Det blir mange skiturer midtvinters så lenge føret holder. På lørdagen var temaet for turen "fram og tilbake". Gikk opp Måneskinnsløypa først, og den så fin ut etter siste snøfall. Så fin at jeg bestemte meg for å kjøre den løypa nedover også. Altså ingen rundtur, men fra A til B og tilbake. Akkurat som å kjøre T-bane. Men jeg liker nå å bruke andre løyper enn lysløypa, og kan jeg inspirere andre til å gjøre det samme, er jeg fornøyd. Etter kneikene i den løypa fortsatte jeg opp fra Heggehullet, over Frønsvollsmyrene og langs Skjennungen. Jeg valgte ei annen løype (scooterpreparert) fra Langmyr og bort til Slakterkleiva enn den vanligste. I slike løyper er det alltid ro og fred. Slakterkleiva gikk overraskende fint, så forbi Blankvannsbråten, og framme: Kobberhaughytta. Det var ikke kø, for en gangs skyld, så jeg gikk inn, kjøpte en bolle og fant en ledig stol. Så spiste jeg mens jeg så på snødrevet ute. Tilbake tok jeg den gamle 50 km-løypa fram til Blankvannsbråten. Beintråkka. Jeg forestilte meg hvordan det var å delta i Holmenkollrennet. Den røde stua åpenbarte seg, og fra løypekrysset var det samme veien som tidligere på dagen et stykke, men nå gikk jeg om Tryvann før jeg var tilbake i Måneskinnsløypa.
På søndagen skulle jeg endelig komme meg til Kikutstua. Ingen ekspedisjon, men heller ingen kort svipptur. Ankerveien gikk raskt, det samme gjorde etappen over Aurtjerna. Helt nyoppkjørte spor mellom dem. Fra Vestre Aurtjern gikk jeg den upreparerte løypa langs bekken fra Blankvann. Noen hadde vært der før, så jeg slapp å brøyte. Forbi Kobberhaughytta og så bort til Glåmene for ei kort pause. Glåmene var et stille sted denne dagen. Bare vinden og passerende skiløpere lagde lyd. Jeg spiste en banan og så på de krokete furutrærne. Men jeg måtte videre. Gjennom skog, over myrer og langs tjern til jeg var ute på Østre Fyllingen. Det blåste kraftig, og løypa var full av fokksnø. Men vi er heldige som kan bruke også slike dager på den rette måten i stedet for å klage over dårlig vær. Etter Østre Fyllingen følger et kupert parti før en til slutt kan gli inn på tunet foran Kikutstua. Køen var lang, men det fins et selvbetjeningsrom for den som ikke absolutt må ha gjærbakst med sukker. Godt å få hvilt seg. Matpakke, te og vørterøl smaker inne på et slikt selvbetjeningsrom. Så var jeg spent på Bjørnsjøen. Løypa var litt isete, men ikke noe problem. Jeg hadde medvind. I løypa langs Bjørnsjøelva var det lunt og vindstille, og langt fra så oppskrapt i bakkene som det kan bli. Den siste etappen gikk over Store Åklungen og langs vestsida av Sognsvann.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar