lørdag 27. november 2021

Bokanmeldelse: Att meta är att leva

Det er ikke ofte det gis ut skandinaviske bøker om meite, men det skjer av og til. Carl-Johan Månsson (f. 1976) har skrevet "Att meta är att leva". Jeg har greid å sikre meg et eksemplar. Jeg hadde visse forventninger da jeg begynte å bla i boka. Her skal de som har greid å forville seg inn på bloggen få en kort bokanmeldelse. Årsaken til forventningene er at mange bøker og artikler om meite som er skrevet av skandinaver, handler mest om utstyr og teknikk. Det kan være nyttig nok. Men det trengs også bøker som formidler stemninger og opplevelser. Endelig har en skandinav greid å skrive ei slik bok med meitefisket som ramme. "Att meta är att vara ett med naturen och uppleva spänning" skriver forfatteren i innledningen. Jeg påstår at slike bøker spiller en viktig rolle, både når en vil rekruttere nye meitere og sørge for at sporten får et godt omdømme blant forvaltningsmyndigheter og mannen i gata. For dette fisket handler jo, med hånda på hjertet, om mer enn rekordjakt og dyrt spesialutstyr. "Vi får inte ta metet på för stort alvar, för de allra flesta är mete inte synonymt med ett larm utan med ett klassisk fyrameters metspö", skriver han i bokas sluttord. Boka handler om meite etter ulike fiskearter, med vekt på karpefisk. Forfatterens opplevelser i løpet av 30 års erfaring med meite danner ei ramme rundt det hele. Fra begynnelsen på fiskekarrieren som gutt, deretter utviklinga som skjer da han og kameratene begynner med mer seriøst meite på 90-tallet og fram til voksen alder, da han har blitt en erfaren meiter som kan dra nytte av erfaringene fra tidligere med gode resultater. Sirkelen sluttes på et vis da han lander ei karpe på over 20 kilo i et karpevann han egenhendig har vært med på å utvikle fra 1994. Vi får bli med på fisketurer i ulike deler av Sverige, og til vann kjent for stor fisk. Han skriver om fiske etter brasme og suter i Hossmoån i Småland, karuss på Gotland og i Nord-Sverige, flytebrødfiske etter stam i Emån og til og med saltvannsfiske på vestkysten med multe og leppefisk som mål. Flere episoder der alle som fisker kan kjenne seg igjen, nevnes. Nybegynnerfeil som huskes som morsomme i ettertid. Måker som tar agnet. Kamerater som knasker på lysstaver og deretter kaster opp. Og til tross for at mye av meitefisket foregår i miljøer som er påvirka av menneskelig aktivitet, mangler det ikke på naturopplevelser. Vårblomster og fugler som kan oppleves ved elvebredden, striregn og knottangrep hører medc. Carl-Johan driver til vanlig som konsulent innen fiskestell og naturforvaltning, og boka inneholder noen betraktninger om miljøvern og forvaltning av fiskevann. Østersjøens sørgelige tilstand tas opp, for å nevne ett eksempel. Nyttige tips om agn og fiskemetoder dukker også opp. Slikt kan være fint å få med seg for nybegynnere. Boka er ikke lang, bare 103 sider. Avsnittene er heller ikke lange, fra ei halv til åtte sider. Det kan være en svakhet. Det er ikke lett å rekke alt på få sider. I alle fall kan det være en ulempe for den som er nysgjerrig på meite og vil vite mer. For den som kjenner til fisket gjør det ikke så mye. Men igjen, dette er ikke ei lærebok. Personlig hadde jeg likt om enkelte avsnitt hadde vært lengre. For nordmenn som er interessert i meite kan denne boka inneholde relevant informasjon. Skal vi bare ta etter engelske forbilder, kan det ende med at vi gjør ting vanskeligere enn de er. Disse forbildene er nemlig vant til andre typer vann, annet klima og ikke minst et langt høyere fisketrykk. Derfor er det hyggelig å kunne lese om meite i vann som likner norske vann, og dermed få inspirasjon til å ta utgangspunkt i norske vann når vi fisker. For i Skandinavia kan mye fortsatt utforskes med tanke på meite. Jeg er overbevist om at det fins fin fisk av ulike arter i vann der ingen har tenkt på å meite tidligere. Likevel får denne leseren en påminnelse om at Norge og Sverige ikke er helt like når det gjelder fiskemuligheter. Karpene i Skåne blir større enn i et hvilket som helst norsk karpevann, den storvokste morten i Lappland må sies å være helt unik, og ikke minst er fisket etter abbor, gjedde og gjørs mer populært og antakelig mye bedre. Til gjengjeld ville ei tilsvarende norsk bok tatt for seg kystmeite etter tungvektere som havål og skater. Det må også nevnes at det til en viss grad fortsatt er tillatt med sportsfiske etter ål i Sverige. Avsnittet om ålefiske er dermed ikke aktuelt her hjemme, hvis en da ikke liker å betale bøter. For å avslutte vil jeg si at dette er ei leseverdig bok, både for nybegynnere og erfarne meitere. Den som vil skaffe seg et eksemplar får ta kontakt med forfatteren og høre om det fins noen igjen.

lørdag 13. november 2021

Oktober

En eller annen gang i løpet av året kommer den: Metthetsfølelsen. En har rukket det en skulle. Vil gjøre noe annet. Kanskje kan det være lurt å ta noen pauser. For å unngå å bli lei. Slik var det i oktober. Vissheten om at jeg kunne sette fisket på vent. Hadde jeg fått vite at jeg bare skulle leve ei uke til, hadde saken stilt seg annerledes. Da ville jeg kommet meg ut på noen siste fisketurer. I oktober var jeg bare ute på to fisketurer for å markere at sesongen stort sett er slutt for min del. Med forbehold om lakefiske i november og desember. Hvis det ikke er helt feil vannføring. Først en siste fisketur i marka, til noen tjern der det er morsomt å fiske med flue. Eller bare sitte og speide etter vak under lunsjen, slik det ofte er under fluefiske. Det var frost i myra da jeg kom fram. Det var dessverre ingen synlig aktivitet. Det fikk bli blindfiske. Først med tørrflue, og så med nymfe. Til slutt noen kast med spinner. En svart og gul Vibrax. For Stig Werner har skrevet at svarte spinnere er tingen i myrtjern. Det har han nevnt i flere artikler. Så alle bør huske det nå. Med tanke på at Werner også kan være et fornavn, utfordrer jeg fiskeinteresserte menn som skal bli pappa: Blir det en gutt, kan du kalle han for Stig Werner (eller Stig-Werner hvis du foretrekker dobbeltnavn med bindestrek). Om ikke annet for at den nevnte mannens stadige posering med fisk på strak arm ikke skal glemmes for ettertida.
Så var det avslutning av meitesesongen i den lille elva i Indre Østfold. Et sted jeg oppsøker ikke bare for fangstens skyld, men like mye for å få den riktige innramminga rundt meitefisket. Også denne morgenen var det frost på bakken da jeg kom fram. Neppe helt gunstig. Men avslutning er avslutning. Hadde tatt med den gamle DAM-quiverstanga av nostalgiske årsaker. Den er morsom å kjøre fisk på. Som vanlig var det foring først, med reker og mashed bread. Deretter bevegelig fiske. Det fungerer til stam i mindre elver. Akkurat som svarte spinnere gjør til ørret i myrtjern. Fisket var ikke det store. Fikk fem mort og ingen stam. Alt sammen på én plass. Dro videre til en ny plass. En relativt stor kulp med ei bakevje. Plasserte agnet i strømkanten. Der var det napping fra småfisk. Men ingen tegn til noe større. Gikk ned i krokstørrelse og satte noen maggot på kroken for å få dem til å sitte. Ville vite hva det var som interesserte seg for agnet. Det hjalp ikke. Så da var det på tide å pakke sammen og dra nordover.

torsdag 4. november 2021

Paternostertakkel til bunnmeite

Etter artikkelen med vekt på bunnmeite med quivertip, kan det passe med en artikkel om hvordan du knyter et paternostertakkel til bunnmeite. Det er et enkelt og velfungerende takkel som passer til både stille og strømmende vann. Paternostertakkelet består av en krokfortom, som utgjøres av hovedsena, og en søkkefortom, som utgjøres av et stykke tynnere sene. Er hovedsena på f. eks 0.20, kan du bruke 0.16 til søkkefortommen. Den lengste fortommen skal være omtrent dobbelt så lang som den korteste. Takkelet jeg viser her, har en krokfortom som skal være lengre enn søkkefortommen. Det går også an å knyte et omvendt paternostertakkel der søkkefortommen er lengst. Det passer bedre til sterk strøm og vanskelige bunnforhold. 1. Legg senene parallelt med hverandre. For å gjøre det så synlig som mulig, bruker jeg et stykke backing fra ei fluesnelle for å illustrere hovedsena, og et stykke blå monosene til søkkefortommen. Du bruker monosene av nylon til begge fortommene. Skal krokfortommen være 50 cm, må du nå ha 70 cm sene fra punktet der den kommende knuten sitter og til enden av hovedsena. For at det skal bli enklere å forstå hvordan knuten knytes, kan du forestille deg at du knyter knuten ute "i felt", altså på bredden, og med ei ferdigmontert stang med snelle. Hovedsena vil da trekkes av snella fra høyre mot venstre. Du kan tenke deg at enden av hovedsena befinner seg til venstre for bildet, og snella til høyre for det.
2. Lag ei løkke med begge senene.
3. Selve knuten du bruker, er en kirurgknute med fire tørner ("four turn water knot"). Altså samme knute som kan brukes for å skjøte sene og lage opphengere. Fire tørner av begge senene skal tres gjennom løkka.
Et tips når du knyter takkelet, er at selve søkkefortommen skal utgjøres av den enden av senestykket som peker i motsatt retning av enden på krokfortommen. På bildet blir det altså til høyre. Dermed vil søkkefortommen peke vekk fra hovedsena. Bruker du derimot enden som peker samme vei som hovedsena, vil resultatet bli ei god, gammeldags floke. Det vil ingen ha når de fisker. Så tar du tak i senene på hver side av knuten samtidig og drar knuten sammen litt etter litt, passer på at senene legger seg riktig, og justerer hvis nødvendig. Før du strammer knuten forsiktig helt til slutt, fukter du den med spytt. Dette for å unngå friksjon og skader, og dermed redusere risikoen for senebrudd. Så kapper du tampen på knuten, altså den delen av sena til søkkefotommen som nå ligger nesten parallelt med krokfortommen. Den ferdige knuten skal se slik ut:
Her har vi et eksempel på et ferdig takkel. For å unngå å slite hele takkelet ved bunnapp, kan du slå en eller to overhåndsknuter på søkkefortommen, slik at bare den ryker. Søkke eller feeder kan festes med en vanlig slukknute, eller du kan lage ei kirurgløkke som er noe større enn søkket eller feederen. Så trer du løkka gjennom øyet på søkket/feederen, som du trer gjennom løkka. Til slutt drar du løkka over søkket/feederen slik at resultatet blir som på bildet.
Her er et bedre bilde av et ferdig takkel lagd av monosene. Merk at både krok- og søkkefortommen er lagd så korte som mulig for å få plass på bildet.
Til slutt kan jeg nevne at du kan knyte ei kirurgløkke i enden av krokfortommen. Selve kroken skal da knytes fast i en egen fortom på 10-15 cm. Bruk sene i litt lavere bruddstyrke enn hovedsena. I motsatt ende av denne fortommen knyter du ei kirurgløkke. De to fortommene festes til hverandre med ei løkkekopling. Denne korte fortommen er det som kalles "hooklength" på engelsk. Med denne løsningen blir det enkelt å bytte krok hvis du vil gå opp eller ned i krokstørrelse. Knyt gjerne noen ferdige fortommer med kroker i ulike størrelser som du tar med deg på fisketur. Her har jeg dessverre latt være å strekke den ferdige fortommen jeg har brukt på bildet, så resultatet ser ikke så bra ut som det burde.

Tips om bunnmeite

Med dette skal jeg nå gi eventuelle lesere noen tips om fiske. Mange har begynt å interessere seg for fiske under pandemien, og noen av disse vil forhåpentligvis fortsette med det. Da trenger de kanskje noen tips til hvordan de kan fiske. Og så bidrar jeg til meningsfylt innhold på nettet. Jeg begynner med noen tips om bunnmeite.
Bunnmeite er slett ikke så passivt som enkelte innbiller seg. Det er ikke snakk om ståsnøefiske. Når jeg skriver om bunnmeite, vil noen se for seg en fisker som har satt fra seg stanga mens han ligger og snorksover i en stol. Andre ser for seg en karpefisker med tre-fire stenger liggende på en rodpod. Bunnmeite trenger ikke å foregå på noen av disse måtene. Fisketeknikken og utstyret kan nok forbedres for manges del, og det trenger ikke være vanskelig eller dyrt. Her tar jeg for meg bunnmeite i ferskvann. Først er det på sin plass at jeg definerer som et fiske der agnet presenteres liggende på bunnen. Hvordan kan så fisket forbedres? Det første du kan gjøre er å bruke tynnere sene og mindre kroker. Til de fleste fiskeartene kan du bruke sene på mellom 0.20 og 0.25. Krokene kan være fra nr. 6 til nr. 12. Så skal napp oppdages. Første bud er å følge godt med. Som regel vil det holde med å unngå å sove når du fisker - hvis du da ikke bruker nappalarm. Du trenger strengt tatt ikke en slik, men en eller annen form for nappindikator må du ha for å kunne se napp, se så mange napp som mulig, og se forsiktige napp. Som nappindikator er det mye forskjellig som kan brukes. Det aller enkleste er å bruke sena som indikator. Kast ut, stram opp og gi ut litt sene slik at den henger i en bue fra stangtuppen. Dette er et følsomt oppsett. Napp vil synes som bevegelser i sena. Ulempen med denne metoden er at den bare fungerer når det ikke blåser for mye eller det er sterk strøm. Så er det følemeite. Her holder du i sena. La stangtuppen peke rett mot agn og søkke. Hold stanga (hvis du er høyrehendt) med høyre hånd og sena mellom snelle og nederste stangring i venstre hånd. Da vil du kjenne napp. Denne metoden kan være uutholdelig krevende å bruke når det er lenge mellom hvert napp. Går det lang tid mellom hvert napp, er en indikator av typen som kalles "hanger" eller "bobbin" på engelsk, tingen å bruke. Dette er spesiallagde indikatorer, gjerne i en godt synlig farge, som festes til sena et sted mellom snella og nederste stangring. De vil løftes eller falle nedover ved napp. De brukes ofte sammen med nappvarslere. Slike vil jeg imidlertid ikke gjennomgå her. En enkel, provisorisk hanger kan lages av en kvist som knekkes i to og henges over sena.
Hanger og alarm Den nappindikatoren jeg vil beskrive litt mer detaljert, er quivertippen. Dette er en tynn, myk stangtupp som festes til resten av stangklinga via en skjøt ("top in"-skjøten ser ut til å være vanligst). Den bøyer seg ved napp ("quiver" betyr å skjelve - napp kan sees som skjelving eller rykkvise bevegelser i tuppen). De er lagd av massiv karbon eller glassfiber, og 5-10 cm fram mot toppøyet er lakkert med fluoriserende lakk for å synes best mulig. Hvis styrkegraden er angitt, er den angitt i ounces (oz), 1, 1,5, 2, 2,5 oz, slik som bl. a. Drennan gjør. Stenger med en slik tupp kalles quiverstenger eller feederstenger (til fiske med swimfeedere). De passer ikke bare til karpefisk, de passer fint til fiske etter abbor og ørret også. Disse fås i lengder fra 9 til 12 fot og leveres med to eller flere utskiftbare quivertipper. Kastevektene varierer, stengene for det letteste fisket har gjerne maks kastevekt på 30 gram, og de virkelige storkanonene for fiske på lange avstander eller i strek strøm kan kaste store swimfeedere opp mot 150 gram. Skal du bruke en quivertip som indikator, må du altså kjøpe ei stang som er spesiallagd for dette fisket. Som med alt annet fiskeutstyr er det ikke lett å holde styr på alle de ulike varene som fins i detaljvarehandelen (eller hva det nå het i sketsjen med Balle Clorin). Men jeg kan gi følgende råd: Skal du ha ei stang som kan brukes til det meste fra mort til brasme og stam, vil ei medium feeder-stang på 11-12 fot med maks kastevekt på 60-70 gram være det beste valget. Og de trenger ikke være dyre heller. Snella som brukes sammen med ei quiverstang, kan være ei hvilken som helst åpen haspelsnelle i størrelsen 2500-4000. Sena kan være monosene av nylon, men for den som skal kaste langt, kan mulitfilament brukes, da sammen med en monofortom.
Her har jeg funnet fram en gammel sliter fra DAM. Denne stanga er 9 fot og egner seg best for lettere fiske. Teppet fulgte ikke med på kjøpet! Ellers trenger du søkker, eventuelt også swimfeedere (heretter bare kalt feedere). Vanlige pæresøkker fungerer godt. Til fiske på kort hold i stille vann eller svak strøm kan splitthagl brukes. Mange foretrekker å bruke swimfeedere. Da trenger du ikke å kaste ut lokkeforet for seg - swimfeederen brukes til foring og fungerer samtidig som søkke. Av feedere fins det mange ulike typer, men det er særlig to typer som brukes til det lettere fisket. Lukka feedere som brukes til foring med maggot eller fjærmygglarver, og åpne, bestående av en rørbit av plast eller et stykke netting av plast eller metall. De brukes til grunnfor.
Søkker og åpne feedere til bunnmeite. Søkket helt til venstre er flatt, og egner seg til fiske i strøm, da det ikke ruller på bunnen Du trenger også stanghvilere. De fins i mange ulike former, men enkle V-hvilere passer til det meste. De har gjenger i enden for å kunne skrus fast på en bankstick (jordspyd). Banksticken skal i sin tur settes fast i bakken. Stanga plasseres i stanghvileren under fisket. Banksticks trenger ikke å være dyre, men de bør være teleskopiske.
Så er vi over på selve fisketeknikken, og det jeg skriver nå vil gjelde fisket med quiverstenger: Hvilken av quivertippene som skal brukes bestemmes ut fra kastevekta som trengs, og denne bestemmmes igjen av kastelengde og strømstyrke. Det skal være rundt 90 graders vinkel mellom stangtupp og fiskeretning. Dette betyr at stanga ofte må plasseres parallelt med bredden. Etter at du har kastet ut agn og søkke og latt dette synke helt til bunns, strammer du sena forsiktig ved å sveive til tuppen danne en svak bue, som på bildet under. Søkket skal være så lett som mulig. Fisker du i elv, skal det være akkurat tungt nok til at det ligger stille. I stille vann kan stanga plasseres vannrett, hvis det ikke blåser kraftig. Fisker du i sterk strøm bør stanga plasseres slik at tuppen peker på skrå oppover. Denne høyden kan reguleres ved hjelp av banksticken, som bør være teleskopisk, nettopp på grunn av dette. Jo høyere over vannet stangtuppen befinner seg, jo mindre sene vil være under vann, og takkelet vil ligge stille.
Den kan være en fordel, særlig ved bruk av feeder, å kunne kaste nøyaktig. Finn noe å sikte på når du kaster, f. eks et tre eller en lyktestolpe. Da vil takkelet havne i det samme området hver gang. Dette er ikke et passivt fiske. Du kan godt kaste om hvert 10. til 20. minutt avhengig av hvor aktiv fisken er. Og husk å følge med på stangtuppen. Går du glipp av napp, får du heller ikke fisk. Jeg nevnte innledningsvis at bunnmeite innebærer at agnet presenteres liggende på bunnen. Det er ikke helt sant. Det er ingenting i veien for å flytte på agnet ved å sveive inn litt nå og da. Da lengre tekster kan være en prøvelse å lese på nettet, avslutter jeg nå. For den som vil gå i dybden og lære mer om bunnmeite, er det bare å google. Swedish Anglers (http://swedishanglers.com) har også noen artikler med tips om bunnmeite. Eventuelt kan hjemmesida til kverulanten fra Doncaster (www.bobrobertsonline.co.uk) avlegges et besøk. Han har skrevet ei bok om bunnmeite, og har lagt ut noen kapitler. Don't mention the Brexit referendum!