leser dette, får de ta det med humør. Jeg er ikke ute etter å bli uvenner med noen. Jeg hater dem ikke. Og de trenger ikke gå til sak. Det jeg vil si, er at når noen viser fram sin egen uvitenhet og gulper opp usakligheter i et kommentarfelt, fortjener de å bli harselert med. Tull skal tull fordrive. Kommentarene som uttrykte en generelt negativ holdning til gjedde hadde en klar tendens: De inneholdt oftere skrivefeil de fleste normalt intelligente tolvåringer unngår. Kan det være at artsrasister, i likhet med andre rasister, preges av lavere intelligens, mindre åpenhet og mer frykt og mistenksomhet? Mange slags folk fisker. Dermed er det ikke til å komme fra at noen av dem er tølpere, lømler, fylliker og trygdebeist. Dessverre er ingen immune mot fordommer. De kan også finnes blant mennesker med mer utdanning enn bare Livets harde skole. Langt verre enn at det fins fordomsfulle sportsfiskere som ikke har hatt det beste utgangspunktet i livet, er det at de samme fordommene eksisterer blant enkelte ansatte innen naturforvaltningen. Som har høyskoleutdanning og bør vite bedre. Fordommer kan gjøre tilværelsen til en sportsfisker både trangsynt og fattig. I "Fiskestrategier" (2007) skriver Rune Johansen at det er respektabelt å gjøre sine egne valg så lenge en ikke rakker ned på det andre driver med. Vi som gjerne fisker gjedde og karpefisk like mye som vi fisker ørret, kan underskrive på det. Han nevner også at artsdiskriminering ikke er basert på faktisk kunnskap, og så at en fordomsfull sportsfisker vil snyte seg sjøl for mye moro. Hvis noen av artsrasistene og surpompene i kommentarfeltet forviller seg inn på denne bloggen i stupfylla, bør de tenke over det. Hvis de kan tenke, da. Det tviler jeg egentlig på at de kan. Artsrasisme og fordommer bidrar til at samholdet blant sportsfiskere svekkes. Det er det siste vi trenger. I en verden med naturtap og klimaendringer bør vi stå sammen for å ta vare på grunnlaget for interessen vår. Og vise barn og unge at de kan gjøre andre ting på fritida enn å glo på en skjerm eller løpe rundt etter en ball. Hvis jeg noen gang gidder å svare på ignorantenes vrøvl igjen, får svaret bli: Ufisk kan du værra sjøl *: Ordet "tølper" betyr det samme som avskum, bråkmaker, kjeltring og slamp, ifølge Norsk synonymordbok. Nyttig å vite i tilfelle noen har behov for en driftsleder eller prosjektleder innen anleggsfaget der borte i Bibelbeltet.

Mars og april - siste innspurt på isen

Begynte mars med en ismeitetur etter gjedde. Føret var vanskelig med overis. Pulken fungerte godt. Det var ikke mye aktivitet å skrive om. Fikk to abbor på lokkemeite, men det skjedde ingenting på agnfisktaklene. Prøvde igjen noen uker etter. Da skjedd edet enda mindre, og føret var fortsatt vanskelig, med sørpe på isen. Så var det på tide med en ny mortetur. Denne gangen sammen med Øystein og noen bekjente. Målet med turen var å lage et innspill med tanke på foreslått totalforbud mot fiske på det aktuelle vannet. Det kom derfor en journalist innom. Flere av de oppmøtte var barn/ungdommer, og vi la vekt på tilgjengelige friluftsmuligheter i nærheten av bebyggelse. Det mases mye om frafall fra idretten blant barn og unge. Da gjelder det å kunne tilby andre aktiviteter.

height="320" data-original-height="4032" data-original-width="3024" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiMQYCLTN89jF1nDBP4WeTckMBW2FL4irdhbtCJQ0wiYOuEKsWaLtMZCzah9w1xf2pjLq29avfBPtmj8WJ2O74OYZSW5kQW05tSrzB1MZ7DPURCbQk-Kd2ZRahqmTQReMlShPQXLqWVTwSLSuydt-Khykz546QbMQw9VTtetA7e_1-YNvAefsBK0xI0Iq4/s320/1000003229.jpg"/>

Tips: Modifisering av isfiskepulk og hjemmelagde stangholdere til isfiskepulk

Et prosjekt jeg hadde før isen la seg, var å modifisere isfiskepulken. Nærmere bestemt lage festepunkt for bagasjestrikker, slik at bagasjen ligger stødig under transport. Til det trenger du et strikktau på 4-8 mm diameter, og eventuelt også noen karabinkroker. Min pulk er fra Biltema. På den går det en kant langs hele pulken. Er det en slik kant på pulken du har, borer du noen hull med en drill. Fire i hvert hjørne, og en eller to (eventuelt flere) på hver langside. Du trer strikktauet gjennom hullene slik at det ligger på undersida av kanten, men sørger for å dra gjennom noe tau slik at du kan knyte løkker som sitter i hvert hull. Her skal bagasjestrikkene festes. Det skal sies at plasten i pulken jeg har, er av det seigere slaget, og sprekker ikke når den bores i.

På langsidene kan du eventuelt bore to hull med et mellomrom på 10-20 cm, tre strikktauet gjennom slik at det ligger på oversida av kanten mellom de to hullene og feste en karabinkrok i tauet der. Jeg skulle absolutt velge den løsningen.

Så har jeg lagd en stangholder for lettere isfiskestenger av noe firkantstav, PVC-rør og to skjøtejern. Den på bildet har altså to rør for stenger og en holder av to kortere rørbiter på baksida der ei isøse får plass. Legg merke til at det hele ikke er skrudd fast i pulken, men kan tas av ved behov. Er det behov for at den sikres ekstra med en karabinkrok og ei av tauløkkene på pulken.

Har også lagd en stangholder til gjeddestenger, basert på en ferdig stangholder for tre stenger. Der har jeg satt på noen strips som fungerer som holdere for vipper og isøse.

Ellers fins det diverse Youtube-videoer om modifisering av pulker. Først og fremst amerikanske. For det er ikke grenser for hva amerikanerne drasser med seg på fisketur, og da er en pulk nødvendig. Og en isfiskepulk kan bli et evig ombyggingsprosjekt. Bare fantasien setter grenser.

Januar og februar

Hadde årets første isfisketur på en dag med snøvær og vind. Fikk noen abbor og ei røye, og trente på litt teknikk med fortomspilk/lokkemeite. Dvs. pilkene jeg har til det fisket, er egentlig en mellomting mellom pimpel og lokkemeitepilk. Og de kan fiskes med både vanlig pimpelteknikk og noe som likner skjelve- og hevebevegelsene en bruker til mormysjka. Så har det blitt noen forsøk etter mort. På første tur var jeg borti noen større fisk på mormysjka. Det var mye smånapping på ismeite, men all fisken jeg fikk, tok på mormysjka. På den neste turen, den aller siste dagen i februar, var det relativt stille, men fikk til slutt en mort og hadde et gjeddenapp på balanse. Brukte balanse da det går noen større abbor der. Ellers foregår det en del ståsnørefiske etter rovfisk der, og det er ikke bra. Mangel på forvaltning er et problem, og det er tydelig at den foretrukne forvaltningsmetoden er å la være å gjøre noe helt til det har blitt krise. Da kan det innføres forbud. Slik har det jo blitt gjort i Oslofjorden. Lars Lenth skriver om fjorden i den siste boka si, som for øvrig er leseverdig. Blant annet nevner han at sportsfiske neppe er en trussel mot fiskebestandene, og det mener heller ikke forskerne. I alle fall ikke makrellfiske. Det er bare så mye enklere å totalforby. Enkle løsninger er jo populært hos enkelte enkle mennesker. Så er det bare å håpe at fredningen hjelper, og at en samtidig tar tak i problematikken med avrenning. Så har NMU hatt årsmøte, og jeg dro ned til Tunevannet før møtet for å fiske. Det har begynt å dukke opp stor abbor der igjen. Vinden var sur, og jeg tenkte på diverse amerikanske isfiskevideoer der fiskerne sitter i telt i alle minusgradene og lemper diverse solabbor. Vinteren i Rustbeltet skal være kald, og nettopp Østfold med diverse nedlagt industri kan jo likne på Rustbeltet. Det tok tid før jeg var borti fisk. Da måtte jeg først bytte ut balansen med pimpel. Og fisken sto ved bunnen denne dagen. Fikk til slutt en abbor på rundt 250 gram, og like etterpå fikk jeg en som mest sannsynlig var 5-600 gram, dessverre feilkroka - kroken satt i haka. Men det var hyggelig å se fin abbor igjen.

Noen skiturer i januar

Januar er vanligvis lavsesong for fiske. Noen turer blir det, og det har det også blitt i 2026. Men januar (og februar) kan også være høysesong for langrenn når føret holder. Og det var vært tilfredsstillende føre. Har fått gått noen korte turer i lysløypa og så har jeg gått en lengre tur. Til Tryvannstua. Med en omvei på tilbaketuren fikk jeg en tur på fem timer. Begynte med å gå opp på vestsida av Sognsvann. To mennesker kom nedover den bratte bakken. Plogende. Det har vært en del debatt om ploging i skiløypene i riksdekkende medier, og jeg må si at det er bra at journalistene kommer seg ut på ski i stedet for å henge rundt på utestedene med alkoholproblemer til følge. Min mening er at løypene bør være åpne for alle uansett ferdigheter. Likevel kan noen godt lære seg bedre teknikk. Når til og med slake og ikke spesielt lange bakker ploges i stykker så de blir isete og jævlige, er det ikke morsomt. Jeg går gjerne mindre brukte "naturløyper" når føret tillater det. Da slipper jeg unna både plogere som kanskje går én skitur i året hvis været er fint og overbetalte konsulenter som trener til Birken. Et eksempel på en oppskrapt bakke fikk jeg se da jeg hadde passert Ullevålseter og gikk oppover mot Skjennungen. Der er det en bratt bakke, og mange ploger der. Jeg var glad jeg ikke skulle kjøre den nedover. Nesten oppe ved Skjennungstua var det mer snø enn ved utgangspunktet for turen. Og den som ikke er opptatt av pulsklokka, kan finne fotomotiver. Kitsch, ja visst, men fint er det. Og en glemmer nyheter om stormannsgale maktmennesker, utagerende unge menn fra Asker og norske politikeres kontakt med usedelige rikinger. Kanskje går det til og med an å finne en løsning på vanskelighetene når en tar pauser som brukes ute og hodet får hvile.

Jeg fortsatte bortover mot Tryvann, og det var mange ute i løypene. Ved Tryvannstua satt jeg ute og spiste, og det var godt med solbærtoddy i snøbygene. Så gikk jeg hjemover. Tok lysløypa mot Ullevålseter, og passerte nevnte serveringssted for andre gang den dagen. Til slutt kjørte jeg løypa langs Skjærsjøelva og Ankerveien. De korte turene i lysløypa sskal ikke glemmes. En får rørt seg ute på kveldstid etter jobb, og det slår innendørstrening