Mars - innspurt med resultater

Nei, det er ikke familien Ingebrigtsens idrettskarriere jeg viser til. Men mitt eget isfiske i mars. Høye temperaturer gjorde at isen begynte å bli dårlig. Mars skal være en god isfiskemåned, men det kan diskuteres om det stemmer. Daglengden øker, men isen er gjerne tjukkere enn i desember, så hvor stor effekt lyset har, skulle jeg likt å vite. Og jeg har i alle fall fått flere store abbor i perioden desember-februar enn i mars. Men er været fint i mars, er det gjerne hyggeligere å være ute. Mars begynte med en tur etter gjedde. Snøen hadde forsvunnet etter mildvær. Jeg var på plass i vika som har jeg har avlagt mange besøk. Snøfri is er bra under ismeite etter gjedde, sies det. Jeg hadde først et forsiktig napp på den ene stanga etter 20 minutters fiske. Fisken kom seg løs etter et lengre utras. Surt, for forsiktige napp kommer gjerne fra bedre fisk, fem kilo eller større. Halvannen time etter var det napp på den andre stanga, og opp kom en "trøstefisk" på 75 cm. Fikk også en sik på mormysjka, da jeg måtte skaffe mer agnfisk. Etter plassbytte fikk jeg besøk av en annen fisker som var ute etter abbor. Han mente at fisket etter abbor var bedre før. Mitt inntrykk er at abborfisket på dette vannet uansett er vanskelig hvis en vil ha større fisk. Dagen etter skulle jeg fiske mort. Det begynte med noen mindre fisk på både meite og mormysjka. Sendte ei melding på klubbens Messenger-gruppe og lurte på om noen andre fra klubben var ute i det fine været. Viggo og Anders satt et annet sted på vannet. Gikk bort dit og hilste på. De hadde fått større fisk begge to. Anders hadde fått et prakteksemplar på 970 gram. Jeg bestemte meg for å prøve litt der. Det var lurt. Og jeg fikk se hva slags fisk dette vannet kan produsere. Fikk tre fine mort, 780, 760 og 600 gram. Den største er ny pers. Morsomt å få kjørt større fisk på ismeitestanga. Og stor mort slåss faktisk ganske bra. Agnet var for øvrig reke, som sitter bedre på kroken enn brød, og tåler angrep fra småfisk. Det var en viss debatt om veieposen jeg brukte, om hva den egentlig veide og jeg trakk fra for mye, og om disse Hurricane-vektene er så nøyaktige som de bør være. Det kunne blitt en oppfølger til filmen "Plastposen". Hvis noen har forslag til ei annen vekt jeg bør kjøpe i stedet, takker jeg for det.

Søndagen etter var det klubbkonkurranse på samme vann. Isen hadde blitt mye dårligere, men vi kom oss utpå. Fisket var ujevnt, men det kom opp noen fine fisk, i alle fall. Sven Martin tok førsteplassen med en mort på 720 gram. Denne gangen hadde jeg også med ei stang med dupp, og det fungerte greit. I alle fall så lenge det er plussgrader.

Isen sang altså på siste verset, men enkelte i klubben fortsatte å fiske i ukene etter og fikk sesongens siste stormorter mens forbipasserende lurte på hva som gikk av dem. Isen kunne da ikke være sikker... Litt abborfiske rakk jeg også, og jeg kan fortelle om den ørtende bolken i framhaldssoga om vanskelig skogsabbor. Jeg konsentrerte meg om å fiske rundt noen grunnetopper. Turens største på 400 gram fikk jeg på morgenkvisten på en mormysjka mens orrhanen spilte. Ved lunsjtider var det slutt på aktiviteten. En trivelig dag i marka var det. Og på land prøvde noen skiløpere seg på skareføret. En mandag hadde jeg tatt en feriedag. Bestemte meg for sesongens siste gjeddetur. Fortsatt blank is. Nå brukte jeg tre stenger. Stikkene til agnfisk skulle jeg bare ta fram hvis jeg absolutt måtte. To stenger plassert på grunt vann, med agnet en meter over bunnen, og den tredje på dypere vann, høyt i vannet. Gjeddene spiser litt seinere på dagen enn abboren, og klokka 09.30 var det napp på den "midterste" stanga. Et langt utras, og god tyngde på fisken. Det kjente jeg raskt. Etter litt tautrekking og irritasjon over at stjernehjulet beveger seg litt når jeg sveiver, fikk jeg se fisken. Hodet var større enn på noen annen fisk jeg har fått på vannet. Ny pers, det var klart. Fisken stilte seg først på tvers og var ikke til å rikke. Så kom et siste utras før den lot seg trekke oppover. Til slutt kom den opp. Kondisjonen på disse gjeddene som spiser sik, er utrolig. Fisken minte om en tømmerstokk. Og fargene på fisken i dette vannet er også en opplevelse.

Vekta? 8760 gram. Lengden 98 cm. Ingen "gris", som svenskene kaller det, men en flott fisk, og endelig gjedde på over 8000 gram, som har vært et mål i noen sesonger. Skal jeg nå prøve et nytt vann eller konsentrere meg om treigt abborfiske neste sesong? Det er verdt å merke seg at jeg har fått de største gjeddene på relativt små abbor. Også denne. Resten av turen skjedde det ingenting, men det kunne være det samme. Ingen andre mennesker var ute på isen, bortsett fra en på spark. Han kom ikke bort for å spørre om jeg hadde fått noe. Når en er ute og fisker på isen, virker en gjerne som en magnet på folk som er ute og rusler. Siste tur på isen for sesongen foregikk på Øyungen, der sesongen begynte i desember. Isen hadde blitt bløt oppå, og dårlig inne ved land. Så dette fikk bli siste turen. Jeg fikk en påminnelse om at ingen fisketurer er like. Det endte med blanking. En svane fløy lavt over isen, og det var mye vann i bekkene. Om litt begynner fisket i åpent vann. Har allerede hørt om stam på over to kilo fra Nitelva.

Månedens tips: Varmeposer

Varmeposer kan det være lurt å ta med seg, både på isfiske og skitur. De tar lite plass og er enkle å bruke. Det er viktig å huske på at de ikke skal være i direkte kontakt med huden over lengre tid. På isfiske bruker jeg store fjellvotter. De består av innervotter av fleece og vannavstøtende yttervotter. En varmepose kan få plass mellom inner- og yttervotten. Ellers kan de oppbevares i jakkelomma og tas fram når de trengs.

Januar og februar, og et tips om bygging av lette ismeitestenger

To måneder med mye og ustabilt vær. Rakk noen turer etter abbor der det viktigste var at jeg fikk fisk, og så en improvisert klubbtur etter lake. På den turen fikk Simen tre mindre fisk. Det mest spennende var likevel turene etter mort. Skulle egentlig prøvd i begynnelsen av påsken i fjor, men måtte gjøre vendereis pga. at isen hadde blitt usikker inne ved land. Flere klubbkompiser fikk stor fisk på isen i fjor. Og i år fikk jeg endelig prøvd vannet. Morten lot seg fange på både mormysjka og ismeite. Ismeitet foregikk med et veldig enkelt takkel, en krok og et BB-hagl. Krok 8 skal være stort nok til å sortere vekk småfisk. Agnet var loff, og fisket skjedde rett over bunnen. Jeg brukte 0.20-sene, men ned til 0.15 skal gå fint. Forsiktig foring med grunnfor eller most brød. Ismeitestanga var ei ombygd fluestang med mormysjkatupp. Den viste seg å være morsom å kjøre fisk på, men litt stivere enn den egentlig burde være. Det er ikke ideelt ved bruk av tynnere sene. Mista en fin fisk på mormysjka på den første turen og traff på en ikke ukjent specimenfisker fra Nes. På den andre turen satt jeg på blank is en formiddag i sterk vind. Største fisk veide 380 gram, men langt større fisk er tatt på vannet. Veldig morsomt å prøve noe nytt. På en av abborturene passerte jeg et takrørbelte på vei tilbake over vannet etter at fisket var over, og tok med meg litt materiale til dupper. Det var turens mest interessante fangst. Takrør er glimrende som materiale til wagglere, bare de får tørke ordentlig.

Så et tips: Slik bygger du ei ismeitestang til det letteste ismeitet/stang til mormysjkafiske etter større fisk Du trenger: Ei kassert fiskestang, føletupp til mormysjkafiske og eventuelt et toppøye, baufil, fil eller sandpapir, elteip, tokomponentlim Ismeitestanga jeg brukte på turene etter mort, er som nevnt ei ombygd fluestang i klasse 5. Ei hvilken som helst lettspinnstang eller lettere fluestang vil kunne brukes. Tuppen på den aktuelle stanga hadde knekt, så da var det bare å kappe tuppen og file den tynne enden slik at jeg hadde ei klinge uten skader igjen. Ikke helt ideelt som nevnt med tanke på aksjonen ismeitestanga ville få, men dette var mitt første forsøk som stangbygger. Det beste er en tuppdel helt uten skader. Det er den som skal bli klinga til ismeitestanga. Jeg har ikke satt på noe nytt toppøye, men det skader neppe å gjøre det. Imidlertid har jeg satt på en føletupp til mormysjkafiske. Sett den på før du eventuelt limer fast et toppøye. Jeg var nødt til å bygge opp underlaget med ei surring med elteip for at føletuppen skulle sitte godt fast.

Det jeg beskriver i de kommende setningene, har jeg dessverre ikke noen bilder av, men det fins diverse videoer på Youtube som kan brukes hvis du vil prøve deg som stangbygger eller reparere ødelagte stenger. Klinga som sitter nærmest håndtaket må sages av med baufil. Den er hul, og tuppdelen skal skyves på plass så den ender på høyde med den nederste enden av håndtaket. Du må antakelig kappe noe av tuppdelen eller fjerne noen ringer for at det skal gå. Jeg brukte altså ei fluestang. Snellefestet måtte jeg fjerne, og så sagde jeg av en bit av håndtaket for å at stanga ikke skulle bli for baktung. Til slutt limte jeg fast et stykke kork helt i enden av håndtaket. Hvis "emnet" er ei haspelstang, kan du beholde snellefestet, og eventuelt kappe litt av det bakre håndtaket. Jeg lagde noen surringer med teip for at klinga (altså tuppdelen av den gamle stanga) skulle sentreres. Så fylte jeg håndtaket med tokomponentlim, skjøv klinga på plass og lot hele stasen tørke. Snella jeg bruker på stanga er ei gammel fluesnelle. Den kunne jeg feste med teip, slik bildet viser. Det kunne også gått an å stripse den fast.

< Når det gjelder sneller til slike stenger, er det mye annet som fungerer også. Ultralette haspelsneller og slike enkle isfiskesneller som likner fluesneller kan også brukes. Uansett, nå har du ei ismeitestang til det letteste ismeitet etter mort, harr og sik. Eventuelt ei stang til mormysjkafiske som egner seg til større fisk (stor abbor, røye og sik, f. eks)

På ski: Sognsvann-Kobberhaughytta-Kikut-Blankvannsbråten-Tryvannstua-Sognsvann

Det blir mye fiske på denne bloggen. Men av og til blir det også skiturer. Særlig når føret er bra. Mandag 6.1 kom det store mengder snø. Som skulle bli liggende. Og da blir det gjerne skitur. Ingen grunn til å henfalle til sofagriseri og TV-slaveri når det er vinter. Mediene måtte lage kriseoppslag. Det er jo helt usannsynlig. At det snør. Om vinteren. I Norge. Årsakene kan være flere. Journalistene får det vanskelig når de skal ta seg til polet. For uten jevnlige innkjøp på polet får de vel skrivesperre. Kanskje må de til og med ta på seg utesko og jakke. Folk må prioritere snømåking framfor Netflix. Og så må de ha hjemmekontor. En gjeng nordnorske ordførere satte en såkalt krisestab da de var i Oslo. Sannsynligvis for å gå på Scotsman og bli kanakkas. Eller få hilst på noen av saksbehandlerne i Kommunaldepartementet, som sørger for at distriktan får overføringer og har et visst tjenestetilbud så ikke fullt så mange flytter. Og alle krampeurbanistene var det også synd på. Med massevis av folk i løypene måtte de antakelig innse at bylivet har sine begrensninger. Deler av året kan det være hyggeligere på Frognerseteren enn i Frognerparken. I Oslo er det nå engang en del av del urbane livsstilen å kunne gå på ski. Var ute en formiddagstur på lørdagen og prøvde føret. Turen på søndagen gikk fra Sognsvann og langs Ankerveien. Deretter oppover mot Kobberhaughytta. Mye folk i løypene, som sagt. Både Birken-gærninger og barnefamilier. Bakken opp til Kobberhaughytta var skrapt i stykker som vanlig. Det ser ikke bra ut når folk på smale racingski skal ta seg ned bratte bakker. Da må det ploges. Etter å ha passert Kobberhaughytta gikk jeg over Glåmene.

Det stedet er alltid et syn. Så fikk jeg vært der i år også. Ferden fortsatte nedover til Østre Fyllingen. Der åpenbarte Kikuttoppen seg. Gikk gjennom skogen, og så var jeg på Kikutstua. Å stille seg i kø for å kjøpe mat eller drikke når det er så folksomt der, hadde jeg ikke tid til. Så jeg gikk inn på selvbetjeningsrommet, kjøpte en vørterøl og spiste brødskivene mine. Rommet var fullt. Hjemover gikk jeg over Appelsinhaugen og forbi Blankvannsbråten. Det var nok snø i Slakterkleiva til at folk på vei nedover kunne komme seg trygt ned. Så kom jeg etter hvert til Tryvann. Da er det ikke veldig langt igjen til bebyggelsen. Aller siste etappe gikk ned Måneskinnsløypa. Fin tur på fint føre.

Nyttårsfiske og beste fangster i 2024

Den siste fisketuren i 2024 var en tur etter røye og muligens stor ørret hvis alt ville klaffe. Det gjorde det ikke. Fikk fem mindre røyer på blink på formiddagen, og brukte resten av turen til å se om ørreten ville spise. Da brukte jeg balanse og mormysjka. Ingenting skjedde resten av turen. Heldigvis var været medgjørlig og overvannet hadde frosset. Med nøtter, dadler og marsipan som trøst, var det treige fisket til å holde ut. Fiskeåret 2024 var dermed historie. Så bar det hjem for å dusje, spise og følge med på hva Harald ville si i nyttårstalen, med tanke på unge Høibys utagerende oppførsel. Så begynte 2025, og jeg hadde fri på fredag 3.1. Det trengte jeg etter én dag på jobben. Det blåste voldsomt, og tenkte at jeg skulle bruke dagen på å smøre noen sneller. Så var det noen klubbkamerater som skulle prøve laken. Jeg meldte meg på, og vi var på plass før solnedgang. Da hadde vinden begynt å løye. 8-10 cm stålis på vannet. Kort fortalt skjedde det ingenting. Men slik er det gjerne på lakefiske. Solnedgangen var et syn:

På den påfølgende søndagen var det kaldt, men tok en rask tur for det. Ikke minst for å få prøvd den nye kjeledressen, en DAM X-Therm. Selve fisket var ikke mye å skryte av, to abbor på pimpel og mormysjka. Når det gjelder kjeledressen, er den tilstrekkelig varm, og grei å gå i. Den er todelt, og består av ei jakke med hette og ei selebukse. At den er todelt er noe jeg liker. Det gjør at det er lettere å regulere varmen. Hadde jakka åpen under deler av turen, men det skal sies at jeg hadde på meg en vest og en fleecegenser under. Buksa er vid nok nederst til at Nokia-støvlene får plass. Har sett etter ei bukse til isfiske, og det er ofte slik at bukser til vinterbruk har en mansjett nederst på beina, som gjør at de støvlene vi ofte bruker på isfiske, ikke får plass. Så jeg kjøpte like gjerne en todelt dress. Skal jeg sette fingeren på noe, må det være at glidelåsen til buksa virker litt puslete og at hetta er noe overdimensjonert. Det hadde vært fint med noen ekstra lommer, for eksempel ei ekstra brystlomme eller innerlomme på jakka (til telefon eller solbriller). Må nevne at den isfiskejakka jeg har brukt til nå, egentlig er ei arbeidsjakke. Den har mange nok lommer, og til og med varmelommer. Derfor er det uvant med ei jakke med færre lommer. Dressen er ikke en flytedress, så den som skal fiske på sjøisen eller andre steder der isen ofte er usikker, bør kjøpe en annen. For å oppsummere 2024 som fiskeår, vil jeg si at det var et merkelig år med mye vær. Motivasjonen har ikke vært på topp alltid, men jeg kom meg ut på tur mange nok ganger til at tilværelsen har vært til å holde ut. De beste fangstene i 2024 må bli: Ørret 3880 gram - Ismeite/abbor

En nesten utenkelig bifangst på en gjeddemeitetur. Og morsomt å tenke på at mange som utelukkende fisker ørret aldri har fått så stor fisk. For å si litt om utstyret jeg brukte (et tips til andre som vil fiske enten gjedde eller stor ørret på isen): Normark Red Pilker ismeitestang og ei Ambassadeur-snelle (begge kjøpt brukt av n'Johansen, rovfiskspesialist fra Roverud), 0.45 Berkley Big Game-sene, og så et takkel bestående av stålvaier og trebler i str. 8. Nappindikatorer: Hjemmelagd ismeitevippe og en gammel DAM Protronic-alarm. Karpe 8220 gram - Bunnmeite/boilie

Endelig satt den! Min største fra Dream lake. Tatt på MAD D-Fender 2,75 punds karpestang, Shimano baitrunner, 0,38 Berkley Big Game-sene og en popup-boilie på en hinged stiffrig med krok i str. 8. Asp 1460 gram - Dorging/wobbler

Ny art er moro! Er ingen artsfisker, men har alltid sett på asp som en spesiell og spennende fisk. Og det er den. Ingen stor asp, men nappet var voldsomt. Tatt på dorging med en oransje wobbler, muligens Strike Pro. Husker ikke stang og snelle, som var lånt. En minneverdig fisketur og et annerledes fiske for en som stort sett fisker fra land eller is.

Desember - Isfiskesesongen begynner

Etter oktober har det vært mellomsesong. Et høydepunkt på den tida av året var klubbjulebordet. Alltid hyggelig å treffe klubbkompisene og snakke om årets fiske og planlegge neste sesong. Isen la seg altså i november. Så kom det en mildværsperiode. Helt typisk for november-desember. 14. desember begynte jeg isfisket med en røyetur på Øyungen. Isen var 10 cm med like mye snø oppå, så det var en del sørpe å tråkke i. Og stedvis overis. Det begynte litt treigt. Fikk ei røye på det første varpet. Det bar videre til neste plass, og så en plass til. Jeg var i kontakt med fisk begge steder, og interessant nok var det en del aktivitet seint på formiddagen og tidlig på ettermiddagen. Alle påstår at røya er mest aktiv i grålysningen. Fikk til sammen åtte røyer på blink og mormysjka. Endelig kunne jeg fiske igjen. Det måtte til. Og det er lenge sida jeg har opplevd såpass mye aktivitet på akkurat det vannet. Så var det gjeddemeite dagen etter. På den første turen var det lite aktivitet. Kaldt om morgenen, men væromslag og mildere fra formiddagen. Det snødde. Gjeddestengene snødde ned. Jeg fikk riktignok agnfisk. En sik og en liten abbor. Og så en abbor på 300 gram. Siken tok på lokkemeite. På en Asseri Tinca. Hva er greia med å kalle opp en lokkemeitepilk etter en fisk som ikke er særlig aktiv om vinteren og er lite interessert i kunstagn (unntatt plastmais)? Den fungerer nå i alle fall.

En fredag før jul hadde jeg tatt en feriedag. Slike dager setter jeg alltid pris på, for det er mye å gjøre på "anstalten". Derfor er det viktig å sette av tid til å gjøre andre ting enn jobb, og tenke på noe annet. Det hadde vært mildvær og isen var blank. Dro igjen for å fiske gjedde. Et annet sted på vannet enn forrige gang. Vinden var i ferd med å løye da jeg var på plass. Det var ikke nevneverdig aktivitet. Noen abbor på mysjka og lokkemeite for å supplere agnfiskbeholdningen. Den største på 300 gram. Fikk lyst til å prøve storabboren på det vannet. Har prøvd tidligere, med noen 500-grammere som resultat. Men de blir større. Det var på tide med lunsj. Etter å ha spist, skulle jeg ta en tekopp. Da var det "plinging" på agnfisktakkelet som var plassert over 5,5 meters dybde. Det var en livlig fisk. Fikk den opp til hullet og så at det umulig kunne være gjedde. Fikk en ørret på den samme plassen i mars. Kunne det være mulig? Ja, det var faktisk en ørret. Omtrent like lang som den jeg fikk i mars. 68 cm og 3880 gram. Utrolig! Den kan bli årets beste fisk for min del. Etter litt diskusjon og granskning av fotografier kom gutta i klubben fram til at det var samme fisk som jeg fikk i mars. En minneverdig bifangst!

I romjula rakk jeg en røyetur til, på litt vanskelig føre med overis. Og jeg prøvde storabboren på "gjeddevannet". Det var vanskelig å komme i kontakt med den. Prøvde flere plasser uten å få annet enn en abbor i agnfiskstørrelse. Og jeg fant ei interessant grunne jeg gjerne prøver flere ganger. Mulig abboren ikke liker lavt skydekke. Traff klubbkompis Anders som hadde hatt en blanketur etter gjedde. Muligens kan det bli flere forsøk etter større abbor når det har blitt vanskelig å få gjedde der. Den større abboren skal også være spesielt vrien, men det er jo morsomt å kunne drive et mer bevegelig fiske og ikke drasse på for mye utstyr.

Isen legger seg

Så er spørsmålet om den vil holde

Nærfiske - ei fortelling

Jeg har tatt pause i fisket akkurat nå. Her får leserne ei fortelling i stedet: Nærfiske Å ta seg fram til fiskeplassen på asfaltert vei er nok ikke så oppsiktsvekkende som å tråkke rundt i uberørt natur. En viss friluftskjendis med innbilt borreliose ville nok fnyst av det. Men jeg har ikke tid til noen lengre ekspedisjon langt fra allfarvei. Og en fisketur med kort vei til og fra er da bedre enn ingen fisketur i det hele tatt? Jeg er glad for at jeg har dette stedet der det ikke er så mange andre som fisker. Dette er ikke et kjent storfiskvann. En og annen større abbor går det der riktignok. Det er morsomt med stor fisk. Jeg har brukt en del tid på å fiske stor fisk. Kjenner flere specimenfiskere. Men ofte blir fisket for alvorlig når stor fisk er målet. Og jeg blir opptatt av å prestere. Dessuten blir det mye dødtid. Og dermed får jeg et behov for turer der avkopling er det viktigste. Knyter på en jigg. Et passende agn når vanntemperaturen har begynt å synke. Det første kastet er et høydepunkt på fisketuren. Lar jiggen synke til bunns. Den får ligge noen sekunder på bunnen før jeg begynner å ta den inn. Lar den subbe langs bunnen med noen pauser innimellom. Gjør noen kast til, bytter plass. Og det napper faktisk. Så følger det en kamp med velkjent hoderisting som avslører at det er en abbor. En fin en også. Den går i håven og får en tur på vekta. «Street fishing» er et begrep, men det blir ikke helt dekkende. Fisket trenger ikke å foregå inne i tettbebyggelsen. Vi kan jo kalle det «nærfiske». Du kan finne fiskemuligheter ikke så langt unna der du bor. Nærfiske er ikke noe for slike som mener at alle fisketurer skal ha ekspedisjonspreg. Men når trengte alle fisketurer å ha det? For vi fisker da vel ikke for å holde liv i turistnæringa? Som regel er ikke vann for nærfiske helt uberørte, hvis en da ikke bor i provinsen. Men det er gjerne mer intakt natur der enn mange er klar over, og nok til at fisketuren kan bli trivelig. Også i større byer. Det er kanskje ikke like heftig å se hegrer enn det er å se kongeørn, men det kan være det som skal til for å glemme hverdagens stress, mas og krav. Og tenk på hvor mange som jogger forbi med øretelefoner og ikke legger merke til omgivelsene mens du står og fisker. Fisketurer der en senker skuldrene og stresser ned, er nettopp det en trenger i en hverdag med jobb og andre forpliktelser. Om det ikke blir noen oppsiktsvekkende fangster, er det ikke så farlig. Det viktigste er at en får brukt tid på noe annet enn den kjedelige jobben. Nærfiske er et folkehelsetiltak som koster lite. Det trengs ikke masse tilrettelegging, ikke engang besøk hos lege eller andre behandlere. Jeg skal ikke kritisere andre for at de gjør ting annerledes enn meg, men jeg stusser over hvor mange som går på mindfulnesskurs når avstressing kan skje uten et profesjonelt behandlingsopplegg. For eksempel gjennom fiske. Ikke trengs det mye utstyr på slike turer heller. Ei stang og snelle, sekk med det du ellers trenger, og du er klar. Jeg vil ikke gå for mye inn på hva slags utstyr som passer, for det avhenger av hvor du fisker. Er ikke fisken stor, går det an å bruke lett utstyr. Med korte stenger på 5-8 fot kommer du til på steder med overhengende greiner og tett buskas. Noen ulemper med slike nærfiskevann er det. De er, som leseren har forstått, lett tilgjengelige. Det medfører også at fisketuren kan forstyrres av grilling eller russefeiring. Og den som fisker, virker som en magnet på alle slags sulliker som er ute og går fordi sosionomen har gitt dem beskjed om at frisk luft er bra. Søndagsfrokosten min består av matpakke som jeg inntar sittende på en benk. Ser på de første turgåerne som er ute og lufter seg. Det slår meg at jeg er den eneste som fisker. Altfor få ser kvalitetene ved vann og vassdrag i nærheten av bebyggelsen. Og uvitende kommunepolitikere og grådige utbyggere bidrar stadig vekk til å true mulighetene for kortreiste friluftsopplevelser. Hvem har ikke fått spørsmål om det er fisk i vannet der en fisker? Kunnskapen om den nærmeste naturen vi har, er dessverre for liten hos mange. Nærfiske kan bidra til å øke kunnskapen. Neste gang noen stiller et dumt spørsmål, vit at du bidrar til folkeopplysning når du svarer.