11.10 - tur-retur Stryken

En grå høstdag der bare bjørkeløvet lyste opp i marka. Parkeringsplassen ved stasjonen hadde rukket å bli mer enn halvfull da jeg parkerte, men likevel var det ikke veldig mange å se på grusveiene. Hyggelig for en som er vant til å sykle i kø. Jeg tok veien over utløpet av Strykenvannet, forbi Nordvannet, Mago og Måsjøene. Omvei, men til gjengjeld en trivelig en. Deretter forbi Hakkloa. Snudde meg og fikk se vannet på langs, sørover. Forbi stien over Skinnskattberget og videre langs Sandungen. Ved ei av vikene er det et veikryss, og jeg fortsatte til høyre, retning Stryken langs Store Daltjuven. La merke til at høstfargene har blitt intense. Matpause og hvil ved Store Daltjuven. Så noen vak og en sverm med bittesmå fjærmygg. Fortsatte nordover til Almedalsputten som er omgitt av brunoransje myr, tok til høyre og fortsatte ned til Stryken, over Gjerdingselva, forbi Store Skillingen før brua over riksveien ga beskjed om at jeg snart var nede i tettbebyggelsen igjen. På veien hjemover var Hakadal kledd i gult fra både halmstråene på jordene og bjørkeløvet.

25.7 - Stryken-Kikut-Langlia-Sandungen-Stryken

Årets rundtur i marka skulle gjennomføres. Parkerte ved siden av en Volvo 240 med Wunderbaum på Stryken, og tok veien fra Strykenvannet forbi Mago. Flatt til å begynne med. En bærplukker sto i grøftekanten. Ved Anderstjerna klagde en svartspett, og en flokk syklister i treningstøy passerte. Passerte Måsjøene og fortsatte langs Hakkloa til Kikutstua for mat og drikke. Derfra sykla jeg langs Fyllingene og måtte tråkle meg bortover på trillestien til Langlia. Så begynte bakkene opp til Vesle Sandungen og passerte Sandungen gård. Tok veien forbi Djupdalstjerna, og så var jeg nede ved Store Skillingen, der jeg kunne høre trafikken fra riksveien. Vannstanden var høyere enn i fjor. Hadde med en Monsen-pose jeg fortærte. Håper ikke den påståtte borreliosen skyldes akkurat den maten. På et blunk var jeg nede ved jernbanestasjonen igjen.

27.7 - Stryken-Gjerdingen-Daltjuven-Stryken

Så var det på tide med årets sykkeltur i marka. Ikke av de lengste i år, pga. varmen. Jeg kjørte opp til sommerstille Stryken og parkerte der. Dette stedet har mange hatt som utgangspunkt for turer både sommer og vinter. Noe av tanken med sykkelturen var å få rekognosert litt i noen vann. Store Skillingen var sterkt nedtappa, med steinur der det normalt er vann. Greit å vite hvordan det ser ut. Jeg prøvde å rekognosere der  i vinter, men det endte med sørpe til over støvleskaftene, og da kunne jeg ikke fiske. Det var ikke mange ute i marka, det var mest sauer å se i bakkene opp mot Gjerdingen. Der hadde jeg matpause i det fine været. På vei ned mot Daltjuven begynte det å skye over og tordne. Jeg passerte en av  Milorgs fallskjermslipplasser fra krigen. Det begynte å regne litt. Ved Daltjuven måtte regntøyet på, og jeg tok en tekopp ved bredden. Nesten nede ved Store Skillingen tok jeg en avstikker til Lille Skillingen. Regnet hadde gitt seg. Trafikken høres godt her. Må være et ideelt sted for den som savner tettbebyggelse, støy og stress på tur. Til slutt bar det rett ned til Stryken igjen, og jeg kunne endelig tøye ut.

Skinnskattberget

Av en eller annen grunn har jeg bitt meg fast i navnet på akkurat denne åsen. Det kommer for øvrig av et ord for tørr trestamme uten greiner (kilde: Oslo byleksikon, 2000). I august gikk jeg en fottur fra Stryken og opp til toppen av denne åsen, som ligger på grensa mellom Akershus, Oslo og Oppland. Det er utsikt mot Kjerkeberget også. Riktignok ikke fra toppen. Den var bevokst av trær med greiner. Høyden over havet er 550 meter.