lørdag 27. november 2021

Bokanmeldelse: Att meta är att leva

Det er ikke ofte det gis ut skandinaviske bøker om meite, men det skjer av og til. Carl-Johan Månsson (f. 1976) har skrevet "Att meta är att leva". Jeg har greid å sikre meg et eksemplar. Jeg hadde visse forventninger da jeg begynte å bla i boka. Her skal de som har greid å forville seg inn på bloggen få en kort bokanmeldelse. Årsaken til forventningene er at mange bøker og artikler om meite som er skrevet av skandinaver, handler mest om utstyr og teknikk. Det kan være nyttig nok. Men det trengs også bøker som formidler stemninger og opplevelser. Endelig har en skandinav greid å skrive ei slik bok med meitefisket som ramme. "Att meta är att vara ett med naturen och uppleva spänning" skriver forfatteren i innledningen. Jeg påstår at slike bøker spiller en viktig rolle, både når en vil rekruttere nye meitere og sørge for at sporten får et godt omdømme blant forvaltningsmyndigheter og mannen i gata. For dette fisket handler jo, med hånda på hjertet, om mer enn rekordjakt og dyrt spesialutstyr. "Vi får inte ta metet på för stort alvar, för de allra flesta är mete inte synonymt med ett larm utan med ett klassisk fyrameters metspö", skriver han i bokas sluttord. Boka handler om meite etter ulike fiskearter, med vekt på karpefisk. Forfatterens opplevelser i løpet av 30 års erfaring med meite danner ei ramme rundt det hele. Fra begynnelsen på fiskekarrieren som gutt, deretter utviklinga som skjer da han og kameratene begynner med mer seriøst meite på 90-tallet og fram til voksen alder, da han har blitt en erfaren meiter som kan dra nytte av erfaringene fra tidligere med gode resultater. Sirkelen sluttes på et vis da han lander ei karpe på over 20 kilo i et karpevann han egenhendig har vært med på å utvikle fra 1994. Vi får bli med på fisketurer i ulike deler av Sverige, og til vann kjent for stor fisk. Han skriver om fiske etter brasme og suter i Hossmoån i Småland, karuss på Gotland og i Nord-Sverige, flytebrødfiske etter stam i Emån og til og med saltvannsfiske på vestkysten med multe og leppefisk som mål. Flere episoder der alle som fisker kan kjenne seg igjen, nevnes. Nybegynnerfeil som huskes som morsomme i ettertid. Måker som tar agnet. Kamerater som knasker på lysstaver og deretter kaster opp. Og til tross for at mye av meitefisket foregår i miljøer som er påvirka av menneskelig aktivitet, mangler det ikke på naturopplevelser. Vårblomster og fugler som kan oppleves ved elvebredden, striregn og knottangrep hører medc. Carl-Johan driver til vanlig som konsulent innen fiskestell og naturforvaltning, og boka inneholder noen betraktninger om miljøvern og forvaltning av fiskevann. Østersjøens sørgelige tilstand tas opp, for å nevne ett eksempel. Nyttige tips om agn og fiskemetoder dukker også opp. Slikt kan være fint å få med seg for nybegynnere. Boka er ikke lang, bare 103 sider. Avsnittene er heller ikke lange, fra ei halv til åtte sider. Det kan være en svakhet. Det er ikke lett å rekke alt på få sider. I alle fall kan det være en ulempe for den som er nysgjerrig på meite og vil vite mer. For den som kjenner til fisket gjør det ikke så mye. Men igjen, dette er ikke ei lærebok. Personlig hadde jeg likt om enkelte avsnitt hadde vært lengre. For nordmenn som er interessert i meite kan denne boka inneholde relevant informasjon. Skal vi bare ta etter engelske forbilder, kan det ende med at vi gjør ting vanskeligere enn de er. Disse forbildene er nemlig vant til andre typer vann, annet klima og ikke minst et langt høyere fisketrykk. Derfor er det hyggelig å kunne lese om meite i vann som likner norske vann, og dermed få inspirasjon til å ta utgangspunkt i norske vann når vi fisker. For i Skandinavia kan mye fortsatt utforskes med tanke på meite. Jeg er overbevist om at det fins fin fisk av ulike arter i vann der ingen har tenkt på å meite tidligere. Likevel får denne leseren en påminnelse om at Norge og Sverige ikke er helt like når det gjelder fiskemuligheter. Karpene i Skåne blir større enn i et hvilket som helst norsk karpevann, den storvokste morten i Lappland må sies å være helt unik, og ikke minst er fisket etter abbor, gjedde og gjørs mer populært og antakelig mye bedre. Til gjengjeld ville ei tilsvarende norsk bok tatt for seg kystmeite etter tungvektere som havål og skater. Det må også nevnes at det til en viss grad fortsatt er tillatt med sportsfiske etter ål i Sverige. Avsnittet om ålefiske er dermed ikke aktuelt her hjemme, hvis en da ikke liker å betale bøter. For å avslutte vil jeg si at dette er ei leseverdig bok, både for nybegynnere og erfarne meitere. Den som vil skaffe seg et eksemplar får ta kontakt med forfatteren og høre om det fins noen igjen.

lørdag 13. november 2021

Oktober

En eller annen gang i løpet av året kommer den: Metthetsfølelsen. En har rukket det en skulle. Vil gjøre noe annet. Kanskje kan det være lurt å ta noen pauser. For å unngå å bli lei. Slik var det i oktober. Vissheten om at jeg kunne sette fisket på vent. Hadde jeg fått vite at jeg bare skulle leve ei uke til, hadde saken stilt seg annerledes. Da ville jeg kommet meg ut på noen siste fisketurer. I oktober var jeg bare ute på to fisketurer for å markere at sesongen stort sett er slutt for min del. Med forbehold om lakefiske i november og desember. Hvis det ikke er helt feil vannføring. Først en siste fisketur i marka, til noen tjern der det er morsomt å fiske med flue. Eller bare sitte og speide etter vak under lunsjen, slik det ofte er under fluefiske. Det var frost i myra da jeg kom fram. Det var dessverre ingen synlig aktivitet. Det fikk bli blindfiske. Først med tørrflue, og så med nymfe. Til slutt noen kast med spinner. En svart og gul Vibrax. For Stig Werner har skrevet at svarte spinnere er tingen i myrtjern. Det har han nevnt i flere artikler. Så alle bør huske det nå. Med tanke på at Werner også kan være et fornavn, utfordrer jeg fiskeinteresserte menn som skal bli pappa: Blir det en gutt, kan du kalle han for Stig Werner (eller Stig-Werner hvis du foretrekker dobbeltnavn med bindestrek). Om ikke annet for at den nevnte mannens stadige posering med fisk på strak arm ikke skal glemmes for ettertida.
Så var det avslutning av meitesesongen i den lille elva i Indre Østfold. Et sted jeg oppsøker ikke bare for fangstens skyld, men like mye for å få den riktige innramminga rundt meitefisket. Også denne morgenen var det frost på bakken da jeg kom fram. Neppe helt gunstig. Men avslutning er avslutning. Hadde tatt med den gamle DAM-quiverstanga av nostalgiske årsaker. Den er morsom å kjøre fisk på. Som vanlig var det foring først, med reker og mashed bread. Deretter bevegelig fiske. Det fungerer til stam i mindre elver. Akkurat som svarte spinnere gjør til ørret i myrtjern. Fisket var ikke det store. Fikk fem mort og ingen stam. Alt sammen på én plass. Dro videre til en ny plass. En relativt stor kulp med ei bakevje. Plasserte agnet i strømkanten. Der var det napping fra småfisk. Men ingen tegn til noe større. Gikk ned i krokstørrelse og satte noen maggot på kroken for å få dem til å sitte. Ville vite hva det var som interesserte seg for agnet. Det hjalp ikke. Så da var det på tide å pakke sammen og dra nordover.

torsdag 4. november 2021

Paternostertakkel til bunnmeite

Etter artikkelen med vekt på bunnmeite med quivertip, kan det passe med en artikkel om hvordan du knyter et paternostertakkel til bunnmeite. Det er et enkelt og velfungerende takkel som passer til både stille og strømmende vann. Paternostertakkelet består av en krokfortom, som utgjøres av hovedsena, og en søkkefortom, som utgjøres av et stykke tynnere sene. Er hovedsena på f. eks 0.20, kan du bruke 0.16 til søkkefortommen. Den lengste fortommen skal være omtrent dobbelt så lang som den korteste. Takkelet jeg viser her, har en krokfortom som skal være lengre enn søkkefortommen. Det går også an å knyte et omvendt paternostertakkel der søkkefortommen er lengst. Det passer bedre til sterk strøm og vanskelige bunnforhold. 1. Legg senene parallelt med hverandre. For å gjøre det så synlig som mulig, bruker jeg et stykke backing fra ei fluesnelle for å illustrere hovedsena, og et stykke blå monosene til søkkefortommen. Du bruker monosene av nylon til begge fortommene. Skal krokfortommen være 50 cm, må du nå ha 70 cm sene fra punktet der den kommende knuten sitter og til enden av hovedsena. For at det skal bli enklere å forstå hvordan knuten knytes, kan du forestille deg at du knyter knuten ute "i felt", altså på bredden, og med ei ferdigmontert stang med snelle. Hovedsena vil da trekkes av snella fra høyre mot venstre. Du kan tenke deg at enden av hovedsena befinner seg til venstre for bildet, og snella til høyre for det.
2. Lag ei løkke med begge senene.
3. Selve knuten du bruker, er en kirurgknute med fire tørner ("four turn water knot"). Altså samme knute som kan brukes for å skjøte sene og lage opphengere. Fire tørner av begge senene skal tres gjennom løkka.
Et tips når du knyter takkelet, er at selve søkkefortommen skal utgjøres av den enden av senestykket som peker i motsatt retning av enden på krokfortommen. På bildet blir det altså til høyre. Dermed vil søkkefortommen peke vekk fra hovedsena. Bruker du derimot enden som peker samme vei som hovedsena, vil resultatet bli ei god, gammeldags floke. Det vil ingen ha når de fisker. Så tar du tak i senene på hver side av knuten samtidig og drar knuten sammen litt etter litt, passer på at senene legger seg riktig, og justerer hvis nødvendig. Før du strammer knuten forsiktig helt til slutt, fukter du den med spytt. Dette for å unngå friksjon og skader, og dermed redusere risikoen for senebrudd. Så kapper du tampen på knuten, altså den delen av sena til søkkefotommen som nå ligger nesten parallelt med krokfortommen. Den ferdige knuten skal se slik ut:
Her har vi et eksempel på et ferdig takkel. For å unngå å slite hele takkelet ved bunnapp, kan du slå en eller to overhåndsknuter på søkkefortommen, slik at bare den ryker. Søkke eller feeder kan festes med en vanlig slukknute, eller du kan lage ei kirurgløkke som er noe større enn søkket eller feederen. Så trer du løkka gjennom øyet på søkket/feederen, som du trer gjennom løkka. Til slutt drar du løkka over søkket/feederen slik at resultatet blir som på bildet.
Her er et bedre bilde av et ferdig takkel lagd av monosene. Merk at både krok- og søkkefortommen er lagd så korte som mulig for å få plass på bildet.
Til slutt kan jeg nevne at du kan knyte ei kirurgløkke i enden av krokfortommen. Selve kroken skal da knytes fast i en egen fortom på 10-15 cm. Bruk sene i litt lavere bruddstyrke enn hovedsena. I motsatt ende av denne fortommen knyter du ei kirurgløkke. De to fortommene festes til hverandre med ei løkkekopling. Denne korte fortommen er det som kalles "hooklength" på engelsk. Med denne løsningen blir det enkelt å bytte krok hvis du vil gå opp eller ned i krokstørrelse. Knyt gjerne noen ferdige fortommer med kroker i ulike størrelser som du tar med deg på fisketur. Her har jeg dessverre latt være å strekke den ferdige fortommen jeg har brukt på bildet, så resultatet ser ikke så bra ut som det burde.

Tips om bunnmeite

Med dette skal jeg nå gi eventuelle lesere noen tips om fiske. Mange har begynt å interessere seg for fiske under pandemien, og noen av disse vil forhåpentligvis fortsette med det. Da trenger de kanskje noen tips til hvordan de kan fiske. Og så bidrar jeg til meningsfylt innhold på nettet. Jeg begynner med noen tips om bunnmeite.
Bunnmeite er slett ikke så passivt som enkelte innbiller seg. Det er ikke snakk om ståsnøefiske. Når jeg skriver om bunnmeite, vil noen se for seg en fisker som har satt fra seg stanga mens han ligger og snorksover i en stol. Andre ser for seg en karpefisker med tre-fire stenger liggende på en rodpod. Bunnmeite trenger ikke å foregå på noen av disse måtene. Fisketeknikken og utstyret kan nok forbedres for manges del, og det trenger ikke være vanskelig eller dyrt. Her tar jeg for meg bunnmeite i ferskvann. Først er det på sin plass at jeg definerer som et fiske der agnet presenteres liggende på bunnen. Hvordan kan så fisket forbedres? Det første du kan gjøre er å bruke tynnere sene og mindre kroker. Til de fleste fiskeartene kan du bruke sene på mellom 0.20 og 0.25. Krokene kan være fra nr. 6 til nr. 12. Så skal napp oppdages. Første bud er å følge godt med. Som regel vil det holde med å unngå å sove når du fisker - hvis du da ikke bruker nappalarm. Du trenger strengt tatt ikke en slik, men en eller annen form for nappindikator må du ha for å kunne se napp, se så mange napp som mulig, og se forsiktige napp. Som nappindikator er det mye forskjellig som kan brukes. Det aller enkleste er å bruke sena som indikator. Kast ut, stram opp og gi ut litt sene slik at den henger i en bue fra stangtuppen. Dette er et følsomt oppsett. Napp vil synes som bevegelser i sena. Ulempen med denne metoden er at den bare fungerer når det ikke blåser for mye eller det er sterk strøm. Så er det følemeite. Her holder du i sena. La stangtuppen peke rett mot agn og søkke. Hold stanga (hvis du er høyrehendt) med høyre hånd og sena mellom snelle og nederste stangring i venstre hånd. Da vil du kjenne napp. Denne metoden kan være uutholdelig krevende å bruke når det er lenge mellom hvert napp. Går det lang tid mellom hvert napp, er en indikator av typen som kalles "hanger" eller "bobbin" på engelsk, tingen å bruke. Dette er spesiallagde indikatorer, gjerne i en godt synlig farge, som festes til sena et sted mellom snella og nederste stangring. De vil løftes eller falle nedover ved napp. De brukes ofte sammen med nappvarslere. Slike vil jeg imidlertid ikke gjennomgå her. En enkel, provisorisk hanger kan lages av en kvist som knekkes i to og henges over sena.
Hanger og alarm Den nappindikatoren jeg vil beskrive litt mer detaljert, er quivertippen. Dette er en tynn, myk stangtupp som festes til resten av stangklinga via en skjøt ("top in"-skjøten ser ut til å være vanligst). Den bøyer seg ved napp ("quiver" betyr å skjelve - napp kan sees som skjelving eller rykkvise bevegelser i tuppen). De er lagd av massiv karbon eller glassfiber, og 5-10 cm fram mot toppøyet er lakkert med fluoriserende lakk for å synes best mulig. Hvis styrkegraden er angitt, er den angitt i ounces (oz), 1, 1,5, 2, 2,5 oz, slik som bl. a. Drennan gjør. Stenger med en slik tupp kalles quiverstenger eller feederstenger (til fiske med swimfeedere). De passer ikke bare til karpefisk, de passer fint til fiske etter abbor og ørret også. Disse fås i lengder fra 9 til 12 fot og leveres med to eller flere utskiftbare quivertipper. Kastevektene varierer, stengene for det letteste fisket har gjerne maks kastevekt på 30 gram, og de virkelige storkanonene for fiske på lange avstander eller i strek strøm kan kaste store swimfeedere opp mot 150 gram. Skal du bruke en quivertip som indikator, må du altså kjøpe ei stang som er spesiallagd for dette fisket. Som med alt annet fiskeutstyr er det ikke lett å holde styr på alle de ulike varene som fins i detaljvarehandelen (eller hva det nå het i sketsjen med Balle Clorin). Men jeg kan gi følgende råd: Skal du ha ei stang som kan brukes til det meste fra mort til brasme og stam, vil ei medium feeder-stang på 11-12 fot med maks kastevekt på 60-70 gram være det beste valget. Og de trenger ikke være dyre heller. Snella som brukes sammen med ei quiverstang, kan være ei hvilken som helst åpen haspelsnelle i størrelsen 2500-4000. Sena kan være monosene av nylon, men for den som skal kaste langt, kan mulitfilament brukes, da sammen med en monofortom.
Her har jeg funnet fram en gammel sliter fra DAM. Denne stanga er 9 fot og egner seg best for lettere fiske. Teppet fulgte ikke med på kjøpet! Ellers trenger du søkker, eventuelt også swimfeedere (heretter bare kalt feedere). Vanlige pæresøkker fungerer godt. Til fiske på kort hold i stille vann eller svak strøm kan splitthagl brukes. Mange foretrekker å bruke swimfeedere. Da trenger du ikke å kaste ut lokkeforet for seg - swimfeederen brukes til foring og fungerer samtidig som søkke. Av feedere fins det mange ulike typer, men det er særlig to typer som brukes til det lettere fisket. Lukka feedere som brukes til foring med maggot eller fjærmygglarver, og åpne, bestående av en rørbit av plast eller et stykke netting av plast eller metall. De brukes til grunnfor.
Søkker og åpne feedere til bunnmeite. Søkket helt til venstre er flatt, og egner seg til fiske i strøm, da det ikke ruller på bunnen Du trenger også stanghvilere. De fins i mange ulike former, men enkle V-hvilere passer til det meste. De har gjenger i enden for å kunne skrus fast på en bankstick (jordspyd). Banksticken skal i sin tur settes fast i bakken. Stanga plasseres i stanghvileren under fisket. Banksticks trenger ikke å være dyre, men de bør være teleskopiske.
Så er vi over på selve fisketeknikken, og det jeg skriver nå vil gjelde fisket med quiverstenger: Hvilken av quivertippene som skal brukes bestemmes ut fra kastevekta som trengs, og denne bestemmmes igjen av kastelengde og strømstyrke. Det skal være rundt 90 graders vinkel mellom stangtupp og fiskeretning. Dette betyr at stanga ofte må plasseres parallelt med bredden. Etter at du har kastet ut agn og søkke og latt dette synke helt til bunns, strammer du sena forsiktig ved å sveive til tuppen danne en svak bue, som på bildet under. Søkket skal være så lett som mulig. Fisker du i elv, skal det være akkurat tungt nok til at det ligger stille. I stille vann kan stanga plasseres vannrett, hvis det ikke blåser kraftig. Fisker du i sterk strøm bør stanga plasseres slik at tuppen peker på skrå oppover. Denne høyden kan reguleres ved hjelp av banksticken, som bør være teleskopisk, nettopp på grunn av dette. Jo høyere over vannet stangtuppen befinner seg, jo mindre sene vil være under vann, og takkelet vil ligge stille.
Den kan være en fordel, særlig ved bruk av feeder, å kunne kaste nøyaktig. Finn noe å sikte på når du kaster, f. eks et tre eller en lyktestolpe. Da vil takkelet havne i det samme området hver gang. Dette er ikke et passivt fiske. Du kan godt kaste om hvert 10. til 20. minutt avhengig av hvor aktiv fisken er. Og husk å følge med på stangtuppen. Går du glipp av napp, får du heller ikke fisk. Jeg nevnte innledningsvis at bunnmeite innebærer at agnet presenteres liggende på bunnen. Det er ikke helt sant. Det er ingenting i veien for å flytte på agnet ved å sveive inn litt nå og da. Da lengre tekster kan være en prøvelse å lese på nettet, avslutter jeg nå. For den som vil gå i dybden og lære mer om bunnmeite, er det bare å google. Swedish Anglers (http://swedishanglers.com) har også noen artikler med tips om bunnmeite. Eventuelt kan hjemmesida til kverulanten fra Doncaster (www.bobrobertsonline.co.uk) avlegges et besøk. Han har skrevet ei bok om bunnmeite, og har lagt ut noen kapitler. Don't mention the Brexit referendum!

søndag 3. oktober 2021

Oppsummering av september

Det skjer hvert år. Gresset begynner å visne, dagene blir kortere, og løvet på trærne blir gult. Det blir høst. Høsten er en like stor klisjé som våren, bare at den får mindre oppmerksomhet. Fisket i september bød ikke på stor fisk, men det var liksom ikke så nøye. Kanskje var jeg fornøyd med vårens og sommerens resultater og bare ville på fisketur for å unngå å gå på veggen? Det er ikke alltid det er nødvendig med stor fisk. Av og til er det viktigst at det napper. Eller at en får fisk på en morsom metode. I det lille norske meitemiljøet blir det ofte vel mye opptatthet av stor fisk og prestasjoner. Og poengjakt for enkelte del. Det er morsomt og utfordrende med stor fisk. Og det oppstår en egen følelse når en får stor fisk. Det er jeg enig i. Men av og til bør en kunne senke skuldrene og kunne ha en hyggelig fisketur uten at størrelsen på fisken betyr alt. Det danske uttrykket "lystfiske" er et godt uttrykk. Stress og prestasjonsangst er dessverre noe mange sliter med, og den ukentlige fisketuren bør først og fremst være avkopling. Så en slipper å bruke penger på yogakurs eller sovemedisin. På den annen side er det som sagt morsomt med stor fisk. Skal jeg ha stor fisk, så innretter jeg meg etter det når det kommer til valg av vann og metode. Andre ganger er det viktigst å komme ut og fiske. Få gjort noe annet enn de sure pliktene på jobben. Og være fornøyd med at det napper. Ja, nå høres jeg vel ut som en av skribentene i Harvest. Men ta det med ro, jeg har ingen planer om å flytte til et småbruk og måtte luke i kjøkkenhagen eller stable ved for å få ro i sjela. Det skal innrømmes at jeg uansett liker å gjøre ting riktig. Også når det bare er snakk om en helt vanlig fisketur. Knyte ordentlige knuter. Ha agn og rigger som fungerer. Presentere agnet på en god måte. Jeg har likevel ingen ambisjoner om å bli verdensmester. Vil aldri kunne måle meg med Cato Bekkevold, Jörgen Larsson eller Martin Bowler. Har ikke tid eller forutsetninger til det heller. Uten at det er så farlig. Jeg mener, hobbykokken bør få lov til å kose seg med matlaging uten å ha som mål bli like flink som Eyvind Hellstrøm. Så lenge jeg trives på disse turene, er jeg fornøyd. Og jeg håper at leseren også liker historiene mine, og kan lære ett og annet.
Det har blitt høst Første lørdag i september kunne det passe med en abbortur i den lokale elva. Også denne gangen viste den seg som ei møkkaelv med alt for lite vann og følgelig lite aktivitet under overflaten. Så da fikk den turen bli sesongens siste tur dit. Abbor så jeg lite til. I et parti med litt sterkere strøm var det vaking. Bytta ut jigg og spinnere med frilinefiske med maggot, og fikk turens eneste fisk, en bekkørret. Søndagen etter følte jeg for en tur med fluestang. Riktignok ikke hele turen. Hadde litt maggot som måtte brukes opp, og stilte meg først opp ved en kulp i en av elvestubbene. Har merkelig nok aldri tenkt på å prøve der før. Fikk to bittesmå ørret på friline og hadde noen napp til. Deretter gikk turen til to tjern som passer til fluefiske. Små og oversiktlige. Med flytetorv helt rundt, og dermed gode kastemuligheter. Så noen vak, men ingen fisk var interessert i tørr maur eller Montana på denne turen. Været var fint, men rakk dessverre ikke å ta bilder. Et godt eksempel på at det ikke er nødvendig å få stor fisk for at det skal være en hyggelig fisketur. Så kom en tur til Dream lake i regnvær. Den begynte egentlig med lavt skydekke og relativt høy temperatur. Regnet kom etter hvert, og fortsatte. Men lavtrykk skal jo være karpevær. Så fisk på den plassen der det har vært aktivitet på de siste turene, og plasserte et takkel der. Det resulterte i fisk. En liten speiler. Mista også to fisk, den ene på dupp. Ikke morsomt å miste fisk på den metoden. Duppfisket har noe som alarmfisket ikke har, og aldri kan få. Som det het i en av episodene i "Caught in the act", en serie med fiskefilmer med kranglefanten Bob Roberts i hovedrollen: - Will a fish taken on the bolt rig ever compare to a fish taken on the float? Eller noe sånt.
Ny tur til Dream lake. Årets siste tur i nydelig vær. Høstfargene hadde begynt å komme også ute ved kysten. Å bli igjen i byen for å markere gjenåpning etter pandemien med tidenes sjøslag, ville ikke vært min stil. Det skal sies at jeg ikke oppfatter det som problematisk å holde avstand eller å la være å klemme på alle og enhver. Det verste med pandemien har vært maset fra alle konspirasjonskøddene, deriblant en fallert trimkjendis. Nok om det. De to fiskene jeg fikk på turen kom fra en plass der jeg ikke har fått fisk før. På 10 mm popup på et glidetakkel. Glidetakkelet fungerer etter sigende best når vanntemperaturen er lav og fisken beveger seg sakte. Typisk vår eller høst. Og det bør bare brukes på steder uten mye vegetasjon, da søkket ellers kan sette seg fast. På den aktuelle plassen er det ikke vegetasjon. En times tid tidlig på ettermiddagen var det stadige senenapp. Mista først en fisk, så fikk jeg en som jeg ikke veide. Største fisk veide 3200 gram. På den andre alarmstanga hadde jeg bare noen senenapp, og de kom samtidig med aktiviteten på den andre. På duppstanga var det dessverre null aktivitet, til tross for at jeg plasserte agnet på steder der det er mye fisk i duppmeitestørrelse. Dvs. fra under kiloen og opp til tre kilo. Hørte også svartspett og gjess denne dagen, samt lokalbefolkningens traktorer, biler og ATV-er. Så hadde jeg to feriedager. De må jo brukes opp. Og det er greit å kunne fiske på hverdager mens de fleste andre er på jobb. Først en morgen- og formiddagstur etter mort. Et siste punktum for fisket etter stor mort i år for min del - men sikkert fortsatt mulig noen uker til. Det viste seg å bli en av de merkelige dagene det ikke skjer noe, til tross for plassbytte. Skal morgenfisket etter mort opphøre heretter til fordel for kveldsfiske? Eller burde jeg ha satt meg på steder med dypere vann? Helt folketomt var det ikke. En skoleklasse var ute og romsterte, og så var det de vanlige joggerne. Og så en abbortur til et nærvann. Fisk på første kast i nærheten av noen busker. En abbor på 150-200 gram tok jiggen i et særdeles kontant napp. Deretter ingen aktivitet. For å få mest mulig fisketid hadde jeg et dupptakkel med maggot ute under lunsjen. Men det hjalp ikke. Det er også ørret i vannet, men så ingen vak. Et tips om jiggfiske til slutt: Offsetrigging er tingen i skogsvann med kvist og steiner på bunnen. Her en texasrigg i miniutgave, som passer til abbor også i mer beskjedne størrelser. Altså mindre jigg og mindre krok: En liten offsetkrok i str. 4 og en vanlig curlytail (det er en twintail på bildet), gummiperle og prosjektilsøkke. Krokspissen gjemmes inne i jiggkroppen. Instruksjoner om hvordan jiggkroppen skal settes på en offsetkrok fins det mange av på Youtube for den som vil vite det. Fordelen med slik rigging er mindre risiko for bunnapp enn ved bruk av et vanlig jigghode. Beklager rotete bakgrunn på bildet, men jeg håper det viktigste går klart fram.

torsdag 16. september 2021

Mer sommerfiske i juli og august

Sommeren fortsatte. Det samme gjorde fisket. Og nå har året blitt så gammelt at det er på tide å oppsummere resten av sommerfisket. Jeg tar det tematisk, ikke kronologisk. Derfor ser blogginnlegget litt rotete ut. Jeg hadde flere turer til det vanskelige karpevannet. Riktignok ikke overnattingsturer, men bevegelige turer med så lite utstyr som mulig. Jeg hadde også med ei stang til mort og suter slik at jeg hadde noe å holde på med mens jeg satt der. Det var også den stanga jeg fikk fisk på. Mort opp til 3-400 gram, og så en suter på 1-1.5 kg en kveld. Karpene så jeg lite til, bortsett fra rullende fisk langt utpå. Når en fisker i et slikt nærvann, kan det skje mye rart. En av disse kveldene foregikk det først utagerende plasking på badeplassen, og så overhørte jeg en trønder som fortalte noen kompiser at han skulle hjem og spille lommetennis (det var ikke det uttrykket han brukte, men jeg vil ikke støte noen) før han la seg.
På den siste karpeturen til vannet hadde skoleferien begynt, og noen skoleklasser dukka opp i løpet av formiddagen og lagde bråk. Imponerende at lærerne holder ut i jobben år etter år. Den aller siste dagen i august var det klubbkonkurranse, på månedens varmeste dag. Det var mye folk ute, så vi utsatte fisket en time mens vi spiste pølser og trakk plasser. Fisket kunne begynne etter at pølsene var fortært. Frederik, Viggo, Øystein og jeg satsa først og fremst på mort på dupp eller feeder. Vi fikk fisk, men ingen riktig store. Øystein fikk den største på 300 gram. Da det hadde blitt mørkt, la vi merke til aktivitet på den utilgjengelige plassen der Edvard og Sven Martin satt for å fiske karpe. Håving. Vi gikk bort og fikk se Sven Martin holde dagens vinnerfisk, en strøken skjeller på 7200 gram. Så rakk jeg to turer til Dream lake. Først en kveldstur på første feriedag med vind og etter hvert regnbyger. Karpene liker sånt vær. Duppstanga var med av nostalgiske årsaker, men den ga ikke fisk. Jeg så bobling inne i ei vik, og plasserte bunnmeitetakkelet der. Etter noen runder med mer bobling var det napp i halvmørket. Det var en tung fisk. Da den kom på land, viste det seg at jeg hadde lagt igjen 10-kilosvekta hjemme. Lengden var 67 cm. Den lengste fisken jeg har fått der. Så rakk jeg en overnattingstur i varmt augustvær. Kvelden begynte med et dobbeltnapp. Fisken på bunnmeitestanga sa takk for seg før jeg fikk se den, mens jeg fikk en villstyring på 1400 gram på dupp. Jeg var uoppmerksom et øyeblikk pga. at jeg holdt øye med spisende fisk på bunnmeiteplassen, så fisken dro avgårde med stanga og greide å smadre stanghvileren. Det var bobling på bunnmeiteplassen hele kvelden, og jeg hadde mange senenapp. Klokka 03.15 var det endelig et ordentlig napp, og en fin fisk på 6150 gram kom på land. Årets hittil tyngste fra Dream lake for min del.
Av annet fiske kan jeg nevne at jeg hadde to turer til i det nye karussvannet, med noen mindre abbor som resultat. Det har visstnok ikke vært enkelt å lokalisere fisken pga. lite bobling og rulling. Men jeg kan fortsatt knyte fungerende takler til dette fisket. Da trengs den følsomste waggleren som kan fås tak i, noen splitthagl i størrelse BB til å låse duppen, og så ett eneste nappehagl 4-10 cm over kroken.
Abborfiske har det blitt lite av, mest pga. lite vann i den lokale elva, og jeg regner med at det har vært mye camping ved "framhaldssogevatnet", så det vannet får vente. Men jeg rakk en kveldstur i et lokalt vann, og fikk min eneste abbor på vibrasjonsagn, en Cicada i kobber. Så var det feriefisket på hytta. Det var mer aktivitet enn året før. Det begynte med en 400-grammer i vannet på høyfjellet. Det eneste nappet jeg hadde den dagen. Ikke noe mengdefiske der, altså. Vannet har vel neppe godt av akkurat det. I elvene var det lite vann, så brukte lite tid der. Fikk bare to mindre ørret på friline. På den siste turen hadde vannføringa gått opp, og da var det også litt vaking. I "tjønnan" var det som vanlig en del følgefisk, deriblant en på mellom halvkiloen og kiloen som jeg så siste kvelden. Største fisk derfra endte på 560 gram, og det i et tjern der jeg av en uviss grunn ikke har pleid å fiske veldig mye i tidligere.
Været var stort sett medgjørlig, og riktig bra ved enkelte anledninger.
Grunnvannstanden i disse grytehullsjøene var lav. Er den like lav neste år, kan jeg vurdere å prøve fluefiske, da bakslengsmulighetene er bedre da. Av underholdning på disse turene kan nevnes to vestlendinger som ikke fikk fisk, og fant ut at de skulle kaste stein i stedet. På hytta får jeg også tatt årets viktigste fisketurer. Nå skulle nevøen min på fem år få prøvd fiske etter bekkørret. Onkel var med som instruktør, og med litt assistanse var det en veldig fornøyd femåring som greide å lande en ørret. Men han syntes ikke den smakte godt. Storesøster på 10 var også med, og hadde flere napp. Så kom det en flokk med nærgående drøvtyggere, og de var dårlig reklame for norsk landbruk der de prøvde å jage oss bort med høylytt rauting.

søndag 11. juli 2021

Kultur- og naturopplevelser på en tur i Nordmarka og Maridalen

På tide å skrive litt om det jeg opplever på sykkelturene: Har vært på noen lengre turer enn denne i år, men på denne siste turen har jeg hatt noen morsomme opplevelser. En trenger ikke nødvendigvis dra på en veldig lang tur for å ha utbytte av turen. Det gjelder å oppleve noe. Ta med kamera og sørg for å bli litt kjent med turområdet ditt . Det kan f. eks være gamle bygdeborger der, rester av bosetting eller gårder som fortsatt er i drift. Eller sørg for å lære deg litt om gamle stedsnavn i området. Dessverre er vi nordmenn alt for fokusert på å gå langt, og overser alt det interessante vi kan oppleve på veien. Første mål for denne turen var Blankvannsbråten. Ved denne gamle husmannsplassen i Nordmarka ligger ei formidabel blomstereng. Her er det kalkgrunn, nemlig. Og det er nokså uvanlig i et område der det ellers er granitt. Det foregår også slått på enga.
Tilbake tok jeg en avstikker forbi Skjærsjødammen. Den som er sulten kan stikke innom Ullevålseter kort vei derfra og spise. Veien langs Skjærsjøelva ender ved Hammeren, der det foregikk jernproduksjon ved en såkalt stangjernshammer en gang i tida. Det var ikke voldsomt mange andre ute på tur, noe det ofte er på denne veistrekningen. Fra Hammeren, og nå har vi altså kommet til Maridalen, er veien kort til kirkeruinen, som er verdt et besøk.
Det fins også en modell av det opprinnelige kirkebygget slik det skal ha sett ut:
Rett innafor kirkeruinen ligger Maridalen bygdetun, bestående av et typisk gårdstun med ei rød stue, en låve og ei drengestue.
Maridalen er et bygdesamfunn i byen, og jeg har skrevet tidligere at ikke alle hovedsteder har eget bygdetun. Fra Skjærsjødammen og ned til Hammeren og langs Maridalsvannet fins det flere informasjonstavler der det står om alt fra gårdsnavn til vegetasjonstyper og tømmerfløting. Og innafor bygdetunet, rett ved Maridalsveien, ligger Maridalen kirke, kjent fra en humorserie. Er en først i Maridalen, går det også an å ta en avstikker bort til Sandermosen stasjon, byens mest avsidesliggende jernbanestasjon. Det påstås at en kjent dansk-norsk forfatter som har satt navn på en sosial kontrollmekanisme som gjerne forekommer på småsteder, skal ha tatt etternavnet sitt etter denne stasjonen. Han innbilte seg vel at han var noe... På jordene jeg passerte på vei hjem lå det rundballer som forhåpentligvis blir mat for Slagsmål Vedums stemmekveg. Og jeg må igjen minne om blomstene i veikanten:

lørdag 10. juli 2021

Opp- og nedturer i juni

På tide å sette seg ved EDB-apparatet og blogge litt igjen. I begynnelsen av juni kom finværet. Første fisketur denne måneden gikk til Nitelva. Det varme været satte meg på ideen å prøve flytebrød. Fiske med flytebrød etter stam vil jeg gjerne oppleve hvert år, men labre resultater i denne nærmeste elva med stor stam gjør at det bare skjer en gang i året. Tidligere gikk det an å få en del fisk her, gjerne i størrelsen 1400-2000 gram, og så noen riktig store. Nå er det lengre mellom hver mellomstore til store fisk. Jeg begynte i ei bakevje der det pleier å stå fisk. Som regel ingen store, men å få stam på flytebrød er alltid stas, uansett hvor stor eller liten fisken er. I denne bakevja fikk jeg to stam, den største på rundt kiloen. Så gikk turen til en annen del av elva. Først skulle jeg prøve en for meg uprøvd plass. Der var det ikke fisk. Så gikk jeg bort til en kulp der jeg har fått stor fisk før. Bare én eneste fisk var oppe etter brødbitene jeg skjøt ut med min trofaste Drennan-sprettert (snakk om produktplassering), og etter noen drift så jeg meg nødsaget til å forandre metode. Det skjedde ved å flytte litt på duppen og noen splitthagl, så var jeg klar for litt trotting. Og jeg bytta ut loffbitene med ei hel reke. Kaste ut, gi ut sene, låse sena, holde litt igjen, føre stanga nedover, og så gi ut sene mens stanga føres oppover igjen. Har ikke brukt mye tid på duppmeite i elv på noen år, men teknikken satt raskt. Et tips er å fiske seg gradvis lengre og lengre ut i elva for hvert kast. I dyprenna på motsatt side var det endelig napp litt før klokka 22. Fisken svømte oppstrøms og snøt meg for en fight som kunne vært morsom. Det viste seg å være en riktig fin stam, 2325 gram. En lett gjenkjennelig skade på halen hadde fisken også.
Så ville jeg gi det "nye" tjernet i marka en sjanse til før vanntemperaturen gikk til himmels for alvor. Det var strålende sol og mange mennesker ute på tur, men ingen ved dette tjernet. Det var fisk som viste seg innen kastehold også, men verken tørr maur eller Montana var den interessert i. Dro derfor videre til et annet tjern. Spredt vaking der også. Tok avslutningen i en innos der det muligens er i grunneste laget. Der var det ingen aktivitet.
Har også tatt noen kveldsturer i Akerselva. Der hadde vannstanden sunket betraktelig. Aktiviteten hos fisken hadde følgelig gått ned, og elva viste seg som ei møkkaelv igjen. En feilkroka abbor på spinner var alt jeg fikk, så jeg får utsette fisket der til det eventuelt kommer mer vann. Det er jo uansett en fin plass for kveldsturer når været er mindre badevennlig. Og mulighet for en og annen større abbor, sjøl om det ikke alltid er like lett å få dem. Da det er lite telting langs elva, er det mulig å komme til på flere steder. Ulikt mange nærvann i marka i år, dessverre. De har sett ut som det reineste Larkollen camping. Så til årets viktigste prosjekt: Karpefisket. Har hatt to overnattingsturer på Dream lake, og fått til sammen seks mindre karper og hatt mange napp. Var også borti en litt bedre som kjørte seg fast. Det har blitt mye småfisk i dammen, og det jobbes med å ta ut fisk under tre kilo. Gir vannet noen forsøk til for å se om det er mulig å komme i kontakt med fisk over fem kilo igjen. For den større fisken er der jo fortsatt, om omgivelsene er trivelige. Riktignok kom det dunkemusikk fra et hus i nærheten på den siste turen. Har også vært noen turer i et vanskelig karpevann. Her har det vært snakk om fisketurer morgen og kveld. På en tur var det fisk som holdt på å gyte, muligens suter. Ellers har det vært noe rulling å se. Må jeg lide meg gjennom ei overnatting her for å oppnå resultater? For vannet er et mye brukt turmål, med bading og inntak av drikkevarer med aldersgrense. Ja, til og med spontan seksuell omgang har blitt observert av noen klubbkamerater. Men også dette vannet er et trivelig vann.
Og nærvann med stor fisk er ekstra artig, for det er ikke alltid en har tid til lange og demotiverende transportetapper eller dra på lengre ekspedisjoner når en er ute og fisker. Slike ting kan dessverre bidra til å fjerne det viktigste ved fisket: Avkopling, fred og ro. Tidsklemma er en realitet for mange, og vi skal heller ikke glemme at en kveldstur i ny og ne hjelper mot stress og mas. Nærfiske er jo en rød tråd på denne bloggen. Det er ikke alltid slikt får den oppmerksomheten det fortjener, og inntrykket mitt er at en alltid skal se på sportsfiske i sammenheng med turisme og næringsutvikling i distriktan. Og dermed se bort fra at sportsfisket i seg sjøl bidrar til økt livskvalitet for mange. Det blir som å påstå at trening er synonymt med trening i kommersiell regi på treningsstudio. Eller å stå over kveldsturen fordi den ikke er det samme som å sykle Trondheim-Oslo. Ikke minst kan nærfisket gjøres så enkelt en vil. Fisken trenger ikke alltid være stor (men det fins altså nærvann med stor fisk også). Det handler mer om å kunne ta pauser i hverdagen og nyte også de små opplevelsene. Omgivelsene er ikke alltid spektakulære, men de er ikke uinteressante for det. En eldre slektning sa en gang at vi må se på blomstene i veikanten, for de kan også være fine. Så her er et bilde av blomstene i veikanten:
Så til det alle som fisker karpe snakker om, nemlig rigger. Her er et bilde av helikopterriggen jeg ofte bruker. Avstanden ned til søkket bestemmes av en duppstopper, som ikke kom med på bildet. Denne avstanden bestemmes igjen av bunnen. Det er en rigg for bløt bunn, og er mudderlaget på bunnen 10 cm dypt, blir avstanden mellom søkke og duppstopper 10 cm. Har ikke brukt leadcorefortom, noe som ellers anbefales (men dette medfører en ekstra knute). For å forhindre slitasje på sena, sitter derfor svivelen der riggen er festa på et stykke riggtube med en gummiperle i hver ende. Hullet i gummiperlene er såpass vidt at den tidligere nevnte duppstopperen kommer gjennom. Dermed vil også selve riggen med kroken løsne fra hovedsena hvis denne ryker. Sikre rigger er viktig! Søkket bør ikke være for tungt, 30-50 gram er passe. Riggen ellers er en enkel kombirigg, og den er utstyrt med en pop up-boilie. Balanserte krokagn ("wafters") kan også brukes. Enklere utgaver av en slik rigg, med krokfortom av nylon, bør kunne fungere til andre arter, som brasme, mort og suter.
Siste tur i juni brukte jeg i et nytt vann etter en gammel favorittart, karuss. Kort kveldstur med dupp og mais/maggot. En annen meiter hadde fått noen fine eksemplarer der på rundt 500 gram. Ikke rekordstor fisk, men dette fisket er så trivelig at det ville være dumt å la være å prøve. Jeg fant ei vannliljeklynge som så interessant ut. Det var ingen synlig aktivitet mens jeg satt der, men vannet skal få en sjanse til.

søndag 30. mai 2021

April og mai

Våren kom, og fisket i åpent vann kunne begynne. Her kommer altså beretninger om begynnelsen. Begynnelsen på flere typer fiske. Meitesesongen fikk en start med en tur til Indre Østfold. Hadde en artig naturopplevelse allerede da jeg skulle sette meg i bilen. En grevling kom løpende mot meg, og bråsnudde. Ved elva var alt som det pleier om våren. La fra meg utstyret i fjorårsgresset og satte i gang med foring. Noen traner fløy over jordet. Fisket hadde bare vart i noen minutter før årets første stam ville se hvor mye en quivertip kunne bøyes. Fisken veide bare rundt kiloen, men sesongens førte fisk er stas uansett. Fikk ikke flere fisk etter det. Dro videre for å prøve et nytt sted i elva, og det så riktig trivelig ut. Men ingen tegn til fisk. Observerte linerle og hørte lerke. Ingen andre fiskere var å se. Noen uker etter prøvde jeg Nitelva. Ingen andre fiskere der heller, og ingen tegn til fisk. Vannstanden var fin. I motsetning til tidligere år var det ikke noe russebråk.
Hadde bestemt meg for å ta noen turer etter stor mort i et vann der de først og fremst har opptrådt som bonusfangst. Det er for galt. Mortefiske høres kanskje kjedelig ut, men stor mort er noe helt spesielt, og en ordentlig utfordrende fisk. Omtrent slik som ørret på 300 gram når den skal fiskes med flue. Ikke alle er klar over det, men det er heller ikke mi skyld at noen er uvitende. Særlig gjelder det gubber som har forlest seg på gamle dagers fiskelitteratur og på rein trass skal fiske slik som forfedrene uten å være åpne for nye impulser. Påstander om at bare fisk med fettfinne kan regnes som verdig sportsfisk bør besvares med "OK, boomer", akkurat slik kidsa parkerer grinete gamle gubbers påstander om at alt var bedre under krigen. Fjorårets generaltabbe der jeg fikk stor mort uten å kunne veie den på nøyaktig vekt, skulle rettes opp. På første og tredje tur fikk jeg bare småfisk opp mot 150-200 gram, mens på tur nummer to var jeg på rett sted til rett tid. Samme plass som året før. Kasting med den minste feederen jeg hadde, og mais/maggot som agn resulterte i mange senenapp under hele turen, totalt ni fisk på land, og så sesongens hitil beste fisk: En mort på 750 gram og 37 cm. Endelig! Russen var ute denne kvelden med medbrakt musikk, og det er mulig at stor mort liker musikken til Tix. Det eneste tipset jeg har for fiske etter stor mort (over 400 gram) er å finne det riktige vannet. Standard quiverfiske med et paternostertakkel og foring med feeder går fint. Det samme med duppmeite. Mais, maggot, mark og loff er velfungerende agn. Kveldsfiske inn i mørket skal være best for de største. På den siste turen hadde jeg også med ei karpestang, men karpene var ikke å se. Prøver igjen en gang det ikke er badevær. Og kanskje får jeg nok en stor mort som bonus.
Ørretfisket i marka kom noe seint i gang pga. sein isløsning. Fikk tatt noen korte turer øverst i Akerselva uten resultat, muligens pga. mye og kaldt vann. Så var det på tide med en dagstur da isen endelig hadde gått. Noe kjølig vær og regnbyger, og fortsatt is og snø her og der. Først dro jeg innom et nytt vann uten å se noen vak, og besøkte to andre vann med samme resultat. Det "nye" vannet skal få en sjanse til, da det så ut som et trivelig sted. Passe stort, og omgitt av torver med gode kastemuligheter. Så kom varmen, og jeg dro oppover til en av elvestubbene i marka. Her blir ikke fisken spesielt stor, men denne plassen er ikke veldig trafikkert, og nettopp turtrafikken i hele Oslomarka har vært stor det siste året pga. stengte treningssentre, uteblitt utepils og forbud mot opphold på hytter i Sverige. Endelig var det noe vaking å se, men fluefisket ga ikke resultater. Først da jeg monterte lettspinnstanga og kasta oppstrøms med en svart Vibrax var det en bekkørret som gadd å nappe. Tørrflueautistene får ha meg unnskyldt. Det var fortsatt mye vann i elva etter issmelting og regnvær. Det var også mye folk ute på tur. Enkelte tar dessverre med seg stresset fra jobben ut på tur, og det er ikke morsomt når konsulent Strebesen kommer tråkkende på sykkelen sin så barnefamiliene må søke dekning i grøfta. Og folk har en tendens til å klumpe seg sammen på bestemte steder. Det er merkelig hvor konforme vi nordmenn er når det gjelder turmål. Folk skal på død og liv marsjere i takt over Besseggen i stedet for å prøve å finne andre steder der naturopplevelsen er like stor og slitasjen på naturen mindre. Som nettopp nevnt hadde jeg jo en fisketur i Indre Østfold bare noen kilometer fra E18 der jeg ikke så et menneske ved elva. Naturen er riktignok ikke helt uberørt der, men så lenge det fins fisk i elva og det ikke er en golfbane like ved, er det bra nok for meg. Og der kan jeg fiske hele dagen uten å se for mange mennesker. Ikke spektakulært, kanskje, men hyggelig. I høyfjellet er det derimot fullt av overstimulerte mennesker med behov for spektakulære opplevelser. Kan de ikke begynne å ruse seg i stedet? Den siste begynnelsen var begynnelsen på karpesesongen i Dream lake med en lang dagstur pinseaften. Vanntemperaturen stiger nok ganske raskt i den kystnære dammen, og det hadde blitt tatt fisk der helga før. Avløste Simen som hadde hatt en overnattingstur. Regnbygene kom og gikk, hegrer og gjess fløy forbi. Og det var liv i dammen. Fikk seks mindre karper. To på dupp og partikler, og fire på 10 mm popup på helikopterrigg. Bra å se at den riggen fungerte. Og til og med relativt liten fisk lar seg ikke bare taue inn. De store får jeg ta en annen gang.