Mars - labert fiske, men med noen lyspunkter

Isfisket har ikke vært noe særlig å snakke om denne sesongen. Og det fortsatte slik i mars også. Ny tur til det "nye" abborvannet ga inntrykk av jeg må gjøre noe annerledes hvis jeg skal få de større fiskene der. Mista en på rundt 200 gram på morgenkvisten, dog. Noen forsøk etter "stor" ørret på isen ga bare abbor på mysjka og dropshot. Dropshotjiggene jeg prøver på isen har altså ikke vært et totalt bomkjøp. Det interessante er at de bare har gitt fisk når jeg har brukt gamle sluker eller røyeblinker uten krok som søkke, aldri når jeg har brukt balansepilk. Et lyspunkt har vært at snøen på isen forsvant. Da skjedde det så vidt saker og ting på gjeddevannet. For jeg måtte prøve de nye vippene. Først fikk jeg ei snipe på tre kilo på en "ny plass". Lengden var 77 cm, så da kan jeg sikkert slutte å veie fisk under 80 cm. Så var det en dag jeg var særdeles sliten etter en hekisk periode på jobb. Måtte ta en sykedag, og fant ut at jeg kunne sløve litt på ismeite. På den første plassen jeg prøvde, langs en dypkant, var det null liv. Da havregrøten var fortært, var det på tide med plassbytte. På den neste plassen begynte det stille og fredelig. Så var det bevegelser i den ene "svenskevippa". Ga tilslag i løse lufta. Brukte også en alarm på akkurat den stanga, og da jeg la sena på plass på hjulet, kom det voldsomste runnet jeg har hatt på isen. Og på takkelet satt det en livlig fisk. "Nok ei trekilossnipe" tenkte jeg. Var klar for gjellelokkgrep med påfølgende behandling med Pyrisept, men det var ingen gjeddekjeft som kom opp. Det var en mørk gyllen ørret. Den største jeg har sett. Og den ørreten jeg har fått med den voldsomste appetitten. Agnet var en 200 grams sik, som for øvrig var tint for femte gang. Den originale britiske gjeddemeiteren Ray Webb skal ha ment at agnfisk der bare hode og hale satt på, var et godt agn. På den annen side hadde han en alvorlig psykiatrisk diagnose. En sjelden bifangst på dette vannet. Vekta viste 3050 gram.En så stor ørret får jeg vel aldri igjen... Og det fins folk som utelukkende fisker ørret og har gjort det hele livet som aldri har fått så stor fisk. Hadde de lokale garngubbene sett meg returnere fisken, hadde de fått slag. Så stor ørret er uansett ikke mat. Hadde den veid 350 gram, hadde den nok blitt mat. Den fineste bonusfangsten jeg har fått. Uten tvil.

Så kom påsken. Var hjemme noen dager først for å fiske. Dro igjen på gjeddefiske. Litt dårlig is langs land fikk meg til å tenke på at det kunne bli sesongens siste tur. Som på de fleste andre turene denne sesongen, var det håpløst å få tak i agnfisk. Men det skjedde heldigvis saker og ting på ismeitet etter hvert. 09.45 var det et forsiktig napp på den grunneste stanga. Jeg var på vei bort med pulken da fisken løste ut. Nok en livlig fisk. Da hodet kom opp av hullet, tenkte jeg at fisken måtte veie over fem kilo. Det gjorde den. 5400 gram, og 84 cm. Like lang som persen. Og i likhet med den tatt på en liten abbor på en sekserkrok.

Etter det skjedde det ingenting. Den riktig store lar vente på seg. Eventuelt må jeg kjøpe noen dyre gummiagn og ei sykkeltrøye, så får jeg nok en på over 10. Måtte takke vannet for året flotteste fangster så langt før jeg bukserte pulken inn i bilen og dro hjem. Gutta i klubben meldte om bra mortefiske, og Sven hadde fått en på 1030 gram. Jeg kunne da prøve å få en stor en på isen. Vel framme viste det seg at isen hadde blitt riktig dårlig inne ved land. Dro et annet sted. Deretter var det noen dager på hytta. Der gikk årets viktigste isfisketur av stabelen. Nevøen min ville prøve isfiske. Det var ikke noen aktivitet de fire timene vi prøvde, men jeg fikk lært bort litt grunnleggende teknikk. Han syntes det var morsomt å bruke isøsa, og ikke minst fløyta på ispiggene. Ikke minst kunne vi trøstespise litt.

Det er oppløftende at dagens barn liker uteaktiviteter. Så har de et alternativ til skjerm og konkurranseidrett. Hvis flere barn lærer å fiske, er det sjanse for at de ikke oppfører seg like dumt som en narkoman langrennsløper fra Mosvik og en korrupt skiskytter fra Vestfossen.

Tips: Att göra en ismetevippa

Jeg har sett diverse svenske videoer og lest artikler om hvordan en går fram for å lage ismeitevipper. Altså nappindikatorer som brukes til ismeite med agnfisk, og som tar utgangspunkt i de gammeldagse angeldonvippene.

Ismeitevipper til gjedde må være litt kraftigere enn slike som brukes til andre arter (abbor, ørret) pga. agnfiskstørrelsen. Deler av denne artikkelen kan være nyttig for den som vil bygge om gamle vipper som har ei plastskive med klype. Disse kan dermed få nytt liv, bli synlige fra alle vinkler og få et senefeste som fungerer bedre.

Du trenger: Stakefjær Kuler eller egg av isopor Krympeslange i forskjellige diametre Treplugger (jeg har brukt 8 mm) Hvit akrylmaling Rød og hvit maling (akryl, emalje eller spray) Klarlakk (må tåle vann) Araldit Avbitertang Saks Sag med smalt blad Stearinlys og lighter Det går fint an å lage flere vipper samtidig. Først klipper du av en bit stakefjær med avbitertanga. Det kan være lurt å bruke en hammer for å få løs biten til slutt. En lengde på rundt 50 cm holder. Stakefjærer kan ruste, så hvis noen har tips om bedre materialer, vil jeg gjerne vite om det. Først kan du begynne med å male kulene/eggene. Varm den ene enden av stakefjæra og tre den raskt gjennom kula. Sørg for å treffe midt på kula for det beste resultatet. Bruk maskeringstape på hver side av kula for å sørge for at den sitter fast når du maler. Det går an å bruke spraylakk til dette. Precis som i förorten, men her er det altså ikke betong som skal males. Da må du først pensle kulene med trelim til utendørsbruk for at kula ikke skal gå i stykker. Jeg har noen bokser med emaljelakk stående, som jeg har brukt til å lakkere dupper og quiveripper med, så da brukte jeg dem. Da måtte jeg først grunne med akrylmaling, tre strøk med hvit farge. Deretter hadde jeg på tre strøk med emaljelakk, og så ett strøk med klarlakk til slutt. Det går også an å male oppå den hvite grunninga med rød akrylmaling, men da kan det være lurt med et strøk med klar emaljelakk til slutt. Akryl er vannløselig, nemlig. Så kommer turen til senefestet. Du sager et 10 mm dypt spor i den ene enden av trepluggen, trer pluggen fast i den øverste delen av fjæra og limer. Når limet er tørt, limer du fast isoporkula. Den limes fast til trepluggen som altså sitter foran. Så smører du på litt lim rett bak kula også. For at kula skal bli sittende fast hvis limet løsner, kan du tre på en bit krympeslange med 5 mm diameter under den nederst enden. Så tenner du stearinlyset og varmer du opp krympeslangen over flammen så slangen krymper, men lar den siste centimeteren inntil kula bli stående urørt, slik at den låser fast kula. Vil du feste ei bjelle på vippa, kan den festes på dette stykket med krympeslange. Så trer du et stykke krympeslange over trepluggen. Jeg har brukt krympeslange med 10 mm diameter, da trepluggene har en diameter på 8 mm. Det skal være langt nok til at pluggen dekkes. Klipp av og varm opp krympeslangen. Her fester du en strikk som sena skal festes i. Bruk gjerne løsningen med perle, som på bildet under. Da sitter sena bedre fast.

Til riktig stor agnfisk blir denne løsningen for svak, men erfaringsmessig fungerer den til agnfisk på 100-150 gram, som er vanlig til gjedde. Til slutt skal fjæra festes til noe som får hele stasen til å stå støtt på isen. Et stykke av en planke eller list på 20-30 cm går fint. I alle fall hvis du gjør slik som meg når jeg ismeiter, borer noen cm ned i isen og setter vippa ned i sørpa. Du spikrer eller stifter fast fjæra til trevirket. Du kan også feste en spiker eller skrue som en slags stanghviler på sida. Her en løsning med vinkelskrue og et stykke gummislange:

Gammeldagse angeldonvipper har en spole med snøre. Har du noen slike, kasserer du snøret som sitter på og bruker spolen som stanghviler. Et tips når det gjelder praktisk fiske, er å spenne opp vippa i motsatt retning av slik fjæra i utgangspunktet bøyer seg uten belastning. Altså: Bøyer fjæra seg mot høyre, spenner du den opp så kula peker mot venstre, i stedet for å bøye fjæra videre i samme retning. Dermed får du et bedre signal når det napper. Uansett, du har nå en godt fungerende nappindikator til ismeite. De bør også kunne brukes til isfiske i saltvann.

Februar - endelig fiske igjen

Mye snø og kulde i januar gjorde fiske vanskelig. Så kom februar, og da begynte temperaturen å stige. Lørdag 3. februar var det endelig premiere. Årets klubbkonkurranse gikk av stabelen. På Tunevannet. Da kunne vi slå to fluer i ett smekk. Først fiske og så dra på NMUs årsmøte i Særp. I Østfold (som har blitt eget fylke igjen, noe positivt må Trygve vise til når alt blir dyrere, folk klager og statsråder fra partiet hans har vist seg å være tvilsomme. At det var nettopp Borch og Borten, overrasker meg ikke det grann) var det mindre snø enn i Oslo, og isen på Tunevannet var blank. På den første plassen jeg prøvde, var det litt grunt, men steinbunn, og jeg fikk en liten abbor på pimpel etter noen resultatløse hull der jeg prøvde en balanse i såkalt papegøyefarge. På neste plass lagde jeg en serie med hull jeg skulle fiske av i tur og orden. Fikk jeg først en litt større abbor på balansen i første hull. Deretter var det stille. Gikk tilbake til første hull og fikk en halvstor abbor på 450 gram. Det skulle vise seg å holde til tredjeplass. Simen fikk to større abbor på 900 og 600 gram. Ikke det store fisket, og vi fikk erfare at vi var i byen der ingenting nøttær. Da vi hadde ankommet Mortens velutstyrte butikk, M&M fiske og fritid, der årsmøtet gikk av stabelen, fikk vi høre om en kjent isfisker som også hadde vært på samme vann den dagen og ikke sett en eneste fisk på ekkoloddet.

Dagen etter skulle jeg gjøre et forsøk i et nytt vann der det var mulighet for kilosabbor. Helt nytt var det ikke. Har faktisk vært der én gang i åpent vann. Fikk bare to mindre abbor på mormysjka og var borti ei snipe i nærheten av ei brygge. Vannet var mer brådypt enn jeg hadde forestilt meg. Jeg får gjøre et forsøk til. Så fortsatte det med nedbør. Først snø, så regn. Tok noen feriedager i slutten av måneden, og den første dagen var været såpass lite dårlig at jeg kunne fortsette prosjekt storgjedde. "Det var i slutet av februari hemma i Sundsvall". Slik begynner en Youtube-video der en svenske har bestemt seg for å få stor gjedde, og så lander en 14-kilos. Nå har jeg aldri vært i Sundsvall, men det går an å få stor fisk andre steder også. Temperatur rett over null hele dagen, men regnbyger. Det var ingen aktivitet på agnfisktaklene, og jeg fikk noen mindre abbor da jeg prøvde å få noe til å skje ved å skaffe et tilskudd til agnfiskbeholdningen. Det var en slik dag mange ville brukt inne. Men for en som sitter mye og glaner inn i en skjerm på jobb, er ikke Netflix et alternativ. Og ute får jeg brukt sider av meg sjøl jeg ikke får brukt på jobb. Nå håper jeg været i mars blir mer medgjørlig, så jeg kan komme meg ut på flere fisketurer nå som skiføret har blitt dårlig.

Det skal sies at jeg også kan gjøre ting inne som både er kreativt og fiskerelatert. I skrivende stund har jeg stående noen nye wagglerdupper til lakkering, og så prøver jeg å få lagd noen ismeitevipper. Avslutter med et bilde av wagglerne som bare venter på å bli brukt til sommeren.

Celebert besøk på Kikutstua

Ingen fisketurer så langt i 2024, men til gjengjeld har det vært fint skiføre. Det eneste fiskerelaterte jeg har gjort, har vært å smøre sneller. En søndag med levelige temperaturer var det på tide å ta seg til Kikutstua. Et mye brukt mål, og ikke uten grunn. Tok meg opp på vestsida av Sognsvann og videre oppover forbi Skjennungen. En omvei, men føret var upåklagelig. Det ville ikke gjøre noe om jeg ikke kom fram raskt. Valgte så løypa som går forbi Nordmarkskapellet og langs Blankvann, og unngikk de bratte bakkene ned Slakterkleiva. Her og der var bakkene oppskrapte. Ikke overraskende når mange skiløpere er utstyrt med kondomdress og ski som bare kan brukes i preparerte løyper. Ferden gikk videre i retning Glåmene. Passerte skiltet som viser veien til Tannlegehytta. Har leseren hørt om rotfylling av visdomstenner noen gang? Og hva slags bil har han? Riktig svar kan bare være Volvo Sonett. Slik har nok tannlegene holdt på helt siden den legendariske sketsjen så dagens lys. I dag ville den stakkars pasienten kanskje hatt en Tesla? Kom meg ut på Glåmene. Myrområdet som mange liker å gå over på vei til og fra Kikut. Ut på Østre Fyllingen og gjennom skogen. Så var jeg framme. Satte meg i selvbetjeningsbua. Så kom det inn en person vi alle har sett på TV. "Hei", sa han. Det var statsministeren. Når statsministeren går på ski og kan bruke selvbetjeningsrommet på Kikutstua samtidig med vanlige folk, da er det demokrati også når det ikke er valgår. Juks med pendlerboliger og masteroppgaver skaper problemer, men heldigvis blir denslags avslørt. Etter å ha spist matpakka, gikk statsministeren igjen. Litt etterpå gikk også jeg. Veien hjemover gikk over Bjørnsjøen og langs Bjørnsjøelva. Overvannet på Bjørnsjøen hadde frosset. Så fulgte jeg lysløypa et stykke, men tok av inn i skogen for å følge den gamle veien til Ullevålseter. Den hadde blitt litt hard etter mildvær tidligere i uka. Brøytebataljonen hadde nok også hatt øvelse. Skulle likt å vite om statsministeren ploger i nedoverbakkene. Epilog: Det skal sies at den aller siste etappen var bedre helga etter, og veldig morsom å kjøre. Et voldsomt snøfall gjorde det mulig.

Skiturer i desember 2023

På grunn av all snøen som kom i desember fikk jeg gått noen skiturer. Rakk å gå til både Tryvannstua og Kobberhaughytta med en visitt innom Glåmene. Løypa som går fra Sognsvann til Hammeren anbefales. Mindre folk enn i lysløypa/motorveien opp til Ullevålseter. Føret har vært OK, til tross for at brøytebataljonen har hatt øvelse her og der. Eller har skiføret blitt så dårlig at skiferdighetene også har gått tapt hos mange? Heldigvis har konsernsjef Viktig-Pettersen lagt treninga til Birken andre steder enn der jeg går på ski, så det har vært ro og fred i løypene.

Formiddagslys

Skjerven gård

Fra Skjærsjøelva

Julegrana på Ullevålseter

På Glåmene

Desember og kort årsoppsummering

Dagen før jeg begynte juleferien, kom det en hel del snø. Den skulle skape vansker for fisketuren dagen etter. Jeg kom meg avgårde, og slepte med meg pulken opp bakkene fra Hakadal. Den tyngste transportetappen gjensto ute på vannet. For hva skjer når 20 cm snø kommer dettende ned på tynn is? Overvann og sørpe. Og tungt å gå. Men turen opp til Elvann vil jeg gjerne ta uansett. Framme på varpet fikk jeg en abbor på blink, og mista ei gyterøye på mysjka. Så ville jeg bytte plass, og det var verdt strevet med sleping av pulk. Fikk ei blankrøye og fem abbor på både blink og mysjka, den største på rundt 200 gram. Prøvde også balanse i håp om å få en fiskespisende ørret eller større røye. Langt fra drømmeforhold med all snøen, men helt håpløst var det ikke. Den 27. var jeg på plass på et annet røyevann. Like vanskelig føre med snø og sørpe. Rundt 10 kuldegrader, og ingen merkbar aktivitet. Det fikk bli årets siste fisketur, for jeg går heller på ski når det er såpass mye snø som det var i terrenget. Så håper jeg at det snart blir bedre forhold for fiske etter nyttår en gang. Får oppsummere 2023 ganske kort: Været har skapt vansker deler av året. Isfisket var eksepsjonelt dårlig. Så var det ekstremvær i august som gjorde ting vanskelig. Et plaster på såret fikk være at jeg fikk noen bedre fisk på våren og forsommeren. Og isfisket begynte tidlig. Motivasjonen har ikke vært på topp, og der har stress og mas på jobben vært medvirkende. Da har det vært mer fristende å bruke fisketurene til å kople av enn å satse på stor fisk. Så får jeg heller gjøre det jeg kan for at slike ting ikke skal ta overhånd i 2024. For livet leves først og fremst ikke på jobben for min del. Det merkes at det er mange evner jeg ikke får brukt der. Så da får jeg bruke dem på fritida. Men snart kommer vel kunstig intelligens til å ta fra oss jobbene, så da er det greit å ha noe å gjøre. Fiske, for eksempel. Og da kan ytre forhold som været skape vansker. Ikke enkelt, og av og til skulle jeg ønske jeg var fornøyd med å kope på TV en lørdag formiddag. For det er mye enklere. Men det er ikke alltid at slike enkle ting er nok til å gjøre meg fornøyd. Årets beste fisk for min del, blir: Stam, 2500 gram, Ågårdselva, Feeder, reke/maggot. Stor fisk på ny plass. Har aldri vært i Ågårdselva tidligere. Stam er en yndlingsart, og fisk på 2500 gram skal ikke kimses av. Min tredje største. Karpe, 6900 gram, Dream lake, bunnmeite/helikopterrigg, boilies. Ludvig med hengebuken kom på land og gjorde at en ellers laber sesong i den dammen for min del fikk et tiltrengt løft. Stam, 2250 gram, Nitelva, flytebrød. Gode, gamle Nitelva har begynt på produsere stam på over 2000 gram igjen. Å få en slik på flytebrød er ekstra morsomt. Mort, 410 gram, "klubbvannet", bunnmeite, mais. Morten blir større i SFK X-CPERTs uoffisielle klubbvann. Over dobbelt så stor. Men det var den eneste brukbare fisken jeg fikk der i år. Litt eksperimentelt fiske med alarm og glidetakkel i mørket ga resultater, og neste år vil jeg ha den på boilie. Av minneverdige fisketurer ellers kan nevnes turene etter karuss, med både trøstefiske i et lokalt vann og et pionerprosjekt med blanking. Og fisket på hytta er alltid hyggelig, uansett størrelse på fisken jeg får. Isfisket etter rovfisk kan gå i glemmeboka, derimot. Det var årets store skuffelse. Har prøvd noen nye vann fordi forandring fryder (og Ågårdselva var et høydepunkt). Håper på å prøve flere nye vann i 2024.

November og første halvdel av desember - isfisket begynner

Disse månedene med navn som en kriminalforfatter syntes hørtes ut som trusler. November var rekordkald, og isfisket begynte tidlig. Siste helg i november var det på tide å børste støvet av isboret for å fiske røye. 10 cm stålis med litt snø på. Fisket begynte litt treigt, og først etter noen hull på det første varpet, kunne jeg lande de første røyene. Fikk ingen flere slike, men på neste plass fikk jeg to abbor. Så det sto til liv. Etter 11.30 var det for det meste stille, unntatt en fisk som tok smakte på opphengeren over balansen da jeg prøvde å se om den kunne friste ørreten i vannet. Godt å være i gang! Og landskapet i Nordmarka er ekstra fint på forvinteren.

For den som ser godt etter, kan det være fine fotomotiver på den første isen. Også når det har kommet litt snø.

Da gjør det ikke noe om det ikke fins høye fjell. En oppblåst pratmaker nordfra som er noe innen media og ut fra fornavnet å dømme oppkalt etter en restaurantkjede, mente at det var så fryktelig ille at det ikke fantes fjell i Oslomarka. Da kan en snakke om å være provinsiell. Jeg gikk ut fra at sånne mediefolk var åpne for nye erfaringer, men det er de altså ikke. Trangsynte og smålige er de tydeligvis i stedet. For jeg savner ikke fjell, og mener at alle typer landskap har sine kvaliteter. Men vi skal ikke se bort fra at den nevnte pratmakeren trives best med høye fjell han kan se på avstand. Han er nok i sitt rette element inne på et serveringssted der han kan forsøke å pådra seg skrumplever. Slik som mediekjendiser har for vane. Etter en lengre kuldeperiode kom det et snøvær og litt høyere temperaturer. Dro for å fortsette med prosjekt storgjedde. Ikke optimalt med all snøen på isen, mn jeg må begynne et sted. Kort sagt hadde jeg ute tre stenger med agnfisk, men ingen antydning til liv. Uka etter dro jeg til samme vann, da temperaturen fortsatt var levelig. Fikk en abbor på mormysjka da jeg skulle supplere agnfiskbeholdningen. På meitestengene skjedde det ingenting. Da får jeg gjøre noe litt annerledes neste gang jeg prøver. Så kan jeg anbefale en podkast om fiske: Amatørfiskepodden, av og med noen yngre herrer som kaller seg Toten amatørfiskelag. Episodene jeg har hørt på har vært verd å lytte til med humor, interessante temaer og de vanlige digresjonene som er vanlige i podkaster. Gledelig at fisket fenger den yngre garden. Forgubbing er et problem i fisket. Da trengs det yngre krefter som kan gjøre ting på en annen måte enn det overmodne menn med tiltakende vannlatingsbesvær ville gjort. Flott at den yngre garden interesserer seg for annet enn gaming og TikTok (da jeg var ung, var det ravefester med tilhørende inntak av tabletter som skapte bekymring, og så kan leseren antakelig regne seg fram til når det var). Mer av slikt! Ellers er det jo et problem i fiskemedia at det blir mye av det samme. Herr Werner fortsetter i samme tralten som forgjengerne sine. Det er som regel klubbkompis Andreas N og en håndfull andre skribenter som greier å tilføre nye ideer. Nytenking og nye krefter trengs. I alle fall for å redde tekstbaserte medier fra undergangen. For folk leser vel fortsatt? Ellers må noen sørge for å komme seg på Youtube og bli det norske svaret på Kanalgratis.