Tips om bunnmeite

Med dette skal jeg nå gi eventuelle lesere noen tips om fiske. Mange har begynt å interessere seg for fiske under pandemien, og noen av disse vil forhåpentligvis fortsette med det. Da trenger de kanskje noen tips til hvordan de kan fiske. Og så bidrar jeg til meningsfylt innhold på nettet. Jeg begynner med noen tips om bunnmeite.

Bunnmeite er slett ikke så passivt som enkelte innbiller seg. Det er ikke snakk om ståsnøefiske. Når jeg skriver om bunnmeite, vil noen se for seg en fisker som har satt fra seg stanga mens han ligger og snorksover i en stol. Andre ser for seg en karpefisker med tre-fire stenger liggende på en rodpod. Bunnmeite trenger ikke å foregå på noen av disse måtene. Fisketeknikken og utstyret kan nok forbedres for manges del, og det trenger ikke være vanskelig eller dyrt. Her tar jeg for meg bunnmeite i ferskvann. Først er det på sin plass at jeg definerer som et fiske der agnet presenteres liggende på bunnen. Hvordan kan så fisket forbedres? Det første du kan gjøre er å bruke tynnere sene og mindre kroker. Til de fleste fiskeartene kan du bruke sene på mellom 0.20 og 0.25. Krokene kan være fra nr. 6 til nr. 12. Så skal napp oppdages. Første bud er å følge godt med. Som regel vil det holde med å unngå å sove når du fisker - hvis du da ikke bruker nappalarm. Du trenger strengt tatt ikke en slik, men en eller annen form for nappindikator må du ha for å kunne se napp, se så mange napp som mulig, og se forsiktige napp. Som nappindikator er det mye forskjellig som kan brukes. Det aller enkleste er å bruke sena som indikator. Kast ut, stram opp og gi ut litt sene slik at den henger i en bue fra stangtuppen. Dette er et følsomt oppsett. Napp vil synes som bevegelser i sena. Ulempen med denne metoden er at den bare fungerer når det ikke blåser for mye eller det er sterk strøm. Så er det følemeite. Her holder du i sena. La stangtuppen peke rett mot agn og søkke. Hold stanga (hvis du er høyrehendt) med høyre hånd og sena mellom snelle og nederste stangring i venstre hånd. Da vil du kjenne napp. Denne metoden kan være uutholdelig krevende å bruke når det er lenge mellom hvert napp. Går det lang tid mellom hvert napp, er en indikator av typen som kalles "hanger" eller "bobbin" på engelsk, tingen å bruke. Dette er spesiallagde indikatorer, gjerne i en godt synlig farge, som festes til sena et sted mellom snella og nederste stangring. De vil løftes eller falle nedover ved napp. De brukes ofte sammen med nappvarslere. Slike vil jeg imidlertid ikke gjennomgå her. En enkel, provisorisk hanger kan lages av en kvist som knekkes i to og henges over sena.

Hanger og alarm Den nappindikatoren jeg vil beskrive litt mer detaljert, er quivertippen. Dette er en tynn, myk stangtupp som festes til resten av stangklinga via en skjøt ("top in"-skjøten ser ut til å være vanligst). Den bøyer seg ved napp ("quiver" betyr å skjelve - napp kan sees som skjelving eller rykkvise bevegelser i tuppen). De er lagd av massiv karbon eller glassfiber, og 5-10 cm fram mot toppøyet er lakkert med fluoriserende lakk for å synes best mulig. Hvis styrkegraden er angitt, er den angitt i ounces (oz), 1, 1,5, 2, 2,5 oz, slik som bl. a. Drennan gjør. Stenger med en slik tupp kalles quiverstenger eller feederstenger (til fiske med swimfeedere). De passer ikke bare til karpefisk, de passer fint til fiske etter abbor og ørret også. Disse fås i lengder fra 9 til 12 fot og leveres med to eller flere utskiftbare quivertipper. Kastevektene varierer, stengene for det letteste fisket har gjerne maks kastevekt på 30 gram, og de virkelige storkanonene for fiske på lange avstander eller i strek strøm kan kaste store swimfeedere opp mot 150 gram. Skal du bruke en quivertip som indikator, må du altså kjøpe ei stang som er spesiallagd for dette fisket. Som med alt annet fiskeutstyr er det ikke lett å holde styr på alle de ulike varene som fins i detaljvarehandelen (eller hva det nå het i sketsjen med Balle Clorin). Men jeg kan gi følgende råd: Skal du ha ei stang som kan brukes til det meste fra mort til brasme og stam, vil ei medium feeder-stang på 11-12 fot med maks kastevekt på 60-70 gram være det beste valget. Og de trenger ikke være dyre heller. Snella som brukes sammen med ei quiverstang, kan være ei hvilken som helst åpen haspelsnelle i størrelsen 2500-4000. Sena kan være monosene av nylon, men for den som skal kaste langt, kan mulitfilament brukes, da sammen med en monofortom.

Her har jeg funnet fram en gammel sliter fra DAM. Denne stanga er 9 fot og egner seg best for lettere fiske. Teppet fulgte ikke med på kjøpet! Ellers trenger du søkker, eventuelt også swimfeedere (heretter bare kalt feedere). Vanlige pæresøkker fungerer godt. Til fiske på kort hold i stille vann eller svak strøm kan splitthagl brukes. Mange foretrekker å bruke swimfeedere. Da trenger du ikke å kaste ut lokkeforet for seg - swimfeederen brukes til foring og fungerer samtidig som søkke. Av feedere fins det mange ulike typer, men det er særlig to typer som brukes til det lettere fisket. Lukka feedere som brukes til foring med maggot eller fjærmygglarver, og åpne, bestående av en rørbit av plast eller et stykke netting av plast eller metall. De brukes til grunnfor.

Søkker og åpne feedere til bunnmeite. Søkket helt til venstre er flatt, og egner seg til fiske i strøm, da det ikke ruller på bunnen Du trenger også stanghvilere. De fins i mange ulike former, men enkle V-hvilere passer til det meste. De har gjenger i enden for å kunne skrus fast på en bankstick (jordspyd). Banksticken skal i sin tur settes fast i bakken. Stanga plasseres i stanghvileren under fisket. Banksticks trenger ikke å være dyre, men de bør være teleskopiske.

Så er vi over på selve fisketeknikken, og det jeg skriver nå vil gjelde fisket med quiverstenger: Hvilken av quivertippene som skal brukes bestemmes ut fra kastevekta som trengs, og denne bestemmmes igjen av kastelengde og strømstyrke. Det skal være rundt 90 graders vinkel mellom stangtupp og fiskeretning. Dette betyr at stanga ofte må plasseres parallelt med bredden. Etter at du har kastet ut agn og søkke og latt dette synke helt til bunns, strammer du sena forsiktig ved å sveive til tuppen danne en svak bue, som på bildet under. Søkket skal være så lett som mulig. Fisker du i elv, skal det være akkurat tungt nok til at det ligger stille. I stille vann kan stanga plasseres vannrett, hvis det ikke blåser kraftig. Fisker du i sterk strøm bør stanga plasseres slik at tuppen peker på skrå oppover. Denne høyden kan reguleres ved hjelp av banksticken, som bør være teleskopisk, nettopp på grunn av dette. Jo høyere over vannet stangtuppen befinner seg, jo mindre sene vil være under vann, og takkelet vil ligge stille.

Den kan være en fordel, særlig ved bruk av feeder, å kunne kaste nøyaktig. Finn noe å sikte på når du kaster, f. eks et tre eller en lyktestolpe. Da vil takkelet havne i det samme området hver gang. Dette er ikke et passivt fiske. Du kan godt kaste om hvert 10. til 20. minutt avhengig av hvor aktiv fisken er. Og husk å følge med på stangtuppen. Går du glipp av napp, får du heller ikke fisk. Jeg nevnte innledningsvis at bunnmeite innebærer at agnet presenteres liggende på bunnen. Det er ikke helt sant. Det er ingenting i veien for å flytte på agnet ved å sveive inn litt nå og da. Da lengre tekster kan være en prøvelse å lese på nettet, avslutter jeg nå. For den som vil gå i dybden og lære mer om bunnmeite, er det bare å google. Swedish Anglers (http://swedishanglers.com) har også noen artikler med tips om bunnmeite. Eventuelt kan hjemmesida til kverulanten fra Doncaster (www.bobrobertsonline.co.uk) avlegges et besøk. Han har skrevet ei bok om bunnmeite, og har lagt ut noen kapitler. Don't mention the Brexit referendum!