søndag 22. februar 2015

22.2 - forstadsfiske

Andreas Næristorp hadde tipsa om et abborvann med mulighet for litt liv og røre under isen, og med så stor abbor at stikka bøyer seg ved napp. Dette vannet har jeg besøkt før, hele to ganger. Første gang fikk jeg se en abbor på 1600 gram. Det var ved årtusenskiftet, og de aller største pukkelryggene har vel dødd av alderdom. Forstadsbebyggelsen lå og døste i tåka da jeg satte i gang.  I første hull var det napp umiddelbart på 6.5 meters dybde. Deretter blei Rapalaen inhalert av en smukk abbor, i alle fall fargemessig, på anslagsvis 300 gram, og så fulgte en litt mindre. Moro så lenge det varte, for litt seinere punkterte ei gjedde i snipestørrelse hoggperioden.  Forsøkte en annen plass, ei innbydende bukt, uten resultat, og avslutta med nok en abbor i et av hullene på den første plassen. Til tross for fint vær og skøyteis var det få mennesker ute og gikk på vannet.
Den større abboren var tydeligvis ikke helt med, men jeg takker for tipset.

21.2 - påskeføre

Skare, minkende snødybde og varsel om dagtemperatur på over 0 grader. På tide å besøke skogsvannet i Nordmarka jeg holder på å utforske. En tålmodighetsprøve av et vann, der det går lang tid mellom hvert napp. Helt lyst da jeg kjørte oppover. Det er konsekvensen av å kreke seg opp halv sju når en er trøtt etter jobbmaset. Om det ikke akkurat er 24 timer på fabrikken for 50 øre annenhver måned, tar arbeidet uansett på. Vannet bød på en ny bolk i framhaldssoga med flat spenningskurve. Etter å ha prøvd to tilsynelatende fiskeløse steder og søkt gjennom vannet med balanse og mormysjka, bare måtte jeg avslutte i den vika der fisken holder til. Der fikk jeg turens eneste abbor på en 4 mm mormysjka. Ingen bortkasta tur for det. Sol og nesten vindstille er kos, og jeg hørte kjøttmeis. Det går mot lysere tider. No vert det spanande...

søndag 15. februar 2015

15.2 - lakeagn

Nettopp det var resultatet av denne turen, så midtvintersparentesen fortsetter altså.
I første hull satt det på noe tungt som ikke ville bli med opp. Muligens gjedde etter nappet å dømme. Deretter var det stille lenge, bortsett fra litt østavind med snøfnugg. Etter lunsj fikk jeg fisk: Litt agn til de planlagte laketurene i form av mort og abbor. Og det var alt som skjedde. Håper lakefisket på det aktuelle vannet vil klaffe bedre - hvis det blir noe av. Lenge sida jeg har hørt om lakefangster derfra, men det skyldes nok heller mangel på interesserte fiskere.

søndag 8. februar 2015

8.2 - en parentes

Etter en kort skitur på lørdagen der ekstremværet Ole fikk herje fra seg, var det klart for fisketur søndag. Med lite vind og levelig temperatur ga jeg Mjær et forsøk til. Jeg blir i alle fall kjent på vannet. Orekongler og kvist lå strødd utover isen etter fønvinden. Råka fra Tangenelva var stor.
Jeg fikk en påminnelse om at midtvintersperioden er en parentes fiskemessig, og resultatet var kort og greit. Jeg fikk to abbor på balansen - typiske langstrakte fiskespisere - og hadde mange forsiktige napp på formiddagen før det var bom stille resten av dagen. Det mest oppløftende synet var en far som hadde tatt med sønnen på fisketur. Det gleder meg at noen er opptatt av å ta barna med på uteaktiviteter, slik at de lærer at det fins et alternativ til TV-glaning, ballsparking i haller og det som verre er.

mandag 2. februar 2015

31.1 og 1.2 - skihelg

Det blir mange skiturer midtvinters så lenge føret holder. På lørdagen var temaet for turen "fram og tilbake". Gikk opp Måneskinnsløypa først, og den så fin ut etter siste snøfall. Så fin at jeg bestemte meg for å kjøre den løypa nedover også. Altså ingen rundtur, men fra A til B og tilbake. Akkurat som å kjøre T-bane. Men jeg liker nå å bruke andre løyper enn lysløypa, og kan jeg inspirere andre til å gjøre det samme, er jeg fornøyd. Etter kneikene i den løypa fortsatte jeg opp fra Heggehullet, over Frønsvollsmyrene og langs Skjennungen. Jeg valgte ei annen løype (scooterpreparert) fra Langmyr og bort til Slakterkleiva enn den vanligste. I slike løyper er det alltid ro og fred. Slakterkleiva gikk overraskende fint, så forbi Blankvannsbråten, og framme: Kobberhaughytta. Det var ikke kø, for en gangs skyld, så jeg gikk inn, kjøpte en bolle og fant en ledig stol. Så spiste jeg mens jeg så på snødrevet ute. Tilbake tok jeg den gamle 50 km-løypa fram til Blankvannsbråten. Beintråkka. Jeg forestilte meg hvordan det var å delta i Holmenkollrennet. Den røde stua åpenbarte seg, og fra løypekrysset var det samme veien som tidligere på dagen et stykke, men nå gikk jeg om Tryvann før jeg var tilbake i Måneskinnsløypa.

På søndagen skulle jeg endelig komme meg til Kikutstua. Ingen ekspedisjon, men heller ingen kort svipptur. Ankerveien gikk raskt, det samme gjorde etappen over Aurtjerna. Helt nyoppkjørte spor mellom dem. Fra Vestre Aurtjern gikk jeg den upreparerte løypa langs bekken fra  Blankvann. Noen hadde vært der før, så jeg slapp å brøyte. Forbi Kobberhaughytta og så bort til Glåmene for ei kort pause. Glåmene var et stille sted denne dagen. Bare vinden og passerende skiløpere lagde lyd. Jeg spiste en banan og så på de krokete furutrærne. Men jeg måtte videre. Gjennom skog, over myrer og langs tjern til jeg var ute på Østre Fyllingen. Det blåste kraftig, og løypa var full av fokksnø. Men vi er heldige som kan bruke også slike dager på den rette måten i stedet for å klage over dårlig vær. Etter Østre Fyllingen følger et kupert parti før en til slutt kan gli inn på tunet foran Kikutstua. Køen var lang, men det fins et selvbetjeningsrom for den som ikke absolutt må ha gjærbakst med sukker. Godt å få hvilt seg. Matpakke, te og vørterøl smaker inne på et slikt selvbetjeningsrom. Så var jeg spent på Bjørnsjøen. Løypa var litt isete, men ikke noe problem. Jeg hadde medvind. I løypa langs Bjørnsjøelva var det lunt og vindstille, og langt fra så oppskrapt i bakkene som det kan bli. Den siste etappen gikk over Store Åklungen og langs vestsida av Sognsvann.