27.10 - ferskvannsfinalen

Det er i ferd med å bli en tradisjon å avslutte meitefisket med en tur til indre Østfold etter mort og stam. I år var det noe mer vann i elva enn det har pleid å være, men sikten var god - er sikten først dårlig der, er den elendig. Og da napper det sjelden. Jeg begynte med en foringsrunde, og fordelte noen sprettertladninger med reke og mais på tre swimmer. På den første swimmen skjedde det ingenting, så jeg satt der bare en halvtime. Det var bare å legge stanga og håven i koggeret (direkte oversatt drasser jeg rundt på et kogger på meiteturene, de som ikke behersker engelsk får bare lure). På den neste swimmen begynte det etter hvert å nappe på reka, men fisken ville ikke sitte. Typisk hissige småfisknapp. Da fant jeg på å bytte til mye mindre kroker (10 og 12) og loff som agn. Mer napping fulgte, og så kunne jeg lande tre mort i rask rekkefølge. Den største kunne veie rundt 200 gram. Slutt på høstens fisketørke, i det minste, og nesten varmt i sola. Stammen som også lever der, var borte vekk. Denne elvestrekningen er en fredelig plass. Jeg satt og hørte på en ravn som lagde klunkelyder, og en og annen bil som kom kjørende langs gårdsveien. Ingen nysgjerrige mennesker, dvs. byfolk, som maste om det fins fisk i elva. Det er det fine med plassen. På den siste swimmen begynte det også med napping på reka, og deretter foretok jeg skifte av krok og agn. Men da avtok aktiviteten. Jaja, Snåsamannen er jo i ferd med å miste kraften. Kan det være derfor? Da jeg skulle pakke sammen, var det rim på sekken. Et varsel om at vinteren nærmer seg.