Jeg har lest boka "Quiet" av Susan Cain. Den handler om innadvendthet. Og det var mange brikker som falt på plass da jeg leste den.
Jeg er innadvendt. Har alltid vært det. Må ikke ha massevis av andre folk rundt meg hele tida, og liker å "lade batteriene" på egen hånd etter en dag på jobben. Foretrekker heller fisketurer framfor fest, og tenker før jeg snakker. Skal det først snakkes, må det være om noe ordentlig. Ikke bare tomprat.
Ifølge forfatteren har en tredjedel av menneskeheten det på samme måte. Uten at det er noe galt med oss. Det er bare slik at utadvendthet har blitt idealet.
Dette skal ikke være noen anmeldelse. Jeg håper boka vil bli lest og diskutert. Egentlig hadde det ikke vært nødvendig å skrive ei slik bok som handler om fullstendig normale personlighetstrekk, hadde det ikke vært for at menneskene som har dem avviker fra normen for den ideelle personligheten i vestlige land, og kan bli misforstått av lærere og arbeidsgivere.
Og da er det på tide å slå alarm. På vegne av mange. For å si at vi som ikke skravler masse ikke nødvendigvis misliker andre mennesker eller er avvikere fordi vi trenger tid for oss sjøl.
Det har jo blitt slik, i alle fall i Norge, at hvis noen avviker en millimeter fra idealpersonligheten, er noe alvorlig galt med dem. Er folk rastløse, vil noen foreslå at de har ADHD. Tristhet blir til depresjon, og sjenanse til sosial angst. Vi skal liksom være så inkluderende, men har bare plass til idealmennesker. De perfekte. De som skiller seg ut, risikerer å få en diagnose. Og i verste fall bli nødt til å trygde resten av livet. Det er en praksis som kunne vært utbredt i land vi ikke vil sammenlikne oss med.
Skal jeg moralisere, må moralen bli den at menneskeheten består av individer med forskjellige personlighetstrekk. Ikke alle er de fødte selgerne. Noen liker ikke åpne kontorlandskap. Men alle skal like fullt med. Eller noe sånt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar