6.3 - Lyseren i sol

Isfiskesesongen 2014/15 ser ut til å bli sesongen med mange besøk på nye vann. Tok en feriedag og dro til Lyseren i fint seinvintervær. Gikk ut fra et av feriehjemmene, et kulturminne fra den gang arbeiderklassen ikke hadde råd til sydenferie. Lyseren er et overveldende vann med massevis av øyer, odder, sund og grunner. Et stykke utpå kunne jeg se noen andre fiskere som hadde spredt flere ismeitestenger og tilhørende alarmer utover. Det var kjentfolk: Audun, Edvard og Sven Martin. De hadde tre run mens jeg gikk utover til første stoppested, først ett, og så et dobbeltrun. Da jeg hadde begynt fisket, hadde jeg et napp i første hull, ut fra tyngden å dømme en fin fisk. Den datt av. Det fortsatte med flere napp, var borti en tyngre fisk til, men kluss med spolen gjorde kjøring vanskelig. Den Karismax-stikka må bygges om før neste sesong. Enten får jeg bytte ut spolen eller så kapper jeg av klinga og limer den fast til en håndtaksdel fra ei annen stikke. Jeg fikk noen mindre abbor på balanse og pimpel. Lange, tynne jagere. Faktisk den mest langstrakte abboren jeg har fått. Så prøvde jeg et annet sted, et sund der dybden var 5-7 meter. Akkurat passe. Hadde noen forsiktige napp mens sola sank. Fra ei av hyttene på den ene sida av sundet kom det musikk. Noen spilte den svenske nasjonalsangen på trompet. Carl Gustaf så jeg ikke, merkelig nok. Deretter fulgte "Gammel jegermarsj", og en svartspett klagde fra et tre på motsatt side. Hører stadig vekk svartspett på disse turene, mens kilosabboren derimot lar vente på seg. Jeg gir den noen forsøk til så lenge isen holder. Det kan være til ingen nytte, men likevel. Jeg får kalle målet om min fjerde kilosabbor på isfiske for en livsløgn. Ibsens ord har ikke blitt ugyldige med tida. Fratas gjennomsnittsmennesker livsløgnen, fratas de lykken samtidig.