22.2 og 23.2 - feriedager med fiske

Feriedager fra året før er til for å brukes opp. Helst på fiske. Med knallvær var det liten tvil om hva dagene skulle brukes på. Første tur gikk til vannet med sik og abbor. Det var kaldere enn jeg hadde forestilt meg om morgenen, men, men. Først var det to resultatløse hull, så skjedde det ting på 2 meters dybde. Føletuppen rørte på seg under ei pause i Parkinson-skjelvinga. Hoderistinga avslørte at det ikke var sik som hadde gapt over wolframkladden. Det var en abbor på 560 gram, godkjent fisk fra OFAs område. Til å være en abbor av noenlunde størrelse, synes jeg den sto grunt. Etter lunsj i sola fortsatte jeg med å utforske et lite grunneområde. På motsatt side av vannet holdt en hundeeier på å skrike seg hes da vofsen ikke ville lystre. Da jeg prøvde balansen, fikk jeg turens eneste sik. Riktignok på bukkroken, men artig likevel. Når siken tar balanse, da kan vel snart griser fly? Fikk en abbor i mer normal størrelse på mormysjka til slutt, og så bar det hjemover i håp om å unnslippe rushet.

Den andre turen gikk til "framhaldssoge-vatnet". Oppkalt etter framhaldssoga til Hallstein Bronskimlet, forfattaren frå Volda, i Flåklypa Tidende. Der skjedde det heller lite i hver bolk, men likevel lovte forfatteren at i neste bolken "vert det spanande". Dette var en ettermiddagsbolk, slik at temperaturen ville være human mens jeg holdt på. Jeg bestemte meg for å fiske på to plasser på vannet. De eneste som har gitt fra seg fisk. På den første plassen, en dypkant ved ei vik, fikk jeg en abbor på 5 meters dybde, på en Karismax i fargen "Black perch". Da unngikk jeg å blanke, vel vitende om at dette kunne bli turens eneste fisk. Bronskimlet fikk av og til et lusent honorar for bolkene sine, han også. Hva omgivelsene angikk denne seinvinterdagen, var det nyoppkjørte skiløyper og postkort-vær med sol og snødekte trær. Dermed var det ikke tilfeldig at det var skiløpere ute. Et eldre par kunne slå fast at det ikke var mange isfiskere å se, og at jeg neppe hadde bruk for skritteller som stort sett satt stille. De hadde derimot med seg en. De skulle bare visst at jeg fikk med meg alt de sa. Dessverre er jeg for høflig til å svare på vrøvl. Da blogger jeg om det i stedet. Under lunsjen satt jeg og fulgte med på snøen som falt av trærne. Snøen på bakken var nesten kram. Det går mot lysere og varmere tider. Den andre fiskeplassen, ei smal vik, lå mer i skyggen, men det er der jeg har fått den største abboren. Det viste seg at vannet oppførte seg slik det pleier. En eneste abbor på 5 timers fiske var dagens resultat. Ingen napp på "godplassen", verken på balanse, pimpel eller dropshot (så har jeg så vidt prøvd det også, men funker det i vann med mer aktivitet?). Helt normalt...