Mars og april - siste innspurt på isen

Begynte mars med en ismeitetur etter gjedde. Føret var vanskelig med overis. Pulken fungerte godt. Det var ikke mye aktivitet å skrive om. Fikk to abbor på lokkemeite, men det skjedde ingenting på agnfisktaklene. Prøvde igjen noen uker etter. Da skjedd edet enda mindre, og føret var fortsatt vanskelig, med sørpe på isen. Så var det på tide med en ny mortetur. Denne gangen sammen med Øystein og noen bekjente. Målet med turen var å lage et innspill med tanke på foreslått totalforbud mot fiske på det aktuelle vannet. Det kom derfor en journalist innom. Flere av de oppmøtte var barn/ungdommer, og vi la vekt på tilgjengelige friluftsmuligheter i nærheten av bebyggelse. Det mases mye om frafall fra idretten blant barn og unge. Da gjelder det å kunne tilby andre aktiviteter.

height="320" data-original-height="4032" data-original-width="3024" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiMQYCLTN89jF1nDBP4WeTckMBW2FL4irdhbtCJQ0wiYOuEKsWaLtMZCzah9w1xf2pjLq29avfBPtmj8WJ2O74OYZSW5kQW05tSrzB1MZ7DPURCbQk-Kd2ZRahqmTQReMlShPQXLqWVTwSLSuydt-Khykz546QbMQw9VTtetA7e_1-YNvAefsBK0xI0Iq4/s320/1000003229.jpg"/>

Tips: Modifisering av isfiskepulk og hjemmelagde stangholdere til isfiskepulk

Et prosjekt jeg hadde før isen la seg, var å modifisere isfiskepulken. Nærmere bestemt lage festepunkt for bagasjestrikker, slik at bagasjen ligger stødig under transport. Til det trenger du et strikktau på 4-8 mm diameter, og eventuelt også noen karabinkroker. Min pulk er fra Biltema. På den går det en kant langs hele pulken. Er det en slik kant på pulken du har, borer du noen hull med en drill. Fire i hvert hjørne, og en eller to (eventuelt flere) på hver langside. Du trer strikktauet gjennom hullene slik at det ligger på undersida av kanten, men sørger for å dra gjennom noe tau slik at du kan knyte løkker som sitter i hvert hull. Her skal bagasjestrikkene festes. Det skal sies at plasten i pulken jeg har, er av det seigere slaget, og sprekker ikke når den bores i.

På langsidene kan du eventuelt bore to hull med et mellomrom på 10-20 cm, tre strikktauet gjennom slik at det ligger på oversida av kanten mellom de to hullene og feste en karabinkrok i tauet der. Jeg skulle absolutt velge den løsningen.

Så har jeg lagd en stangholder for lettere isfiskestenger av noe firkantstav, PVC-rør og to skjøtejern. Den på bildet har altså to rør for stenger og en holder av to kortere rørbiter på baksida der ei isøse får plass. Legg merke til at det hele ikke er skrudd fast i pulken, men kan tas av ved behov. Er det behov for at den sikres ekstra med en karabinkrok og ei av tauløkkene på pulken.

Har også lagd en stangholder til gjeddestenger, basert på en ferdig stangholder for tre stenger. Der har jeg satt på noen strips som fungerer som holdere for vipper og isøse.

Ellers fins det diverse Youtube-videoer om modifisering av pulker. Først og fremst amerikanske. For det er ikke grenser for hva amerikanerne drasser med seg på fisketur, og da er en pulk nødvendig. Og en isfiskepulk kan bli et evig ombyggingsprosjekt. Bare fantasien setter grenser.

Januar og februar

Hadde årets første isfisketur på en dag med snøvær og vind. Fikk noen abbor og ei røye, og trente på litt teknikk med fortomspilk/lokkemeite. Dvs. pilkene jeg har til det fisket, er egentlig en mellomting mellom pimpel og lokkemeitepilk. Og de kan fiskes med både vanlig pimpelteknikk og noe som likner skjelve- og hevebevegelsene en bruker til mormysjka. Så har det blitt noen forsøk etter mort. På første tur var jeg borti noen større fisk på mormysjka. Det var mye smånapping på ismeite, men all fisken jeg fikk, tok på mormysjka. På den neste turen, den aller siste dagen i februar, var det relativt stille, men fikk til slutt en mort og hadde et gjeddenapp på balanse. Brukte balanse da det går noen større abbor der. Ellers foregår det en del ståsnørefiske etter rovfisk der, og det er ikke bra. Mangel på forvaltning er et problem, og det er tydelig at den foretrukne forvaltningsmetoden er å la være å gjøre noe helt til det har blitt krise. Da kan det innføres forbud. Slik har det jo blitt gjort i Oslofjorden. Lars Lenth skriver om fjorden i den siste boka si, som for øvrig er leseverdig. Blant annet nevner han at sportsfiske neppe er en trussel mot fiskebestandene, og det mener heller ikke forskerne. I alle fall ikke makrellfiske. Det er bare så mye enklere å totalforby. Enkle løsninger er jo populært hos enkelte enkle mennesker. Så er det bare å håpe at fredningen hjelper, og at en samtidig tar tak i problematikken med avrenning. Så har NMU hatt årsmøte, og jeg dro ned til Tunevannet før møtet for å fiske. Det har begynt å dukke opp stor abbor der igjen. Vinden var sur, og jeg tenkte på diverse amerikanske isfiskevideoer der fiskerne sitter i telt i alle minusgradene og lemper diverse solabbor. Vinteren i Rustbeltet skal være kald, og nettopp Østfold med diverse nedlagt industri kan jo likne på Rustbeltet. Det tok tid før jeg var borti fisk. Da måtte jeg først bytte ut balansen med pimpel. Og fisken sto ved bunnen denne dagen. Fikk til slutt en abbor på rundt 250 gram, og like etterpå fikk jeg en som mest sannsynlig var 5-600 gram, dessverre feilkroka - kroken satt i haka. Men det var hyggelig å se fin abbor igjen.

Mars - innspurt med resultater

Nei, det er ikke familien Ingebrigtsens idrettskarriere jeg viser til. Men mitt eget isfiske i mars. Høye temperaturer gjorde at isen begynte å bli dårlig. Mars skal være en god isfiskemåned, men det kan diskuteres om det stemmer. Daglengden øker, men isen er gjerne tjukkere enn i desember, så hvor stor effekt lyset har, skulle jeg likt å vite. Og jeg har i alle fall fått flere store abbor i perioden desember-februar enn i mars. Men er været fint i mars, er det gjerne hyggeligere å være ute. Mars begynte med en tur etter gjedde. Snøen hadde forsvunnet etter mildvær. Jeg var på plass i vika som har jeg har avlagt mange besøk. Snøfri is er bra under ismeite etter gjedde, sies det. Jeg hadde først et forsiktig napp på den ene stanga etter 20 minutters fiske. Fisken kom seg løs etter et lengre utras. Surt, for forsiktige napp kommer gjerne fra bedre fisk, fem kilo eller større. Halvannen time etter var det napp på den andre stanga, og opp kom en "trøstefisk" på 75 cm. Fikk også en sik på mormysjka, da jeg måtte skaffe mer agnfisk. Etter plassbytte fikk jeg besøk av en annen fisker som var ute etter abbor. Han mente at fisket etter abbor var bedre før. Mitt inntrykk er at abborfisket på dette vannet uansett er vanskelig hvis en vil ha større fisk. Dagen etter skulle jeg fiske mort. Det begynte med noen mindre fisk på både meite og mormysjka. Sendte ei melding på klubbens Messenger-gruppe og lurte på om noen andre fra klubben var ute i det fine været. Viggo og Anders satt et annet sted på vannet. Gikk bort dit og hilste på. De hadde fått større fisk begge to. Anders hadde fått et prakteksemplar på 970 gram. Jeg bestemte meg for å prøve litt der. Det var lurt. Og jeg fikk se hva slags fisk dette vannet kan produsere. Fikk tre fine mort, 780, 760 og 600 gram. Den største er ny pers. Morsomt å få kjørt større fisk på ismeitestanga. Og stor mort slåss faktisk ganske bra. Agnet var for øvrig reke, som sitter bedre på kroken enn brød, og tåler angrep fra småfisk. Det var en viss debatt om veieposen jeg brukte, om hva den egentlig veide og jeg trakk fra for mye, og om disse Hurricane-vektene er så nøyaktige som de bør være. Det kunne blitt en oppfølger til filmen "Plastposen". Hvis noen har forslag til ei annen vekt jeg bør kjøpe i stedet, takker jeg for det.

Søndagen etter var det klubbkonkurranse på samme vann. Isen hadde blitt mye dårligere, men vi kom oss utpå. Fisket var ujevnt, men det kom opp noen fine fisk, i alle fall. Sven Martin tok førsteplassen med en mort på 720 gram. Denne gangen hadde jeg også med ei stang med dupp, og det fungerte greit. I alle fall så lenge det er plussgrader.

Isen sang altså på siste verset, men enkelte i klubben fortsatte å fiske i ukene etter og fikk sesongens siste stormorter mens forbipasserende lurte på hva som gikk av dem. Isen kunne da ikke være sikker... Litt abborfiske rakk jeg også, og jeg kan fortelle om den ørtende bolken i framhaldssoga om vanskelig skogsabbor. Jeg konsentrerte meg om å fiske rundt noen grunnetopper. Turens største på 400 gram fikk jeg på morgenkvisten på en mormysjka mens orrhanen spilte. Ved lunsjtider var det slutt på aktiviteten. En trivelig dag i marka var det. Og på land prøvde noen skiløpere seg på skareføret. En mandag hadde jeg tatt en feriedag. Bestemte meg for sesongens siste gjeddetur. Fortsatt blank is. Nå brukte jeg tre stenger. Stikkene til agnfisk skulle jeg bare ta fram hvis jeg absolutt måtte. To stenger plassert på grunt vann, med agnet en meter over bunnen, og den tredje på dypere vann, høyt i vannet. Gjeddene spiser litt seinere på dagen enn abboren, og klokka 09.30 var det napp på den "midterste" stanga. Et langt utras, og god tyngde på fisken. Det kjente jeg raskt. Etter litt tautrekking og irritasjon over at stjernehjulet beveger seg litt når jeg sveiver, fikk jeg se fisken. Hodet var større enn på noen annen fisk jeg har fått på vannet. Ny pers, det var klart. Fisken stilte seg først på tvers og var ikke til å rikke. Så kom et siste utras før den lot seg trekke oppover. Til slutt kom den opp. Kondisjonen på disse gjeddene som spiser sik, er utrolig. Fisken minte om en tømmerstokk. Og fargene på fisken i dette vannet er også en opplevelse.

Vekta? 8760 gram. Lengden 98 cm. Ingen "gris", som svenskene kaller det, men en flott fisk, og endelig gjedde på over 8000 gram, som har vært et mål i noen sesonger. Skal jeg nå prøve et nytt vann eller konsentrere meg om treigt abborfiske neste sesong? Det er verdt å merke seg at jeg har fått de største gjeddene på relativt små abbor. Også denne. Resten av turen skjedde det ingenting, men det kunne være det samme. Ingen andre mennesker var ute på isen, bortsett fra en på spark. Han kom ikke bort for å spørre om jeg hadde fått noe. Når en er ute og fisker på isen, virker en gjerne som en magnet på folk som er ute og rusler. Siste tur på isen for sesongen foregikk på Øyungen, der sesongen begynte i desember. Isen hadde blitt bløt oppå, og dårlig inne ved land. Så dette fikk bli siste turen. Jeg fikk en påminnelse om at ingen fisketurer er like. Det endte med blanking. En svane fløy lavt over isen, og det var mye vann i bekkene. Om litt begynner fisket i åpent vann. Har allerede hørt om stam på over to kilo fra Nitelva.

Månedens tips: Varmeposer

Varmeposer kan det være lurt å ta med seg, både på isfiske og skitur. De tar lite plass og er enkle å bruke. Det er viktig å huske på at de ikke skal være i direkte kontakt med huden over lengre tid. På isfiske bruker jeg store fjellvotter. De består av innervotter av fleece og vannavstøtende yttervotter. En varmepose kan få plass mellom inner- og yttervotten. Ellers kan de oppbevares i jakkelomma og tas fram når de trengs.

Januar og februar, og et tips om bygging av lette ismeitestenger

To måneder med mye og ustabilt vær. Rakk noen turer etter abbor der det viktigste var at jeg fikk fisk, og så en improvisert klubbtur etter lake. På den turen fikk Simen tre mindre fisk. Det mest spennende var likevel turene etter mort. Skulle egentlig prøvd i begynnelsen av påsken i fjor, men måtte gjøre vendereis pga. at isen hadde blitt usikker inne ved land. Flere klubbkompiser fikk stor fisk på isen i fjor. Og i år fikk jeg endelig prøvd vannet. Morten lot seg fange på både mormysjka og ismeite. Ismeitet foregikk med et veldig enkelt takkel, en krok og et BB-hagl. Krok 8 skal være stort nok til å sortere vekk småfisk. Agnet var loff, og fisket skjedde rett over bunnen. Jeg brukte 0.20-sene, men ned til 0.15 skal gå fint. Forsiktig foring med grunnfor eller most brød. Ismeitestanga var ei ombygd fluestang med mormysjkatupp. Den viste seg å være morsom å kjøre fisk på, men litt stivere enn den egentlig burde være. Det er ikke ideelt ved bruk av tynnere sene. Mista en fin fisk på mormysjka på den første turen og traff på en ikke ukjent specimenfisker fra Nes. På den andre turen satt jeg på blank is en formiddag i sterk vind. Største fisk veide 380 gram, men langt større fisk er tatt på vannet. Veldig morsomt å prøve noe nytt. På en av abborturene passerte jeg et takrørbelte på vei tilbake over vannet etter at fisket var over, og tok med meg litt materiale til dupper. Det var turens mest interessante fangst. Takrør er glimrende som materiale til wagglere, bare de får tørke ordentlig.

Så et tips: Slik bygger du ei ismeitestang til det letteste ismeitet/stang til mormysjkafiske etter større fisk Du trenger: Ei kassert fiskestang, føletupp til mormysjkafiske og eventuelt et toppøye, baufil, fil eller sandpapir, elteip, tokomponentlim Ismeitestanga jeg brukte på turene etter mort, er som nevnt ei ombygd fluestang i klasse 5. Ei hvilken som helst lettspinnstang eller lettere fluestang vil kunne brukes. Tuppen på den aktuelle stanga hadde knekt, så da var det bare å kappe tuppen og file den tynne enden slik at jeg hadde ei klinge uten skader igjen. Ikke helt ideelt som nevnt med tanke på aksjonen ismeitestanga ville få, men dette var mitt første forsøk som stangbygger. Det beste er en tuppdel helt uten skader. Det er den som skal bli klinga til ismeitestanga. Jeg har ikke satt på noe nytt toppøye, men det skader neppe å gjøre det. Imidlertid har jeg satt på en føletupp til mormysjkafiske. Sett den på før du eventuelt limer fast et toppøye. Jeg var nødt til å bygge opp underlaget med ei surring med elteip for at føletuppen skulle sitte godt fast.

Det jeg beskriver i de kommende setningene, har jeg dessverre ikke noen bilder av, men det fins diverse videoer på Youtube som kan brukes hvis du vil prøve deg som stangbygger eller reparere ødelagte stenger. Klinga som sitter nærmest håndtaket må sages av med baufil. Den er hul, og tuppdelen skal skyves på plass så den ender på høyde med den nederste enden av håndtaket. Du må antakelig kappe noe av tuppdelen eller fjerne noen ringer for at det skal gå. Jeg brukte altså ei fluestang. Snellefestet måtte jeg fjerne, og så sagde jeg av en bit av håndtaket for å at stanga ikke skulle bli for baktung. Til slutt limte jeg fast et stykke kork helt i enden av håndtaket. Hvis "emnet" er ei haspelstang, kan du beholde snellefestet, og eventuelt kappe litt av det bakre håndtaket. Jeg lagde noen surringer med teip for at klinga (altså tuppdelen av den gamle stanga) skulle sentreres. Så fylte jeg håndtaket med tokomponentlim, skjøv klinga på plass og lot hele stasen tørke. Snella jeg bruker på stanga er ei gammel fluesnelle. Den kunne jeg feste med teip, slik bildet viser. Det kunne også gått an å stripse den fast.

< Når det gjelder sneller til slike stenger, er det mye annet som fungerer også. Ultralette haspelsneller og slike enkle isfiskesneller som likner fluesneller kan også brukes. Uansett, nå har du ei ismeitestang til det letteste ismeitet etter mort, harr og sik. Eventuelt ei stang til mormysjkafiske som egner seg til større fisk (stor abbor, røye og sik, f. eks)

Desember - Isfiskesesongen begynner

Etter oktober har det vært mellomsesong. Et høydepunkt på den tida av året var klubbjulebordet. Alltid hyggelig å treffe klubbkompisene og snakke om årets fiske og planlegge neste sesong. Isen la seg altså i november. Så kom det en mildværsperiode. Helt typisk for november-desember. 14. desember begynte jeg isfisket med en røyetur på Øyungen. Isen var 10 cm med like mye snø oppå, så det var en del sørpe å tråkke i. Og stedvis overis. Det begynte litt treigt. Fikk ei røye på det første varpet. Det bar videre til neste plass, og så en plass til. Jeg var i kontakt med fisk begge steder, og interessant nok var det en del aktivitet seint på formiddagen og tidlig på ettermiddagen. Alle påstår at røya er mest aktiv i grålysningen. Fikk til sammen åtte røyer på blink og mormysjka. Endelig kunne jeg fiske igjen. Det måtte til. Og det er lenge sida jeg har opplevd såpass mye aktivitet på akkurat det vannet. Så var det gjeddemeite dagen etter. På den første turen var det lite aktivitet. Kaldt om morgenen, men væromslag og mildere fra formiddagen. Det snødde. Gjeddestengene snødde ned. Jeg fikk riktignok agnfisk. En sik og en liten abbor. Og så en abbor på 300 gram. Siken tok på lokkemeite. På en Asseri Tinca. Hva er greia med å kalle opp en lokkemeitepilk etter en fisk som ikke er særlig aktiv om vinteren og er lite interessert i kunstagn (unntatt plastmais)? Den fungerer nå i alle fall.

En fredag før jul hadde jeg tatt en feriedag. Slike dager setter jeg alltid pris på, for det er mye å gjøre på "anstalten". Derfor er det viktig å sette av tid til å gjøre andre ting enn jobb, og tenke på noe annet. Det hadde vært mildvær og isen var blank. Dro igjen for å fiske gjedde. Et annet sted på vannet enn forrige gang. Vinden var i ferd med å løye da jeg var på plass. Det var ikke nevneverdig aktivitet. Noen abbor på mysjka og lokkemeite for å supplere agnfiskbeholdningen. Den største på 300 gram. Fikk lyst til å prøve storabboren på det vannet. Har prøvd tidligere, med noen 500-grammere som resultat. Men de blir større. Det var på tide med lunsj. Etter å ha spist, skulle jeg ta en tekopp. Da var det "plinging" på agnfisktakkelet som var plassert over 5,5 meters dybde. Det var en livlig fisk. Fikk den opp til hullet og så at det umulig kunne være gjedde. Fikk en ørret på den samme plassen i mars. Kunne det være mulig? Ja, det var faktisk en ørret. Omtrent like lang som den jeg fikk i mars. 68 cm og 3880 gram. Utrolig! Den kan bli årets beste fisk for min del. Etter litt diskusjon og granskning av fotografier kom gutta i klubben fram til at det var samme fisk som jeg fikk i mars. En minneverdig bifangst!

I romjula rakk jeg en røyetur til, på litt vanskelig føre med overis. Og jeg prøvde storabboren på "gjeddevannet". Det var vanskelig å komme i kontakt med den. Prøvde flere plasser uten å få annet enn en abbor i agnfiskstørrelse. Og jeg fant ei interessant grunne jeg gjerne prøver flere ganger. Mulig abboren ikke liker lavt skydekke. Traff klubbkompis Anders som hadde hatt en blanketur etter gjedde. Muligens kan det bli flere forsøk etter større abbor når det har blitt vanskelig å få gjedde der. Den større abboren skal også være spesielt vrien, men det er jo morsomt å kunne drive et mer bevegelig fiske og ikke drasse på for mye utstyr.

Mars - labert fiske, men med noen lyspunkter

Isfisket har ikke vært noe særlig å snakke om denne sesongen. Og det fortsatte slik i mars også. Ny tur til det "nye" abborvannet ga inntrykk av jeg må gjøre noe annerledes hvis jeg skal få de større fiskene der. Mista en på rundt 200 gram på morgenkvisten, dog. Noen forsøk etter "stor" ørret på isen ga bare abbor på mysjka og dropshot. Dropshotjiggene jeg prøver på isen har altså ikke vært et totalt bomkjøp. Det interessante er at de bare har gitt fisk når jeg har brukt gamle sluker eller røyeblinker uten krok som søkke, aldri når jeg har brukt balansepilk. Et lyspunkt har vært at snøen på isen forsvant. Da skjedde det så vidt saker og ting på gjeddevannet. For jeg måtte prøve de nye vippene. Først fikk jeg ei snipe på tre kilo på en "ny plass". Lengden var 77 cm, så da kan jeg sikkert slutte å veie fisk under 80 cm. Så var det en dag jeg var særdeles sliten etter en hekisk periode på jobb. Måtte ta en sykedag, og fant ut at jeg kunne sløve litt på ismeite. På den første plassen jeg prøvde, langs en dypkant, var det null liv. Da havregrøten var fortært, var det på tide med plassbytte. På den neste plassen begynte det stille og fredelig. Så var det bevegelser i den ene "svenskevippa". Ga tilslag i løse lufta. Brukte også en alarm på akkurat den stanga, og da jeg la sena på plass på hjulet, kom det voldsomste runnet jeg har hatt på isen. Og på takkelet satt det en livlig fisk. "Nok ei trekilossnipe" tenkte jeg. Var klar for gjellelokkgrep med påfølgende behandling med Pyrisept, men det var ingen gjeddekjeft som kom opp. Det var en mørk gyllen ørret. Den største jeg har sett. Og den ørreten jeg har fått med den voldsomste appetitten. Agnet var en 200 grams sik, som for øvrig var tint for femte gang. Den originale britiske gjeddemeiteren Ray Webb skal ha ment at agnfisk der bare hode og hale satt på, var et godt agn. På den annen side hadde han en alvorlig psykiatrisk diagnose. En sjelden bifangst på dette vannet. Vekta viste 3050 gram.En så stor ørret får jeg vel aldri igjen... Og det fins folk som utelukkende fisker ørret og har gjort det hele livet som aldri har fått så stor fisk. Hadde de lokale garngubbene sett meg returnere fisken, hadde de fått slag. Så stor ørret er uansett ikke mat. Hadde den veid 350 gram, hadde den nok blitt mat. Den fineste bonusfangsten jeg har fått. Uten tvil.

Så kom påsken. Var hjemme noen dager først for å fiske. Dro igjen på gjeddefiske. Litt dårlig is langs land fikk meg til å tenke på at det kunne bli sesongens siste tur. Som på de fleste andre turene denne sesongen, var det håpløst å få tak i agnfisk. Men det skjedde heldigvis saker og ting på ismeitet etter hvert. 09.45 var det et forsiktig napp på den grunneste stanga. Jeg var på vei bort med pulken da fisken løste ut. Nok en livlig fisk. Da hodet kom opp av hullet, tenkte jeg at fisken måtte veie over fem kilo. Det gjorde den. 5400 gram, og 84 cm. Like lang som persen. Og i likhet med den tatt på en liten abbor på en sekserkrok.

Etter det skjedde det ingenting. Den riktig store lar vente på seg. Eventuelt må jeg kjøpe noen dyre gummiagn og ei sykkeltrøye, så får jeg nok en på over 10. Måtte takke vannet for året flotteste fangster så langt før jeg bukserte pulken inn i bilen og dro hjem. Gutta i klubben meldte om bra mortefiske, og Sven hadde fått en på 1030 gram. Jeg kunne da prøve å få en stor en på isen. Vel framme viste det seg at isen hadde blitt riktig dårlig inne ved land. Dro et annet sted. Deretter var det noen dager på hytta. Der gikk årets viktigste isfisketur av stabelen. Nevøen min ville prøve isfiske. Det var ikke noen aktivitet de fire timene vi prøvde, men jeg fikk lært bort litt grunnleggende teknikk. Han syntes det var morsomt å bruke isøsa, og ikke minst fløyta på ispiggene. Ikke minst kunne vi trøstespise litt.

Det er oppløftende at dagens barn liker uteaktiviteter. Så har de et alternativ til skjerm og konkurranseidrett. Hvis flere barn lærer å fiske, er det sjanse for at de ikke oppfører seg like dumt som en narkoman langrennsløper fra Mosvik og en korrupt skiskytter fra Vestfossen.

Tips: Att göra en ismetevippa

Jeg har sett diverse svenske videoer og lest artikler om hvordan en går fram for å lage ismeitevipper. Altså nappindikatorer som brukes til ismeite med agnfisk, og som tar utgangspunkt i de gammeldagse angeldonvippene.

Ismeitevipper til gjedde må være litt kraftigere enn slike som brukes til andre arter (abbor, ørret) pga. agnfiskstørrelsen. Deler av denne artikkelen kan være nyttig for den som vil bygge om gamle vipper som har ei plastskive med klype. Disse kan dermed få nytt liv, bli synlige fra alle vinkler og få et senefeste som fungerer bedre.

Du trenger: Stakefjær Kuler eller egg av isopor Krympeslange i forskjellige diametre Treplugger (jeg har brukt 8 mm) Hvit akrylmaling Rød og hvit maling (akryl, emalje eller spray) Klarlakk (må tåle vann) Araldit Avbitertang Saks Sag med smalt blad Stearinlys og lighter Det går fint an å lage flere vipper samtidig. Først klipper du av en bit stakefjær med avbitertanga. Det kan være lurt å bruke en hammer for å få løs biten til slutt. En lengde på rundt 50 cm holder. Stakefjærer kan ruste, så hvis noen har tips om bedre materialer, vil jeg gjerne vite om det. Først kan du begynne med å male kulene/eggene. Varm den ene enden av stakefjæra og tre den raskt gjennom kula. Sørg for å treffe midt på kula for det beste resultatet. Bruk maskeringstape på hver side av kula for å sørge for at den sitter fast når du maler. Det går an å bruke spraylakk til dette. Precis som i förorten, men her er det altså ikke betong som skal males. Da må du først pensle kulene med trelim til utendørsbruk for at kula ikke skal gå i stykker. Jeg har noen bokser med emaljelakk stående, som jeg har brukt til å lakkere dupper og quiveripper med, så da brukte jeg dem. Da måtte jeg først grunne med akrylmaling, tre strøk med hvit farge. Deretter hadde jeg på tre strøk med emaljelakk, og så ett strøk med klarlakk til slutt. Det går også an å male oppå den hvite grunninga med rød akrylmaling, men da kan det være lurt med et strøk med klar emaljelakk til slutt. Akryl er vannløselig, nemlig. Så kommer turen til senefestet. Du sager et 10 mm dypt spor i den ene enden av trepluggen, trer pluggen fast i den øverste delen av fjæra og limer. Når limet er tørt, limer du fast isoporkula. Den limes fast til trepluggen som altså sitter foran. Så smører du på litt lim rett bak kula også. For at kula skal bli sittende fast hvis limet løsner, kan du tre på en bit krympeslange med 5 mm diameter under den nederst enden. Så tenner du stearinlyset og varmer du opp krympeslangen over flammen så slangen krymper, men lar den siste centimeteren inntil kula bli stående urørt, slik at den låser fast kula. Vil du feste ei bjelle på vippa, kan den festes på dette stykket med krympeslange. Så trer du et stykke krympeslange over trepluggen. Jeg har brukt krympeslange med 10 mm diameter, da trepluggene har en diameter på 8 mm. Det skal være langt nok til at pluggen dekkes. Klipp av og varm opp krympeslangen. Her fester du en strikk som sena skal festes i. Bruk gjerne løsningen med perle, som på bildet under. Da sitter sena bedre fast.

Til riktig stor agnfisk blir denne løsningen for svak, men erfaringsmessig fungerer den til agnfisk på 100-150 gram, som er vanlig til gjedde. Til slutt skal fjæra festes til noe som får hele stasen til å stå støtt på isen. Et stykke av en planke eller list på 20-30 cm går fint. I alle fall hvis du gjør slik som meg når jeg ismeiter, borer noen cm ned i isen og setter vippa ned i sørpa. Du spikrer eller stifter fast fjæra til trevirket. Du kan også feste en spiker eller skrue som en slags stanghviler på sida. Her en løsning med vinkelskrue og et stykke gummislange:

Gammeldagse angeldonvipper har en spole med snøre. Har du noen slike, kasserer du snøret som sitter på og bruker spolen som stanghviler. Et tips når det gjelder praktisk fiske, er å spenne opp vippa i motsatt retning av slik fjæra i utgangspunktet bøyer seg uten belastning. Altså: Bøyer fjæra seg mot høyre, spenner du den opp så kula peker mot venstre, i stedet for å bøye fjæra videre i samme retning. Dermed får du et bedre signal når det napper. Uansett, du har nå en godt fungerende nappindikator til ismeite. De bør også kunne brukes til isfiske i saltvann.

Februar - endelig fiske igjen

Mye snø og kulde i januar gjorde fiske vanskelig. Så kom februar, og da begynte temperaturen å stige. Lørdag 3. februar var det endelig premiere. Årets klubbkonkurranse gikk av stabelen. På Tunevannet. Da kunne vi slå to fluer i ett smekk. Først fiske og så dra på NMUs årsmøte i Særp. I Østfold (som har blitt eget fylke igjen, noe positivt må Trygve vise til når alt blir dyrere, folk klager og statsråder fra partiet hans har vist seg å være tvilsomme. At det var nettopp Borch og Borten, overrasker meg ikke det grann) var det mindre snø enn i Oslo, og isen på Tunevannet var blank. På den første plassen jeg prøvde, var det litt grunt, men steinbunn, og jeg fikk en liten abbor på pimpel etter noen resultatløse hull der jeg prøvde en balanse i såkalt papegøyefarge. På neste plass lagde jeg en serie med hull jeg skulle fiske av i tur og orden. Fikk jeg først en litt større abbor på balansen i første hull. Deretter var det stille. Gikk tilbake til første hull og fikk en halvstor abbor på 450 gram. Det skulle vise seg å holde til tredjeplass. Simen fikk to større abbor på 900 og 600 gram. Ikke det store fisket, og vi fikk erfare at vi var i byen der ingenting nøttær. Da vi hadde ankommet Mortens velutstyrte butikk, M&M fiske og fritid, der årsmøtet gikk av stabelen, fikk vi høre om en kjent isfisker som også hadde vært på samme vann den dagen og ikke sett en eneste fisk på ekkoloddet.

Dagen etter skulle jeg gjøre et forsøk i et nytt vann der det var mulighet for kilosabbor. Helt nytt var det ikke. Har faktisk vært der én gang i åpent vann. Fikk bare to mindre abbor på mormysjka og var borti ei snipe i nærheten av ei brygge. Vannet var mer brådypt enn jeg hadde forestilt meg. Jeg får gjøre et forsøk til. Så fortsatte det med nedbør. Først snø, så regn. Tok noen feriedager i slutten av måneden, og den første dagen var været såpass lite dårlig at jeg kunne fortsette prosjekt storgjedde. "Det var i slutet av februari hemma i Sundsvall". Slik begynner en Youtube-video der en svenske har bestemt seg for å få stor gjedde, og så lander en 14-kilos. Nå har jeg aldri vært i Sundsvall, men det går an å få stor fisk andre steder også. Temperatur rett over null hele dagen, men regnbyger. Det var ingen aktivitet på agnfisktaklene, og jeg fikk noen mindre abbor da jeg prøvde å få noe til å skje ved å skaffe et tilskudd til agnfiskbeholdningen. Det var en slik dag mange ville brukt inne. Men for en som sitter mye og glaner inn i en skjerm på jobb, er ikke Netflix et alternativ. Og ute får jeg brukt sider av meg sjøl jeg ikke får brukt på jobb. Nå håper jeg været i mars blir mer medgjørlig, så jeg kan komme meg ut på flere fisketurer nå som skiføret har blitt dårlig.

Det skal sies at jeg også kan gjøre ting inne som både er kreativt og fiskerelatert. I skrivende stund har jeg stående noen nye wagglerdupper til lakkering, og så prøver jeg å få lagd noen ismeitevipper. Avslutter med et bilde av wagglerne som bare venter på å bli brukt til sommeren.

Desember og kort årsoppsummering

Dagen før jeg begynte juleferien, kom det en hel del snø. Den skulle skape vansker for fisketuren dagen etter. Jeg kom meg avgårde, og slepte med meg pulken opp bakkene fra Hakadal. Den tyngste transportetappen gjensto ute på vannet. For hva skjer når 20 cm snø kommer dettende ned på tynn is? Overvann og sørpe. Og tungt å gå. Men turen opp til Elvann vil jeg gjerne ta uansett. Framme på varpet fikk jeg en abbor på blink, og mista ei gyterøye på mysjka. Så ville jeg bytte plass, og det var verdt strevet med sleping av pulk. Fikk ei blankrøye og fem abbor på både blink og mysjka, den største på rundt 200 gram. Prøvde også balanse i håp om å få en fiskespisende ørret eller større røye. Langt fra drømmeforhold med all snøen, men helt håpløst var det ikke. Den 27. var jeg på plass på et annet røyevann. Like vanskelig føre med snø og sørpe. Rundt 10 kuldegrader, og ingen merkbar aktivitet. Det fikk bli årets siste fisketur, for jeg går heller på ski når det er såpass mye snø som det var i terrenget. Så håper jeg at det snart blir bedre forhold for fiske etter nyttår en gang. Får oppsummere 2023 ganske kort: Været har skapt vansker deler av året. Isfisket var eksepsjonelt dårlig. Så var det ekstremvær i august som gjorde ting vanskelig. Et plaster på såret fikk være at jeg fikk noen bedre fisk på våren og forsommeren. Og isfisket begynte tidlig. Motivasjonen har ikke vært på topp, og der har stress og mas på jobben vært medvirkende. Da har det vært mer fristende å bruke fisketurene til å kople av enn å satse på stor fisk. Så får jeg heller gjøre det jeg kan for at slike ting ikke skal ta overhånd i 2024. For livet leves først og fremst ikke på jobben for min del. Det merkes at det er mange evner jeg ikke får brukt der. Så da får jeg bruke dem på fritida. Men snart kommer vel kunstig intelligens til å ta fra oss jobbene, så da er det greit å ha noe å gjøre. Fiske, for eksempel. Og da kan ytre forhold som været skape vansker. Ikke enkelt, og av og til skulle jeg ønske jeg var fornøyd med å kope på TV en lørdag formiddag. For det er mye enklere. Men det er ikke alltid at slike enkle ting er nok til å gjøre meg fornøyd. Årets beste fisk for min del, blir: Stam, 2500 gram, Ågårdselva, Feeder, reke/maggot. Stor fisk på ny plass. Har aldri vært i Ågårdselva tidligere. Stam er en yndlingsart, og fisk på 2500 gram skal ikke kimses av. Min tredje største. Karpe, 6900 gram, Dream lake, bunnmeite/helikopterrigg, boilies. Ludvig med hengebuken kom på land og gjorde at en ellers laber sesong i den dammen for min del fikk et tiltrengt løft. Stam, 2250 gram, Nitelva, flytebrød. Gode, gamle Nitelva har begynt på produsere stam på over 2000 gram igjen. Å få en slik på flytebrød er ekstra morsomt. Mort, 410 gram, "klubbvannet", bunnmeite, mais. Morten blir større i SFK X-CPERTs uoffisielle klubbvann. Over dobbelt så stor. Men det var den eneste brukbare fisken jeg fikk der i år. Litt eksperimentelt fiske med alarm og glidetakkel i mørket ga resultater, og neste år vil jeg ha den på boilie. Av minneverdige fisketurer ellers kan nevnes turene etter karuss, med både trøstefiske i et lokalt vann og et pionerprosjekt med blanking. Og fisket på hytta er alltid hyggelig, uansett størrelse på fisken jeg får. Isfisket etter rovfisk kan gå i glemmeboka, derimot. Det var årets store skuffelse. Har prøvd noen nye vann fordi forandring fryder (og Ågårdselva var et høydepunkt). Håper på å prøve flere nye vann i 2024.

November og første halvdel av desember - isfisket begynner

Disse månedene med navn som en kriminalforfatter syntes hørtes ut som trusler. November var rekordkald, og isfisket begynte tidlig. Siste helg i november var det på tide å børste støvet av isboret for å fiske røye. 10 cm stålis med litt snø på. Fisket begynte litt treigt, og først etter noen hull på det første varpet, kunne jeg lande de første røyene. Fikk ingen flere slike, men på neste plass fikk jeg to abbor. Så det sto til liv. Etter 11.30 var det for det meste stille, unntatt en fisk som tok smakte på opphengeren over balansen da jeg prøvde å se om den kunne friste ørreten i vannet. Godt å være i gang! Og landskapet i Nordmarka er ekstra fint på forvinteren.

For den som ser godt etter, kan det være fine fotomotiver på den første isen. Også når det har kommet litt snø.

Da gjør det ikke noe om det ikke fins høye fjell. En oppblåst pratmaker nordfra som er noe innen media og ut fra fornavnet å dømme oppkalt etter en restaurantkjede, mente at det var så fryktelig ille at det ikke fantes fjell i Oslomarka. Da kan en snakke om å være provinsiell. Jeg gikk ut fra at sånne mediefolk var åpne for nye erfaringer, men det er de altså ikke. Trangsynte og smålige er de tydeligvis i stedet. For jeg savner ikke fjell, og mener at alle typer landskap har sine kvaliteter. Men vi skal ikke se bort fra at den nevnte pratmakeren trives best med høye fjell han kan se på avstand. Han er nok i sitt rette element inne på et serveringssted der han kan forsøke å pådra seg skrumplever. Slik som mediekjendiser har for vane. Etter en lengre kuldeperiode kom det et snøvær og litt høyere temperaturer. Dro for å fortsette med prosjekt storgjedde. Ikke optimalt med all snøen på isen, mn jeg må begynne et sted. Kort sagt hadde jeg ute tre stenger med agnfisk, men ingen antydning til liv. Uka etter dro jeg til samme vann, da temperaturen fortsatt var levelig. Fikk en abbor på mormysjka da jeg skulle supplere agnfiskbeholdningen. På meitestengene skjedde det ingenting. Da får jeg gjøre noe litt annerledes neste gang jeg prøver. Så kan jeg anbefale en podkast om fiske: Amatørfiskepodden, av og med noen yngre herrer som kaller seg Toten amatørfiskelag. Episodene jeg har hørt på har vært verd å lytte til med humor, interessante temaer og de vanlige digresjonene som er vanlige i podkaster. Gledelig at fisket fenger den yngre garden. Forgubbing er et problem i fisket. Da trengs det yngre krefter som kan gjøre ting på en annen måte enn det overmodne menn med tiltakende vannlatingsbesvær ville gjort. Flott at den yngre garden interesserer seg for annet enn gaming og TikTok (da jeg var ung, var det ravefester med tilhørende inntak av tabletter som skapte bekymring, og så kan leseren antakelig regne seg fram til når det var). Mer av slikt! Ellers er det jo et problem i fiskemedia at det blir mye av det samme. Herr Werner fortsetter i samme tralten som forgjengerne sine. Det er som regel klubbkompis Andreas N og en håndfull andre skribenter som greier å tilføre nye ideer. Nytenking og nye krefter trengs. I alle fall for å redde tekstbaserte medier fra undergangen. For folk leser vel fortsatt? Ellers må noen sørge for å komme seg på Youtube og bli det norske svaret på Kanalgratis.

Mars og slutten på isfiskesesongen

Det dårlige fisket fortsatte, til tross for greie forhold, nok en gang til tross for vekslende vær. Min egen dagsform var under middels, så jeg skylder på den også. Har rukket to turer etter gjedde med agnfisk. Fylte pulken med gäddpåkar, angeldonvippor og betesfisk og dro til vannet med stor gjedde som jeg holder på å utforske. På den første turen var det agnfisken som greide å redde dagen, da jeg fikk noen abbor og sesongens eneste sik. God agnfisk, og en morsom art, men litt vrien. På den andre turen var det umulig å få noe som helst til å nappe. Så da var det bare å pakke sammen og dra sørover, som den triste, middelaldrende mannen jeg er, som holder på å dø av kjedsomhet.

Mer gjeddesatsing får det bli neste sesong, fortrinnsvis i desember mens isen fortsatt er tynn og det er gode lysforhold. Rakk også en tur i marka. Prøvde i et vann med stor ørret, men fikk bare smårøye på mormysjka. Er den større ørreten helt passiv der om vinteren? I de første dagene av påskeferien var det avslutning av isfiskesesongen. Først en tur til dette vestkantvannet med balanse og agnfisk. Mista en halvstor fisk på balanse utpå ettermiddagen. Kjentes ikke helt ut som om det var ei snipe, så håper det var en abbor. Kanskje prøver jeg igjen der neste sesong. Avslutningen av sesongen var en bolk i framhaldssoga. Fikk to mindre abbor på mormysjka, mens de store var borte. Gikk ned til et mystisk vann nedstrøms. Der fant jeg ei grunne som kan være interessant, men greide å bore i bunnen. Typisk å avslutte en dårlig sesong på den måten. Det kan faktisk være klin kokos umulig av og til. Særlig etter at en har prøvd. Nå blir det fiske i åpent vann snart. Håper på bedre fiske, til tross for at enkelte turer kan bli krevende og medføre skuffelser. "Det kan vara knas ibland, men det ordnar sig", som en ung svenske som døde for tidlig uttrykte det.

Snart åpent vann Så to korte tips: Det ene gjelder feste av krok til dropshotfiske. Her er det to duppstoppere som kroken sitter mellom. Det er viktig at duppstopperne er av riktig størrelse, slik at de sitter godt. Med denne løsningen unngår en ekstra knuter, og dermed for mange svake punkter.

Det andre tipset fant jeg på internettet, noe som bør være foruroligende. Det dreier seg om en enkel krokholder, bestående av strips og en pakning. Pakningen tres inn på stripsen. Deretter låses stripsen noe. Tre hele greia over klinga der du ønsker at krokholderen skal sitte. Pass på at pakningen blir stående litt ut fra klinga. Stram så alt sitter godt fast, og klipp av den delen av stripsen som har blitt til overs. Ikke en helt god løsning jeg har brukt på bildet, da stripsen har noe stor diameter og klinga på isfiskestanga er tynn, men man tager hvad man haver...