Siste halvdel av juni og første halvdel av juli

Denne perioden begynte med en avslutning. Avslutning av forsommerfisket i marka. Det var vaking i det første vannet jeg besøkte, men så begynte det å blåse. Ikke mye, men nok til å bryte overflaten såpass at aktiviteten ga seg. Så jeg dro videre til neste vann. Der sto jeg i le, og det var litt vaking der også. Mest sannsynlig abbor. Noen av dem var oppe etter flua, men de ville ikke sitte. Tok avslutningen av turen i en kulp i ei elv, og fikk en liten trøstefisk på nymfe. Av insekter observerte jeg noen vårfluer. Det mest utfordrende i marka kan være å finne ledige plasser. Det er mye folk ute, og mange telter. Ikke alle fisker, sjøl om de telter i vannkanten. Jeg rakk en flytebrødtur til i Nitelva. Nå hadde vannstanden gått ned, og det er tydelig at fisken liker den nye sixpencen min. Fikk en stam og en vederbuk i en kulp der jeg har brukt en del tid tidligere, men ingen av dem kunne kalles store. Det går betydelig større fisk i elva, "men inte den här gången". Fint å se at denne elva fortsatt gir fra seg fisk. Den har vært viktig i norsk meitehistorie. På den ene av plassene jeg prøvde var det en større fisk som var oppe, men uten å interessere seg for loffbitene. Og så var det en bever som kom svømmende seint på kvelden. Gressbakken langs elva å ut som noe som kunne ha brukt på et plateomslag en gang i gamle dager. Særlig innen visesjangeren. Eventuelt må Roger Waters ha befunnet seg ved Nitelva, ikke River Cam, da han komponerte "Grantchester meadows". Eller kanskje ikke. Det var neppe vanlig med isfugl langs Nitelva på slutten av 60-tallet. Jeg så forresten ingen. Og begge elvene er kjent for å huse stam på over fire pund. Sånn så gressbakken ut. Jeg hørte ikke lerker, og så altså ikke isfugl, og heller ikke rev. Men et fint sted å finne seg sjæl.

Så rakk ikke karperekorden fra mai å bli gammel. Jeg tok en ny tur til Dream lake. Det blåste litt vel mye til at jeg kunne bruke særlig tid på duppmeite, og noen tenåringslømler var ute med SUP-brett. Men klokka 06.05 var det en fisk som ide å avbryte dagens første tekopp. På stanga med takkelet på et platå på motsatt side. Først ett pip, og så et ordentlig run. Fisken var over større deler av dammen. Ordentlig tung. Og så kunne jeg innvie den nye Hurricane-vekta. Den viste 8220 gram. Vekta går til 50 kilo, men det får den neppe oppleve. Så var det napp igjen mens jeg holdt på å pakke sammen. En litt mindre en på 4-5 kilo. Den kom seg løs, men det gjorde lite etter morgenens fangst. Nå kan jeg senke skuldrene med tanke på karpefiske resten av sesongen.

Mer karpefiske kan vente, og så kan jeg jo heller bruke tid på karussen. Endelig kunne slippe å drasse på mye utstyr. Bare bruke ei matchstang, litt grunnfor, maggot og mais. Først en kveldstur i "grusgropa" der det bare var mindre abbor som gadd å nappe. Og så en pionertur til Hadeland. Jeg så ikke mange tegn til fisk på plassene jeg prøvde, og fangsten besto til slutt av to mort. Forbedring fra fjorårets forsøk, da det endte med blanking. Hadde også noen solide senenapp. Og så var det mye lokalbefolkning og turister ute i det fine været, blant annet noen svensker. En av dem var spesielt pratsom, og alle kunne høre at han kom fra Göteborg. Nesten som å se en episode av "Albert og Herbert". Han var der ikke for å fiske, men for å bade. Ellers kunne jeg kanskje spurt om hvordan det står til med karpene i Härlanda tjärn. Og så gikk han på feil side av veien tilbake til parkeringsplassen. Hvor har "ordning och reda" tatt veien? Ikke rart det har blitt svenske tilstander. Lokalbefolkningen er av det greie slaget. De har nok med sitt, hva nå det kan være, alt fra vær til trygdeutbetalinger. De snakker ikke alt for mye, og et svar om at fisket ikke er det beste når de spør, holder lenge. Ingen kommenterte at jeg hadde med meg en håv. Det hadde fort skjedd på mer hjemlige trakter. Jeg skal ikke gi opp for tidlig. Det er ikke alltid karussen viser seg. I den nevnte grusgropa er det f. eks veldig sjelden at jeg har sett rulling og bobler. Eventuelt er det andre vann som kan prøves. Og dette er ikke makrellfiske. Det bør alle som har tenkt på å prøve karuss i nye vann ha klart for seg.

Og regnet har ført til mye vann i den lokale elva. På en kveldstur dit kunne jeg observere kreps. Og så en rev som hadde fått tak i kveldsmat i form av fugl.

Siste halvdel av mai og første halvdel av juni - variert fiske

Forsommeren er en hektisk periode. Både når det gjelder fiske og andre ting. Fisket etter ørret i marka kan være bra på grunn av insektklekkinger. Det har gjerne blitt helt isfritt, og vanntemperaturen har ikke blitt for høy. For meitefiskeren er det også høysesong etter karpe, mort, stam og suter. Dessverre er det også den tida på året mye forskjellig skal skje ellers i livet, fra konfirmasjoner til seminar på jobben. Mange må nok kansellere fiskeplanene. Jeg har et forslag til landets arbeidsplasser: Seminarer med tilhørende foredrag, trøstedrikking og forsøk på dans bør heller gå av stabelen i november. Da er det lite annet som skjer.

Først i denne perioden var det varmt for årstida. Og tørt. Ikke ønskevær for fluefiske. Men det fins plasser der fisken nesten alltid vaker. Jeg tok den årlige turen til en elvestubb. Det skulle visst være vanskelig å få fisken til å ta, til tross for stadig vaking. Så fant jeg ut av det. Kasting på skrå oppstrøms slik at jeg kunne fiske av ei bakevje. Da fikk jeg fisk. Tre bekkørret kom på land. Mot slutten av turen kom det faktisk en regnskur. Ellers var det mye pollen på vannet. Det så ut som snerk. Sånn snerk som Oslolosen snakker om. Og vannet i denne elvestubben havner i Akerselva til slutt. Muligens var folk på Sagene nødt til å spise snerk fordi de ikke hadde råd til mat. Nok ei forklaring på hvorfor levealderen på Sagene er så kort.

Helga etter hadde det blitt juni. Altså sommer. Da er det på tide med litt sommerfiske. Matchfiske etter karuss en formiddag. Fikk fisk opp til 640 gram. Det er fisken på det første bildet i innlegget. Animalske agn tidlig i sesongen, har jeg fått tips om. Og det fungerte. Pinkies og rekebiter var det jeg brukte. Det blir litt bifangster i form av abbor, og bifangster må regnes med fordi karussen er såpass beskjeden at annen fisk gjerne forsyner seg først. Særlig diverse småfisk, som alltid later til å være sultne. Kvelden etter fulgte det mer sommerfiske, flytebrødfiske og trotting etter stam. Stammen var dessverre søkk borte, til tross for fin vannføring. Leseren får nøye seg med et bilde av duppen jeg helst bruker til trotting.

Så har det også blitt tid til noen korte spinnfisketurer i noen nærvann og i nærelva. Da fikk jeg innvidd den nye lettspinnstanga (en Abu Vendetta, og for ordens skyld nevner jeg at jeg har ingen sponsorer) med ørret på spinner og abbor på jigg. Ørreten finner altså på å ta en spinner under vulgatasverminger. Men jeg kan ikke huske å ha sett noen fluefiskere den kvelden. På siste tur i nærelva var det Over Oslo oppe i åsen. Heldigvis uten Postgirobygget.

April og første halvdel av mai - en slags begynnelse

April er en slags mellomsesong med tid til gulvvask, innkjøp av klær og andre aktiviteter enn fiske. De første fisketurene i åpent vann foregår gjerne i april. For min del blir det gjerne fiske etter stam, da jeg ikke forstår meg på sjøørret, og fordi været var så fint at det sikkert hadde vært stappfullt av folk på de sjøørretplassene jeg kjenner til der det er mulig å få fisk fra land. De aller første turene dro jeg ned til Østfold, som har blitt eget fylke igjen. Først til "grøfta" - den lille elva som har vist seg å inneholde fin fisk. Her brukte jeg formiddagen på en livløs strekning. Satte meg i bilen, kjørte litt oppstrøms og fant ei bakevje der det var fisk. Årets første stam kom på land, en typisk representant for stambestanden her. Mellom halvkiloen og kiloen. Omtrent så stor som den aller første stammen jeg fikk, og som gjorde at jeg begynte med meite. Brukte også tid på en riktig typisk plass med et overhengende tre.

Hadde noen napp og mista en tyngre fisk som greide å ødelegge kroken. Alltid moro med stam! Lørdagen etter gikk turen til "nøttærn'te-land" - Ågårdselva. Svak strøm til tross for mer vann enn normal vannføring for årstida. Nok til at en 20 grams feeder kunne ligge stille, og kanskje til og med en 15-grams, men det prøvde jeg ikke. For her går det an med tunge feedere og kraftige stenger. Omtrent som i Severn, innbiller jeg meg. Fikk en mindre stam. Gikk nedstrøms og prøvde noen andre plasser uten resultat. Tilbake til utgangspunktet. Da kom førsteamanuensis (hvis ikke professor?) Snipen med sixpence og splitkeinstang. Det skal sies at jeg har en sixpence liggende. Kanskje får jeg brukt den på noen meiteturer framover? Han satte seg litt nedstrøms. Jeg fortsatte fisket, og stammen var tydeligvis sulten. Fikk fire stykker til, men ingen riktig store. Både reke og ostepasta fungerte som agn. 1. mai begynte fisket på hjemmebane. Tok en tur til den lokale elva. Grei vannføring, men ingen aktivitet i vannet. Vårstemning med grønne knopper på trærne. De gamle fabrikkbygningene fikk være ei slags 1. mai-markering, og et minne om den gangen arbeidet var et slit og vanlige lønnsmottakere ikke hadde noe de skulle ha sagt. I dag har vanlige lønnsmottakere noe mer de skulle ha sagt, men fortsatt fins det urimelige sjefer og elendig arbeidsmiljø. Kontoristene har overtatt for mennene i blå kjeledress, og slitet har blitt bytta ut med mangel på mening.

Markering av dagen. Ikke med utepils, men et typisk arbeiderøl:

Lørdag 4. mai var det karpepremiere på Dream lake. Hadde fått melding om ny vannrekord. Prøvde en ny swim. Strålende sol er sjelden været for den store aktiviteten. På den aktuelle swimmen skal det ofte gå fisk nær land. Kanskje en bedre plass for overnatting enn dagsturer? I det fine været var fisken mest opptatt av å cruise rundt. Det fortsastte med en ny tur til lokalelva på himmelspretten. Fortsatt livløst. Hadde tatt en feriedag fredagen etter, og dro opp til noen myrtjern for å fiske med flue. Det foregikk vaking etter mygg. Hadde et napp i det første lille tjernet. I det andre var det fast fisk på den grå Parachute-flua. Et lite krek som minte meg på at jeg har fått mye større ørret allerede i år. Deretter gikk jeg over til å innvie den nye lettspinnstanga, men fikk ikke fisk på den. Prøvde på ny på søndagen. Været var strålende, men heldigvis fortsatte det å vake. Det må jo gjerne litt regn til for å få klekkinger. Hadde to fisk etter tørrflua. 18.-19. mai var det ny "drømmetur" i det fine været. Nå var "hovedswimmen" ledig. Høytrykk er ikke det beste været, men det er lov å håpe at fisken er i spisehumør om natta. Ingenting skjedde om kvelden og natta, bortsett fra gjess som lagde lyd og noen fastboende som spilte høy musikk. Og så en råbukk som løp rundt på jordet og brølte. På morgenen kom det først opp en liten tass på snømann-agn: 10 mm popup og gul ert. Så gikk det lang tid før noe skjedde igjen. Først ti på "pakke sammen og dra hjem"-tid 11, var det napp. Det var en tung fisk som gjorde som den ville de første minuttene. Avkrokingsmatta måtte pakkes opp igjen, og jeg hadde heldivis ikke demontert håven. Ellers hadde vanskelighetsgraden blitt veldig høy. Som å sykle med én pedal. Fisken veide 7950 gram. Ny pers! På en 15 mm Mistral tutti frutti popup rett fra boksen. Var på forhånd opptatt av om en litt slurvete knute ville tåle det hele, men det gikk altså bra.

Dro på ny tur i marka igjen 2. pinsedag. I det fine været var det mye folk ute, med telt langs land på flere steder der det gikk an å komme til for å fiske. Fikk ta en tur i et lite tjern med tett ørretbestand, der det ganske sikkert vaker. Det gjorde det også, og noen ørekyter prøvde seg på flua, men de ville ikke sitte. Hadde jeg hatt noen tørrmygg i størrelse 20, hadde jeg kanskje fått dem. Og det var masse pollen på vannet.

Mars - labert fiske, men med noen lyspunkter

Isfisket har ikke vært noe særlig å snakke om denne sesongen. Og det fortsatte slik i mars også. Ny tur til det "nye" abborvannet ga inntrykk av jeg må gjøre noe annerledes hvis jeg skal få de større fiskene der. Mista en på rundt 200 gram på morgenkvisten, dog. Noen forsøk etter "stor" ørret på isen ga bare abbor på mysjka og dropshot. Dropshotjiggene jeg prøver på isen har altså ikke vært et totalt bomkjøp. Det interessante er at de bare har gitt fisk når jeg har brukt gamle sluker eller røyeblinker uten krok som søkke, aldri når jeg har brukt balansepilk. Et lyspunkt har vært at snøen på isen forsvant. Da skjedde det så vidt saker og ting på gjeddevannet. For jeg måtte prøve de nye vippene. Først fikk jeg ei snipe på tre kilo på en "ny plass". Lengden var 77 cm, så da kan jeg sikkert slutte å veie fisk under 80 cm. Så var det en dag jeg var særdeles sliten etter en hekisk periode på jobb. Måtte ta en sykedag, og fant ut at jeg kunne sløve litt på ismeite. På den første plassen jeg prøvde, langs en dypkant, var det null liv. Da havregrøten var fortært, var det på tide med plassbytte. På den neste plassen begynte det stille og fredelig. Så var det bevegelser i den ene "svenskevippa". Ga tilslag i løse lufta. Brukte også en alarm på akkurat den stanga, og da jeg la sena på plass på hjulet, kom det voldsomste runnet jeg har hatt på isen. Og på takkelet satt det en livlig fisk. "Nok ei trekilossnipe" tenkte jeg. Var klar for gjellelokkgrep med påfølgende behandling med Pyrisept, men det var ingen gjeddekjeft som kom opp. Det var en mørk gyllen ørret. Den største jeg har sett. Og den ørreten jeg har fått med den voldsomste appetitten. Agnet var en 200 grams sik, som for øvrig var tint for femte gang. Den originale britiske gjeddemeiteren Ray Webb skal ha ment at agnfisk der bare hode og hale satt på, var et godt agn. På den annen side hadde han en alvorlig psykiatrisk diagnose. En sjelden bifangst på dette vannet. Vekta viste 3050 gram.En så stor ørret får jeg vel aldri igjen... Og det fins folk som utelukkende fisker ørret og har gjort det hele livet som aldri har fått så stor fisk. Hadde de lokale garngubbene sett meg returnere fisken, hadde de fått slag. Så stor ørret er uansett ikke mat. Hadde den veid 350 gram, hadde den nok blitt mat. Den fineste bonusfangsten jeg har fått. Uten tvil.

Så kom påsken. Var hjemme noen dager først for å fiske. Dro igjen på gjeddefiske. Litt dårlig is langs land fikk meg til å tenke på at det kunne bli sesongens siste tur. Som på de fleste andre turene denne sesongen, var det håpløst å få tak i agnfisk. Men det skjedde heldigvis saker og ting på ismeitet etter hvert. 09.45 var det et forsiktig napp på den grunneste stanga. Jeg var på vei bort med pulken da fisken løste ut. Nok en livlig fisk. Da hodet kom opp av hullet, tenkte jeg at fisken måtte veie over fem kilo. Det gjorde den. 5400 gram, og 84 cm. Like lang som persen. Og i likhet med den tatt på en liten abbor på en sekserkrok.

Etter det skjedde det ingenting. Den riktig store lar vente på seg. Eventuelt må jeg kjøpe noen dyre gummiagn og ei sykkeltrøye, så får jeg nok en på over 10. Måtte takke vannet for året flotteste fangster så langt før jeg bukserte pulken inn i bilen og dro hjem. Gutta i klubben meldte om bra mortefiske, og Sven hadde fått en på 1030 gram. Jeg kunne da prøve å få en stor en på isen. Vel framme viste det seg at isen hadde blitt riktig dårlig inne ved land. Dro et annet sted. Deretter var det noen dager på hytta. Der gikk årets viktigste isfisketur av stabelen. Nevøen min ville prøve isfiske. Det var ikke noen aktivitet de fire timene vi prøvde, men jeg fikk lært bort litt grunnleggende teknikk. Han syntes det var morsomt å bruke isøsa, og ikke minst fløyta på ispiggene. Ikke minst kunne vi trøstespise litt.

Det er oppløftende at dagens barn liker uteaktiviteter. Så har de et alternativ til skjerm og konkurranseidrett. Hvis flere barn lærer å fiske, er det sjanse for at de ikke oppfører seg like dumt som en narkoman langrennsløper fra Mosvik og en korrupt skiskytter fra Vestfossen.

Tips: Att göra en ismetevippa

Jeg har sett diverse svenske videoer og lest artikler om hvordan en går fram for å lage ismeitevipper. Altså nappindikatorer som brukes til ismeite med agnfisk, og som tar utgangspunkt i de gammeldagse angeldonvippene.

Ismeitevipper til gjedde må være litt kraftigere enn slike som brukes til andre arter (abbor, ørret) pga. agnfiskstørrelsen. Deler av denne artikkelen kan være nyttig for den som vil bygge om gamle vipper som har ei plastskive med klype. Disse kan dermed få nytt liv, bli synlige fra alle vinkler og få et senefeste som fungerer bedre.

Du trenger: Stakefjær Kuler eller egg av isopor Krympeslange i forskjellige diametre Treplugger (jeg har brukt 8 mm) Hvit akrylmaling Rød og hvit maling (akryl, emalje eller spray) Klarlakk (må tåle vann) Araldit Avbitertang Saks Sag med smalt blad Stearinlys og lighter Det går fint an å lage flere vipper samtidig. Først klipper du av en bit stakefjær med avbitertanga. Det kan være lurt å bruke en hammer for å få løs biten til slutt. En lengde på rundt 50 cm holder. Stakefjærer kan ruste, så hvis noen har tips om bedre materialer, vil jeg gjerne vite om det. Først kan du begynne med å male kulene/eggene. Varm den ene enden av stakefjæra og tre den raskt gjennom kula. Sørg for å treffe midt på kula for det beste resultatet. Bruk maskeringstape på hver side av kula for å sørge for at den sitter fast når du maler. Det går an å bruke spraylakk til dette. Precis som i förorten, men her er det altså ikke betong som skal males. Da må du først pensle kulene med trelim til utendørsbruk for at kula ikke skal gå i stykker. Jeg har noen bokser med emaljelakk stående, som jeg har brukt til å lakkere dupper og quiveripper med, så da brukte jeg dem. Da måtte jeg først grunne med akrylmaling, tre strøk med hvit farge. Deretter hadde jeg på tre strøk med emaljelakk, og så ett strøk med klarlakk til slutt. Det går også an å male oppå den hvite grunninga med rød akrylmaling, men da kan det være lurt med et strøk med klar emaljelakk til slutt. Akryl er vannløselig, nemlig. Så kommer turen til senefestet. Du sager et 10 mm dypt spor i den ene enden av trepluggen, trer pluggen fast i den øverste delen av fjæra og limer. Når limet er tørt, limer du fast isoporkula. Den limes fast til trepluggen som altså sitter foran. Så smører du på litt lim rett bak kula også. For at kula skal bli sittende fast hvis limet løsner, kan du tre på en bit krympeslange med 5 mm diameter under den nederst enden. Så tenner du stearinlyset og varmer du opp krympeslangen over flammen så slangen krymper, men lar den siste centimeteren inntil kula bli stående urørt, slik at den låser fast kula. Vil du feste ei bjelle på vippa, kan den festes på dette stykket med krympeslange. Så trer du et stykke krympeslange over trepluggen. Jeg har brukt krympeslange med 10 mm diameter, da trepluggene har en diameter på 8 mm. Det skal være langt nok til at pluggen dekkes. Klipp av og varm opp krympeslangen. Her fester du en strikk som sena skal festes i. Bruk gjerne løsningen med perle, som på bildet under. Da sitter sena bedre fast.

Til riktig stor agnfisk blir denne løsningen for svak, men erfaringsmessig fungerer den til agnfisk på 100-150 gram, som er vanlig til gjedde. Til slutt skal fjæra festes til noe som får hele stasen til å stå støtt på isen. Et stykke av en planke eller list på 20-30 cm går fint. I alle fall hvis du gjør slik som meg når jeg ismeiter, borer noen cm ned i isen og setter vippa ned i sørpa. Du spikrer eller stifter fast fjæra til trevirket. Du kan også feste en spiker eller skrue som en slags stanghviler på sida. Her en løsning med vinkelskrue og et stykke gummislange:

Gammeldagse angeldonvipper har en spole med snøre. Har du noen slike, kasserer du snøret som sitter på og bruker spolen som stanghviler. Et tips når det gjelder praktisk fiske, er å spenne opp vippa i motsatt retning av slik fjæra i utgangspunktet bøyer seg uten belastning. Altså: Bøyer fjæra seg mot høyre, spenner du den opp så kula peker mot venstre, i stedet for å bøye fjæra videre i samme retning. Dermed får du et bedre signal når det napper. Uansett, du har nå en godt fungerende nappindikator til ismeite. De bør også kunne brukes til isfiske i saltvann.

Februar - endelig fiske igjen

Mye snø og kulde i januar gjorde fiske vanskelig. Så kom februar, og da begynte temperaturen å stige. Lørdag 3. februar var det endelig premiere. Årets klubbkonkurranse gikk av stabelen. På Tunevannet. Da kunne vi slå to fluer i ett smekk. Først fiske og så dra på NMUs årsmøte i Særp. I Østfold (som har blitt eget fylke igjen, noe positivt må Trygve vise til når alt blir dyrere, folk klager og statsråder fra partiet hans har vist seg å være tvilsomme. At det var nettopp Borch og Borten, overrasker meg ikke det grann) var det mindre snø enn i Oslo, og isen på Tunevannet var blank. På den første plassen jeg prøvde, var det litt grunt, men steinbunn, og jeg fikk en liten abbor på pimpel etter noen resultatløse hull der jeg prøvde en balanse i såkalt papegøyefarge. På neste plass lagde jeg en serie med hull jeg skulle fiske av i tur og orden. Fikk jeg først en litt større abbor på balansen i første hull. Deretter var det stille. Gikk tilbake til første hull og fikk en halvstor abbor på 450 gram. Det skulle vise seg å holde til tredjeplass. Simen fikk to større abbor på 900 og 600 gram. Ikke det store fisket, og vi fikk erfare at vi var i byen der ingenting nøttær. Da vi hadde ankommet Mortens velutstyrte butikk, M&M fiske og fritid, der årsmøtet gikk av stabelen, fikk vi høre om en kjent isfisker som også hadde vært på samme vann den dagen og ikke sett en eneste fisk på ekkoloddet.

Dagen etter skulle jeg gjøre et forsøk i et nytt vann der det var mulighet for kilosabbor. Helt nytt var det ikke. Har faktisk vært der én gang i åpent vann. Fikk bare to mindre abbor på mormysjka og var borti ei snipe i nærheten av ei brygge. Vannet var mer brådypt enn jeg hadde forestilt meg. Jeg får gjøre et forsøk til. Så fortsatte det med nedbør. Først snø, så regn. Tok noen feriedager i slutten av måneden, og den første dagen var været såpass lite dårlig at jeg kunne fortsette prosjekt storgjedde. "Det var i slutet av februari hemma i Sundsvall". Slik begynner en Youtube-video der en svenske har bestemt seg for å få stor gjedde, og så lander en 14-kilos. Nå har jeg aldri vært i Sundsvall, men det går an å få stor fisk andre steder også. Temperatur rett over null hele dagen, men regnbyger. Det var ingen aktivitet på agnfisktaklene, og jeg fikk noen mindre abbor da jeg prøvde å få noe til å skje ved å skaffe et tilskudd til agnfiskbeholdningen. Det var en slik dag mange ville brukt inne. Men for en som sitter mye og glaner inn i en skjerm på jobb, er ikke Netflix et alternativ. Og ute får jeg brukt sider av meg sjøl jeg ikke får brukt på jobb. Nå håper jeg været i mars blir mer medgjørlig, så jeg kan komme meg ut på flere fisketurer nå som skiføret har blitt dårlig.

Det skal sies at jeg også kan gjøre ting inne som både er kreativt og fiskerelatert. I skrivende stund har jeg stående noen nye wagglerdupper til lakkering, og så prøver jeg å få lagd noen ismeitevipper. Avslutter med et bilde av wagglerne som bare venter på å bli brukt til sommeren.

Celebert besøk på Kikutstua

Ingen fisketurer så langt i 2024, men til gjengjeld har det vært fint skiføre. Det eneste fiskerelaterte jeg har gjort, har vært å smøre sneller. En søndag med levelige temperaturer var det på tide å ta seg til Kikutstua. Et mye brukt mål, og ikke uten grunn. Tok meg opp på vestsida av Sognsvann og videre oppover forbi Skjennungen. En omvei, men føret var upåklagelig. Det ville ikke gjøre noe om jeg ikke kom fram raskt. Valgte så løypa som går forbi Nordmarkskapellet og langs Blankvann, og unngikk de bratte bakkene ned Slakterkleiva. Her og der var bakkene oppskrapte. Ikke overraskende når mange skiløpere er utstyrt med kondomdress og ski som bare kan brukes i preparerte løyper. Ferden gikk videre i retning Glåmene. Passerte skiltet som viser veien til Tannlegehytta. Har leseren hørt om rotfylling av visdomstenner noen gang? Og hva slags bil har han? Riktig svar kan bare være Volvo Sonett. Slik har nok tannlegene holdt på helt siden den legendariske sketsjen så dagens lys. I dag ville den stakkars pasienten kanskje hatt en Tesla? Kom meg ut på Glåmene. Myrområdet som mange liker å gå over på vei til og fra Kikut. Ut på Østre Fyllingen og gjennom skogen. Så var jeg framme. Satte meg i selvbetjeningsbua. Så kom det inn en person vi alle har sett på TV. "Hei", sa han. Det var statsministeren. Når statsministeren går på ski og kan bruke selvbetjeningsrommet på Kikutstua samtidig med vanlige folk, da er det demokrati også når det ikke er valgår. Juks med pendlerboliger og masteroppgaver skaper problemer, men heldigvis blir denslags avslørt. Etter å ha spist matpakka, gikk statsministeren igjen. Litt etterpå gikk også jeg. Veien hjemover gikk over Bjørnsjøen og langs Bjørnsjøelva. Overvannet på Bjørnsjøen hadde frosset. Så fulgte jeg lysløypa et stykke, men tok av inn i skogen for å følge den gamle veien til Ullevålseter. Den hadde blitt litt hard etter mildvær tidligere i uka. Brøytebataljonen hadde nok også hatt øvelse. Skulle likt å vite om statsministeren ploger i nedoverbakkene. Epilog: Det skal sies at den aller siste etappen var bedre helga etter, og veldig morsom å kjøre. Et voldsomt snøfall gjorde det mulig.