20.1 - silkeføre til Kikut

Det datt ned mye snø tidligere i uka, og da var det fristende med en skitur. Skal jeg fiske, vil jeg helst at snøen klapper sammen først. Men mye snø betyr at de mindre brukte løypene kan benyttes. Gikk opp Måneskinnsløypa fra Sognsvann. Løypa er bratt, og med bare 3-4 kuldegrader var jeg svett da jeg nådde toppen av løypa. Svett som en halvgammel politikergris. Så får leseren avgjøre hvem som er svettest av Trond Griske og Kristian Tonning Griise. Veien gikk videre på blåswixføre i retning Tryvannstua. Fra Frognerseteren kom det en strøm av folk som tenkte at det var bedre å bruke lørdagen i løypa enn på IKEA. Løypa over Tryvann var isete, som vanlig. Jeg fortsatte bort til Rundmyr og derfra ned Slakterkleiva og forbi Blankvannsbråten. Noen hadde det travelt i motbakkene. Trening? Eller er det noen som tar med seg bystresset på tur? Videre opp og ned bakkene til jeg kom til Glåmene. Der hadde jeg ei kort pause og så på trærne med snøhatter. Men jeg måtte videre. Over Fyllingen gikk det raskt, og før jeg visste ordet av det, var jeg framme på Kikutstua. Der var det fullt av folk, både pensjonister og Birken-råskinn. På selvbetjeningsrommet var det plass til en mosjonist, så jeg spiste der. Tilbake gikk jeg Bjørnsjøen på langs, overraskende lite overvann og sørpe der. Gikk løypa under og langs monstermastene ved Bjørnsjøelva. Bakkene var stort sett fine, men litt oppskrapte her og der. Rakk en siste tekopp ved Østre Aurtjern, og etter å ha kommet inn på lysløypa, tok jeg en avstikker: Skjervenløypa. Der var det færre folk, og fredelig. Den kronglete og svingete løypa gjennom furuskogen er morsom med mye snø. Litt mindre morsomt var det når jeg traff to mennesker som gikk til fots. Jeg sa at det var en dårlig ide å gå i sporet, og fikk et surt svar tilbake. Var det sikkerhetsavdelinga på Dikemark som var ute på luftetur? Så gikk det som smurt bortover Ankerveien og ned til Sognsvann. Jeg synes synd på folk som ikke får brukt slike vinterdager ute, men må nøye seg med Northug & co på TV.

22.2 - ta deg en bolle

Og da trenger en ikke bake eller kjøpe i butikken. Skal en kjøpe boller, gjør det på ei av stuene i marka. Jeg ville ta meg en bolle på Kobberhaughytta. Mye triveligere der enn på butikken. Første etappe gikk langs Ankerveien til Nordseter. Veien må ikke forveksles med Peder Ankers vei på Korsvoll. Den er riktignok anlagt av mannen. Da med tanke på transport til Bærums verk, nå ei morsom skiløype i åpent skogsterreng med fine utforbakker. Området kalles også Skjervenmarka, etter Skjerven gård. Fra Nordseter går løypa langs Skjærsjøelva og opp til Skjærsjødammen. Derfra fulgte jeg løypa forbi Lørenseter og opp bakken som ikke bør kjøres nedover på hardt føre. Så var jeg framme ved hytta, kjøpte bolle med melis og satte meg i spisestua. På hjemveien kjørte jeg ned den gamle 50 km-løypa fra Blankvannsbråten. Ikke preparert, men heldigvis hadde noen kjørt der før meg. Det er synd den ikke prepareres fast. Til slutt kjørte jeg Skjervenløypa ned til Ankerveien. Mye morsommere enn å bare bruke lysløypa, som mange gjør.

10.2 - Kikutstua for tredje gang

Det var nok snø til at jeg kunne ta en omvei via Skjervenløypa. Denne kuperte løypa mellom Ankerveien og lysløypa er en favoritt, og ikke er den mye brukt heller. Det kan bli litt folksomt andre steder. Ved Vestre Aurtjern tok jeg den upreparerte løypa langs bekken fra Blankvann. Kronglete. Fra Blankvannsbråten bar det i herlige, nypreparerte løyper bort til Glåmene med snødekte furuer, og jammen var det ikke nypreparerte løyper helt fram til Kikut. Der kjøpte jeg en vørterøl, og etter litt plundring med bindingene, suste jeg over Bjørnsjøen med advarsel om usikker is ved Bjørnholt, og jeg passerte råka da jeg gikk på land. Langs Bjørnsjøelva var det også nypreparerte løyper. Riktig nydelig å gå. Den siste biten gikk over Store Åklungen og langs vestsida av Sognsvann som vanlig.