Nærfiske - ei fortelling

Jeg har tatt pause i fisket akkurat nå. Her får leserne ei fortelling i stedet: Nærfiske Å ta seg fram til fiskeplassen på asfaltert vei er nok ikke så oppsiktsvekkende som å tråkke rundt i uberørt natur. En viss friluftskjendis med innbilt borreliose ville nok fnyst av det. Men jeg har ikke tid til noen lengre ekspedisjon langt fra allfarvei. Og en fisketur med kort vei til og fra er da bedre enn ingen fisketur i det hele tatt? Jeg er glad for at jeg har dette stedet der det ikke er så mange andre som fisker. Dette er ikke et kjent storfiskvann. En og annen større abbor går det der riktignok. Det er morsomt med stor fisk. Jeg har brukt en del tid på å fiske stor fisk. Kjenner flere specimenfiskere. Men ofte blir fisket for alvorlig når stor fisk er målet. Og jeg blir opptatt av å prestere. Dessuten blir det mye dødtid. Og dermed får jeg et behov for turer der avkopling er det viktigste. Knyter på en jigg. Et passende agn når vanntemperaturen har begynt å synke. Det første kastet er et høydepunkt på fisketuren. Lar jiggen synke til bunns. Den får ligge noen sekunder på bunnen før jeg begynner å ta den inn. Lar den subbe langs bunnen med noen pauser innimellom. Gjør noen kast til, bytter plass. Og det napper faktisk. Så følger det en kamp med velkjent hoderisting som avslører at det er en abbor. En fin en også. Den går i håven og får en tur på vekta. «Street fishing» er et begrep, men det blir ikke helt dekkende. Fisket trenger ikke å foregå inne i tettbebyggelsen. Vi kan jo kalle det «nærfiske». Du kan finne fiskemuligheter ikke så langt unna der du bor. Nærfiske er ikke noe for slike som mener at alle fisketurer skal ha ekspedisjonspreg. Men når trengte alle fisketurer å ha det? For vi fisker da vel ikke for å holde liv i turistnæringa? Som regel er ikke vann for nærfiske helt uberørte, hvis en da ikke bor i provinsen. Men det er gjerne mer intakt natur der enn mange er klar over, og nok til at fisketuren kan bli trivelig. Også i større byer. Det er kanskje ikke like heftig å se hegrer enn det er å se kongeørn, men det kan være det som skal til for å glemme hverdagens stress, mas og krav. Og tenk på hvor mange som jogger forbi med øretelefoner og ikke legger merke til omgivelsene mens du står og fisker. Fisketurer der en senker skuldrene og stresser ned, er nettopp det en trenger i en hverdag med jobb og andre forpliktelser. Om det ikke blir noen oppsiktsvekkende fangster, er det ikke så farlig. Det viktigste er at en får brukt tid på noe annet enn den kjedelige jobben. Nærfiske er et folkehelsetiltak som koster lite. Det trengs ikke masse tilrettelegging, ikke engang besøk hos lege eller andre behandlere. Jeg skal ikke kritisere andre for at de gjør ting annerledes enn meg, men jeg stusser over hvor mange som går på mindfulnesskurs når avstressing kan skje uten et profesjonelt behandlingsopplegg. For eksempel gjennom fiske. Ikke trengs det mye utstyr på slike turer heller. Ei stang og snelle, sekk med det du ellers trenger, og du er klar. Jeg vil ikke gå for mye inn på hva slags utstyr som passer, for det avhenger av hvor du fisker. Er ikke fisken stor, går det an å bruke lett utstyr. Med korte stenger på 5-8 fot kommer du til på steder med overhengende greiner og tett buskas. Noen ulemper med slike nærfiskevann er det. De er, som leseren har forstått, lett tilgjengelige. Det medfører også at fisketuren kan forstyrres av grilling eller russefeiring. Og den som fisker, virker som en magnet på alle slags sulliker som er ute og går fordi sosionomen har gitt dem beskjed om at frisk luft er bra. Søndagsfrokosten min består av matpakke som jeg inntar sittende på en benk. Ser på de første turgåerne som er ute og lufter seg. Det slår meg at jeg er den eneste som fisker. Altfor få ser kvalitetene ved vann og vassdrag i nærheten av bebyggelsen. Og uvitende kommunepolitikere og grådige utbyggere bidrar stadig vekk til å true mulighetene for kortreiste friluftsopplevelser. Hvem har ikke fått spørsmål om det er fisk i vannet der en fisker? Kunnskapen om den nærmeste naturen vi har, er dessverre for liten hos mange. Nærfiske kan bidra til å øke kunnskapen. Neste gang noen stiller et dumt spørsmål, vit at du bidrar til folkeopplysning når du svarer.

Høstfiske

Perioden fra slutten av august og til og med oktober har vært lite begivenhetsrik. Det eneste det har vært nok av, var stress på jobben. Jeg hadde to karpeturer med blanking. En overnattingstur, og så en dagstur for å avslutte sesongen i "syndikatvannet". Ingen synlig aktivitet, og da blir det gjetting når jeg plasserer agn. Været var heller ikke på min side. Plutselig synkende temperatur og mye kaldt regn før den siste fisketuren var neppe bra. Men jeg klager ikke, for jeg har fått stor fisk i år.

Resten av denne perioden har gått med til å avslutte fisket. Rakk en tur til den nærmeste elva før fredningen inntraff. Spinnfiske med jigg og spinner resulterte i noen napp, men ingen fisk som ville sitte ordentlig. Så var det også på tide med en siste fluetur i marka. Flytetorvene var våte etter alt regnet tidligere i uka. Det var faktisk noe vaking til tross for nordavinden, og jeg fikk to ørret på tørrflue, en Parachute i størrelse 14. Det hjalp å trekke flua litt inn. Begge fiskene var mørke i fargen, og det kan bety at det ikke var lenge til gyting. Det skal for øvrig være mulig å få fisk i oktober også, så lenge det er noe insektaktivitet.

Tok noen kveldsturer etter mort der jeg satt til det hadde blitt mørkt. Med både quiver og alarm. Fikk fisk, men ingen av de større viste seg. Den største jeg fikk var kanskje på 200 gram. I oktober kom det mye regn, men den siste helga i måneden var det greit vær. Hadde en tur til Indre Østfold på lørdagen. Det var mye vann i den lille elva, men sikten var heldigvis OK. Fikk noen mort på maggot med en gang, mens stammen var borte vekk på den første strekningen. Det var en stille dag på landet. Akkurat det jeg trengte for å slappe av. De fleste fuglene hadde reist til Syden, og løvet hadde falt av trærne. På den andre strekningen jeg prøvde, var det mer liv. Kunne det skyldes at strømmen var noe sterkere? Fikk til sammen fire stam, den største rundt kiloen. Alle på reke. Ikke hel reke, men nærmest ei kvart reke. Fisken hadde forsynt seg av rekebitene og det moste brødet jeg hadde lagt ut. Ingen fangst som framkalte noe Trygve-glis, mer et beherska Jonas-smil over at det kunne gått mye verre.

Og på søndagen var det en aller siste tur. Etter mort i "klubbvannet". Med alarm og helikopterrigg. Tenkte det var mer bekvemt enn feeder med tanke på lav vanntemperatur og muligens lite aktivitet. Og ganske riktig: Det var lite aktivitet. Hadde bare noen senenapp. Det var håpløst, men jeg ga meg ikke. Og så var sesongen slutt. Har planer om å få prøvd et "nytt" mortevann på isen der flere klubbkompiser har fått fisk, og håper det klaffer. Hvis det da ikke blir lenge til islegging og jeg må fiske lake i åpent vann i stedet. Eventuelt sjøørret.

Månedens tips: Løkkeskjøt er kanskje ikke den mest elegante måten å kople hovedsene og fortom på, eller spiss til fortom, hvis du er fluefisker. Og lett å bytte krokfortommer eller spisser. For syns skyld har jeg brukt andre materialer enn sene for å vise hvordan du går fram. Det kan oppstå litt forvirring med tanke på begrepsbruken her. For meitere snakker om hovedsene og fortom, rettere sagt krokfortom (hooklength), som er et stykke sene der kroken sitter. Når vi snakker om fluefiske, blir det snakk om fortom og spiss. Ikke selve snøret. Hovedsena (eller selve fortommen, hvis det er snakk om fluefiske) er oransje, fortommen (eller spissen hvis det er snakk om fluefiske) er grønn. Lag først ei løkke (f. eks ei kirurgløkke) i enden av begge senene

Tre først hovedsena gjennom øyet på fortommen (eller fortommen gjennom øyet på spissen hvis det er snakk om fluefiske)

Trekk fortommen gjennom øyet på hovedsena (den observante fluefisker vil skjønne at spissen skal gjennom øyet på fortommen)

Det skl se slik ut til slutt hvis du har gjort det riktig

Og som om ikke det var nok, kan en fortom av monomateriale festes til en svivel på følgende måte:

(Knuten ser litt halvveis ut på det siste bildet, men med sene er det lettere å stramme tilstrekkelig)

Sognsvann-Store Sandungen-Gørjahytta-Maridalen

Det hadde blitt sommerferie, og været var nydelig. På tide med en sykkeltur. Denne ruta har jeg brukt før. En passe lang tur.

Opp bakkene mot Bjørnholt, så ned igjen mot Bjørnsjøen, forbi Hakkloa og Store Sandungen. Så ta av og fortsette langs Måsjøene og forbi Trehørningen gård.

På veien mot Gørjahytta passerer en et lite tjern. Her bor det kanskje en nøkk?

Hadde matpause på Gørjahytta.

Geiteramsen hadde ekstra sterke farger i år. Så gikk veien langs Helgeren, opp til Bjørnholt igjen og så gjennom Maridalen. Det var mye vann i Skjærsjøelva.

Vel hjemme kunne jeg åpne denne. "Radler" betyr "syklist".

Sommerferie

Så var det endelig sommerferie. Noen vil ha det til at lediggang er roten til alt ondt, men jeg vil heller si at det er mangel på meningsfylte gjøremål som er ille. Og ferien bør brukes på meningsfylte ting, i motsetning til arbeidet. Arbeidslivet har for det meste har blitt en fritidsklubb der en får lønn for å bli oppbevart, og enkelte kan delta i rotteracet og skrike seg til lederansvar uten andre kvalifikasjoner enn et desperat ønske om å bli sett. Omtrent som en tidligere president i Junaiten. Men nok om jobb. Fikk tatt en kveldstur etter karuss og fikk fire stykker. Den planlagte overnattingsturen måtte utgå pga. mye regn og torden. Greit å vedlikeholde fisketeknikken uansett. Noen forbipasserende briter var inne i en samtale om karpefiske, og jeg hørte ordet "five ounce lead". Ikke akkurat det jeg brukte den kvelden. Dro så på hytta. Fisket der var det dårligste jeg har opplevd. Mye vann i elv og tjern. Forbedring i været gjorde det mulig med fisketurer, men resultatet var altså dårlig. Fikk en liten ørret på en tur på høyfjellet. I "tjønnan" skjedde det noe, men fisket var ikke delt mest spennende jeg har hatt der. Mista en fisk første kvelden. Og fikk til slutt en mindre ørret på en formiddagstur. Hadde en følgefisk på 0,5-1 kg, og det er stort nok til at jeg kan fortsette å fiske der.

Tok en trøstetur til elva som er full av bekkørret, og fikk 10 stykker på nymfer og våtfluer.

Ellers fikk jeg malt litt og fortsatte på et prosjekt med spikking av smørkniver. Morsomt å gjøre litt andre ting når fisket er så dårlig.

Måtte ta den planlagte overnattingsturen etter karuss da jeg hadde kommet hjem for å bruke de aller siste sommerferiedagene i sommerferien. Ikke for å gå på fylla med lånte penger, slik herr Lillo-Stenberg synger om, men altså for å fiske. Det blåste ganske kraftig på kvelden. Litt vanskelig å fiske med dupp, men det gikk. Om kvelden foregikk det en del krepsing også, men heldigvis var det ikke forstyrrende. La meg til å sove i bilen om natta. Om morgenen var det fiske igjen, men lite skjedde. Så noen få bobler som kan ha vært fra fisk, men vanskelig å avgjøre om det faktisk var det. I likhet med boblene fra fisk i "grusgropa", forsvinner de fort, og det var ingen typiske "boblebad" som jeg kjenenr igjen fra vann med bløtbunn. Det endte uansett med blanking, og neste år kan jeg prøve nye vann.

En kveld første uka etter ferien var det klubbkonkurranse. En litt uvanlig en. Vi skulle dorge etter asp på Øyeren. Har aldri fått asp før, så det kunne bli moro. Og det var det også. Uvant med paravaner og ekkolodd, riktignok. Da fikk det være at jeg måtte sitte i saktegående kø gjennom Rælingentunnelen på vei til båthavna på Flateby, som var utgangspunktet.

Jeg satt på med Andreas N i båten til kjentmann og gjestefisker Robin O. Vi hadde totalt sju stenger ute, og jeg fikk ta første fisk, da jeg ikke har fått asp før. Et voldsomt napp på den ene flatdorgstanga med vibrasjonsagn resulterte i min aller første asp. En liten tass på under halvkiloen. Men da hadde jeg altså fått arten, Norges sjeldneste ferskvannsfisk. Jeg skulle få to til. En på 1410 gram på samme stang - flatdorging har jeg prøvd før, tross alt. Og så en fisk på ei av paravanstengene med oransje wobbler, min hittil største asp på 1460 gram/54 cm. Vi fikk totalt seks asp og en gjørs, og hadde flere napp. Men det var den andre båten (Andreas J, Edvard og Sven) som gikk av med seieren, 17 fisk. Andreas J fikk den største på fine 2700 gram. En morsom og annerledes klubbkonkurranse som vil bli stående som en av sommerens fineste fisketurer.

Siste halvdel av juni og første halvdel av juli

Denne perioden begynte med en avslutning. Avslutning av forsommerfisket i marka. Det var vaking i det første vannet jeg besøkte, men så begynte det å blåse. Ikke mye, men nok til å bryte overflaten såpass at aktiviteten ga seg. Så jeg dro videre til neste vann. Der sto jeg i le, og det var litt vaking der også. Mest sannsynlig abbor. Noen av dem var oppe etter flua, men de ville ikke sitte. Tok avslutningen av turen i en kulp i ei elv, og fikk en liten trøstefisk på nymfe. Av insekter observerte jeg noen vårfluer. Det mest utfordrende i marka kan være å finne ledige plasser. Det er mye folk ute, og mange telter. Ikke alle fisker, sjøl om de telter i vannkanten. Jeg rakk en flytebrødtur til i Nitelva. Nå hadde vannstanden gått ned, og det er tydelig at fisken liker den nye sixpencen min. Fikk en stam og en vederbuk i en kulp der jeg har brukt en del tid tidligere, men ingen av dem kunne kalles store. Det går betydelig større fisk i elva, "men inte den här gången". Fint å se at denne elva fortsatt gir fra seg fisk. Den har vært viktig i norsk meitehistorie. På den ene av plassene jeg prøvde var det en større fisk som var oppe, men uten å interessere seg for loffbitene. Og så var det en bever som kom svømmende seint på kvelden. Gressbakken langs elva å ut som noe som kunne ha brukt på et plateomslag en gang i gamle dager. Særlig innen visesjangeren. Eventuelt må Roger Waters ha befunnet seg ved Nitelva, ikke River Cam, da han komponerte "Grantchester meadows". Eller kanskje ikke. Det var neppe vanlig med isfugl langs Nitelva på slutten av 60-tallet. Jeg så forresten ingen. Og begge elvene er kjent for å huse stam på over fire pund. Sånn så gressbakken ut. Jeg hørte ikke lerker, og så altså ikke isfugl, og heller ikke rev. Men et fint sted å finne seg sjæl.

Så rakk ikke karperekorden fra mai å bli gammel. Jeg tok en ny tur til Dream lake. Det blåste litt vel mye til at jeg kunne bruke særlig tid på duppmeite, og noen tenåringslømler var ute med SUP-brett. Men klokka 06.05 var det en fisk som ide å avbryte dagens første tekopp. På stanga med takkelet på et platå på motsatt side. Først ett pip, og så et ordentlig run. Fisken var over større deler av dammen. Ordentlig tung. Og så kunne jeg innvie den nye Hurricane-vekta. Den viste 8220 gram. Vekta går til 50 kilo, men det får den neppe oppleve. Så var det napp igjen mens jeg holdt på å pakke sammen. En litt mindre en på 4-5 kilo. Den kom seg løs, men det gjorde lite etter morgenens fangst. Nå kan jeg senke skuldrene med tanke på karpefiske resten av sesongen.

Mer karpefiske kan vente, og så kan jeg jo heller bruke tid på karussen. Endelig kunne slippe å drasse på mye utstyr. Bare bruke ei matchstang, litt grunnfor, maggot og mais. Først en kveldstur i "grusgropa" der det bare var mindre abbor som gadd å nappe. Og så en pionertur til Hadeland. Jeg så ikke mange tegn til fisk på plassene jeg prøvde, og fangsten besto til slutt av to mort. Forbedring fra fjorårets forsøk, da det endte med blanking. Hadde også noen solide senenapp. Og så var det mye lokalbefolkning og turister ute i det fine været, blant annet noen svensker. En av dem var spesielt pratsom, og alle kunne høre at han kom fra Göteborg. Nesten som å se en episode av "Albert og Herbert". Han var der ikke for å fiske, men for å bade. Ellers kunne jeg kanskje spurt om hvordan det står til med karpene i Härlanda tjärn. Og så gikk han på feil side av veien tilbake til parkeringsplassen. Hvor har "ordning och reda" tatt veien? Ikke rart det har blitt svenske tilstander. Lokalbefolkningen er av det greie slaget. De har nok med sitt, hva nå det kan være, alt fra vær til trygdeutbetalinger. De snakker ikke alt for mye, og et svar om at fisket ikke er det beste når de spør, holder lenge. Ingen kommenterte at jeg hadde med meg en håv. Det hadde fort skjedd på mer hjemlige trakter. Jeg skal ikke gi opp for tidlig. Det er ikke alltid karussen viser seg. I den nevnte grusgropa er det f. eks veldig sjelden at jeg har sett rulling og bobler. Eventuelt er det andre vann som kan prøves. Og dette er ikke makrellfiske. Det bør alle som har tenkt på å prøve karuss i nye vann ha klart for seg.

Og regnet har ført til mye vann i den lokale elva. På en kveldstur dit kunne jeg observere kreps. Og så en rev som hadde fått tak i kveldsmat i form av fugl.

Siste halvdel av mai og første halvdel av juni - variert fiske

Forsommeren er en hektisk periode. Både når det gjelder fiske og andre ting. Fisket etter ørret i marka kan være bra på grunn av insektklekkinger. Det har gjerne blitt helt isfritt, og vanntemperaturen har ikke blitt for høy. For meitefiskeren er det også høysesong etter karpe, mort, stam og suter. Dessverre er det også den tida på året mye forskjellig skal skje ellers i livet, fra konfirmasjoner til seminar på jobben. Mange må nok kansellere fiskeplanene. Jeg har et forslag til landets arbeidsplasser: Seminarer med tilhørende foredrag, trøstedrikking og forsøk på dans bør heller gå av stabelen i november. Da er det lite annet som skjer.

Først i denne perioden var det varmt for årstida. Og tørt. Ikke ønskevær for fluefiske. Men det fins plasser der fisken nesten alltid vaker. Jeg tok den årlige turen til en elvestubb. Det skulle visst være vanskelig å få fisken til å ta, til tross for stadig vaking. Så fant jeg ut av det. Kasting på skrå oppstrøms slik at jeg kunne fiske av ei bakevje. Da fikk jeg fisk. Tre bekkørret kom på land. Mot slutten av turen kom det faktisk en regnskur. Ellers var det mye pollen på vannet. Det så ut som snerk. Sånn snerk som Oslolosen snakker om. Og vannet i denne elvestubben havner i Akerselva til slutt. Muligens var folk på Sagene nødt til å spise snerk fordi de ikke hadde råd til mat. Nok ei forklaring på hvorfor levealderen på Sagene er så kort.

Helga etter hadde det blitt juni. Altså sommer. Da er det på tide med litt sommerfiske. Matchfiske etter karuss en formiddag. Fikk fisk opp til 640 gram. Det er fisken på det første bildet i innlegget. Animalske agn tidlig i sesongen, har jeg fått tips om. Og det fungerte. Pinkies og rekebiter var det jeg brukte. Det blir litt bifangster i form av abbor, og bifangster må regnes med fordi karussen er såpass beskjeden at annen fisk gjerne forsyner seg først. Særlig diverse småfisk, som alltid later til å være sultne. Kvelden etter fulgte det mer sommerfiske, flytebrødfiske og trotting etter stam. Stammen var dessverre søkk borte, til tross for fin vannføring. Leseren får nøye seg med et bilde av duppen jeg helst bruker til trotting.

Så har det også blitt tid til noen korte spinnfisketurer i noen nærvann og i nærelva. Da fikk jeg innvidd den nye lettspinnstanga (en Abu Vendetta, og for ordens skyld nevner jeg at jeg har ingen sponsorer) med ørret på spinner og abbor på jigg. Ørreten finner altså på å ta en spinner under vulgatasverminger. Men jeg kan ikke huske å ha sett noen fluefiskere den kvelden. På siste tur i nærelva var det Over Oslo oppe i åsen. Heldigvis uten Postgirobygget.

April og første halvdel av mai - en slags begynnelse

April er en slags mellomsesong med tid til gulvvask, innkjøp av klær og andre aktiviteter enn fiske. De første fisketurene i åpent vann foregår gjerne i april. For min del blir det gjerne fiske etter stam, da jeg ikke forstår meg på sjøørret, og fordi været var så fint at det sikkert hadde vært stappfullt av folk på de sjøørretplassene jeg kjenner til der det er mulig å få fisk fra land. De aller første turene dro jeg ned til Østfold, som har blitt eget fylke igjen. Først til "grøfta" - den lille elva som har vist seg å inneholde fin fisk. Her brukte jeg formiddagen på en livløs strekning. Satte meg i bilen, kjørte litt oppstrøms og fant ei bakevje der det var fisk. Årets første stam kom på land, en typisk representant for stambestanden her. Mellom halvkiloen og kiloen. Omtrent så stor som den aller første stammen jeg fikk, og som gjorde at jeg begynte med meite. Brukte også tid på en riktig typisk plass med et overhengende tre.

Hadde noen napp og mista en tyngre fisk som greide å ødelegge kroken. Alltid moro med stam! Lørdagen etter gikk turen til "nøttærn'te-land" - Ågårdselva. Svak strøm til tross for mer vann enn normal vannføring for årstida. Nok til at en 20 grams feeder kunne ligge stille, og kanskje til og med en 15-grams, men det prøvde jeg ikke. For her går det an med tunge feedere og kraftige stenger. Omtrent som i Severn, innbiller jeg meg. Fikk en mindre stam. Gikk nedstrøms og prøvde noen andre plasser uten resultat. Tilbake til utgangspunktet. Da kom førsteamanuensis (hvis ikke professor?) Snipen med sixpence og splitkeinstang. Det skal sies at jeg har en sixpence liggende. Kanskje får jeg brukt den på noen meiteturer framover? Han satte seg litt nedstrøms. Jeg fortsatte fisket, og stammen var tydeligvis sulten. Fikk fire stykker til, men ingen riktig store. Både reke og ostepasta fungerte som agn. 1. mai begynte fisket på hjemmebane. Tok en tur til den lokale elva. Grei vannføring, men ingen aktivitet i vannet. Vårstemning med grønne knopper på trærne. De gamle fabrikkbygningene fikk være ei slags 1. mai-markering, og et minne om den gangen arbeidet var et slit og vanlige lønnsmottakere ikke hadde noe de skulle ha sagt. I dag har vanlige lønnsmottakere noe mer de skulle ha sagt, men fortsatt fins det urimelige sjefer og elendig arbeidsmiljø. Kontoristene har overtatt for mennene i blå kjeledress, og slitet har blitt bytta ut med mangel på mening.

Markering av dagen. Ikke med utepils, men et typisk arbeiderøl:

Lørdag 4. mai var det karpepremiere på Dream lake. Hadde fått melding om ny vannrekord. Prøvde en ny swim. Strålende sol er sjelden været for den store aktiviteten. På den aktuelle swimmen skal det ofte gå fisk nær land. Kanskje en bedre plass for overnatting enn dagsturer? I det fine været var fisken mest opptatt av å cruise rundt. Det fortsastte med en ny tur til lokalelva på himmelspretten. Fortsatt livløst. Hadde tatt en feriedag fredagen etter, og dro opp til noen myrtjern for å fiske med flue. Det foregikk vaking etter mygg. Hadde et napp i det første lille tjernet. I det andre var det fast fisk på den grå Parachute-flua. Et lite krek som minte meg på at jeg har fått mye større ørret allerede i år. Deretter gikk jeg over til å innvie den nye lettspinnstanga, men fikk ikke fisk på den. Prøvde på ny på søndagen. Været var strålende, men heldigvis fortsatte det å vake. Det må jo gjerne litt regn til for å få klekkinger. Hadde to fisk etter tørrflua. 18.-19. mai var det ny "drømmetur" i det fine været. Nå var "hovedswimmen" ledig. Høytrykk er ikke det beste været, men det er lov å håpe at fisken er i spisehumør om natta. Ingenting skjedde om kvelden og natta, bortsett fra gjess som lagde lyd og noen fastboende som spilte høy musikk. Og så en råbukk som løp rundt på jordet og brølte. På morgenen kom det først opp en liten tass på snømann-agn: 10 mm popup og gul ert. Så gikk det lang tid før noe skjedde igjen. Først ti på "pakke sammen og dra hjem"-tid 11, var det napp. Det var en tung fisk som gjorde som den ville de første minuttene. Avkrokingsmatta måtte pakkes opp igjen, og jeg hadde heldivis ikke demontert håven. Ellers hadde vanskelighetsgraden blitt veldig høy. Som å sykle med én pedal. Fisken veide 7950 gram. Ny pers! På en 15 mm Mistral tutti frutti popup rett fra boksen. Var på forhånd opptatt av om en litt slurvete knute ville tåle det hele, men det gikk altså bra.

Dro på ny tur i marka igjen 2. pinsedag. I det fine været var det mye folk ute, med telt langs land på flere steder der det gikk an å komme til for å fiske. Fikk ta en tur i et lite tjern med tett ørretbestand, der det ganske sikkert vaker. Det gjorde det også, og noen ørekyter prøvde seg på flua, men de ville ikke sitte. Hadde jeg hatt noen tørrmygg i størrelse 20, hadde jeg kanskje fått dem. Og det var masse pollen på vannet.

Mars - labert fiske, men med noen lyspunkter

Isfisket har ikke vært noe særlig å snakke om denne sesongen. Og det fortsatte slik i mars også. Ny tur til det "nye" abborvannet ga inntrykk av jeg må gjøre noe annerledes hvis jeg skal få de større fiskene der. Mista en på rundt 200 gram på morgenkvisten, dog. Noen forsøk etter "stor" ørret på isen ga bare abbor på mysjka og dropshot. Dropshotjiggene jeg prøver på isen har altså ikke vært et totalt bomkjøp. Det interessante er at de bare har gitt fisk når jeg har brukt gamle sluker eller røyeblinker uten krok som søkke, aldri når jeg har brukt balansepilk. Et lyspunkt har vært at snøen på isen forsvant. Da skjedde det så vidt saker og ting på gjeddevannet. For jeg måtte prøve de nye vippene. Først fikk jeg ei snipe på tre kilo på en "ny plass". Lengden var 77 cm, så da kan jeg sikkert slutte å veie fisk under 80 cm. Så var det en dag jeg var særdeles sliten etter en hekisk periode på jobb. Måtte ta en sykedag, og fant ut at jeg kunne sløve litt på ismeite. På den første plassen jeg prøvde, langs en dypkant, var det null liv. Da havregrøten var fortært, var det på tide med plassbytte. På den neste plassen begynte det stille og fredelig. Så var det bevegelser i den ene "svenskevippa". Ga tilslag i løse lufta. Brukte også en alarm på akkurat den stanga, og da jeg la sena på plass på hjulet, kom det voldsomste runnet jeg har hatt på isen. Og på takkelet satt det en livlig fisk. "Nok ei trekilossnipe" tenkte jeg. Var klar for gjellelokkgrep med påfølgende behandling med Pyrisept, men det var ingen gjeddekjeft som kom opp. Det var en mørk gyllen ørret. Den største jeg har sett. Og den ørreten jeg har fått med den voldsomste appetitten. Agnet var en 200 grams sik, som for øvrig var tint for femte gang. Den originale britiske gjeddemeiteren Ray Webb skal ha ment at agnfisk der bare hode og hale satt på, var et godt agn. På den annen side hadde han en alvorlig psykiatrisk diagnose. En sjelden bifangst på dette vannet. Vekta viste 3050 gram.En så stor ørret får jeg vel aldri igjen... Og det fins folk som utelukkende fisker ørret og har gjort det hele livet som aldri har fått så stor fisk. Hadde de lokale garngubbene sett meg returnere fisken, hadde de fått slag. Så stor ørret er uansett ikke mat. Hadde den veid 350 gram, hadde den nok blitt mat. Den fineste bonusfangsten jeg har fått. Uten tvil.

Så kom påsken. Var hjemme noen dager først for å fiske. Dro igjen på gjeddefiske. Litt dårlig is langs land fikk meg til å tenke på at det kunne bli sesongens siste tur. Som på de fleste andre turene denne sesongen, var det håpløst å få tak i agnfisk. Men det skjedde heldigvis saker og ting på ismeitet etter hvert. 09.45 var det et forsiktig napp på den grunneste stanga. Jeg var på vei bort med pulken da fisken løste ut. Nok en livlig fisk. Da hodet kom opp av hullet, tenkte jeg at fisken måtte veie over fem kilo. Det gjorde den. 5400 gram, og 84 cm. Like lang som persen. Og i likhet med den tatt på en liten abbor på en sekserkrok.

Etter det skjedde det ingenting. Den riktig store lar vente på seg. Eventuelt må jeg kjøpe noen dyre gummiagn og ei sykkeltrøye, så får jeg nok en på over 10. Måtte takke vannet for året flotteste fangster så langt før jeg bukserte pulken inn i bilen og dro hjem. Gutta i klubben meldte om bra mortefiske, og Sven hadde fått en på 1030 gram. Jeg kunne da prøve å få en stor en på isen. Vel framme viste det seg at isen hadde blitt riktig dårlig inne ved land. Dro et annet sted. Deretter var det noen dager på hytta. Der gikk årets viktigste isfisketur av stabelen. Nevøen min ville prøve isfiske. Det var ikke noen aktivitet de fire timene vi prøvde, men jeg fikk lært bort litt grunnleggende teknikk. Han syntes det var morsomt å bruke isøsa, og ikke minst fløyta på ispiggene. Ikke minst kunne vi trøstespise litt.

Det er oppløftende at dagens barn liker uteaktiviteter. Så har de et alternativ til skjerm og konkurranseidrett. Hvis flere barn lærer å fiske, er det sjanse for at de ikke oppfører seg like dumt som en narkoman langrennsløper fra Mosvik og en korrupt skiskytter fra Vestfossen.

Tips: Att göra en ismetevippa

Jeg har sett diverse svenske videoer og lest artikler om hvordan en går fram for å lage ismeitevipper. Altså nappindikatorer som brukes til ismeite med agnfisk, og som tar utgangspunkt i de gammeldagse angeldonvippene.

Ismeitevipper til gjedde må være litt kraftigere enn slike som brukes til andre arter (abbor, ørret) pga. agnfiskstørrelsen. Deler av denne artikkelen kan være nyttig for den som vil bygge om gamle vipper som har ei plastskive med klype. Disse kan dermed få nytt liv, bli synlige fra alle vinkler og få et senefeste som fungerer bedre.

Du trenger: Stakefjær Kuler eller egg av isopor Krympeslange i forskjellige diametre Treplugger (jeg har brukt 8 mm) Hvit akrylmaling Rød og hvit maling (akryl, emalje eller spray) Klarlakk (må tåle vann) Araldit Avbitertang Saks Sag med smalt blad Stearinlys og lighter Det går fint an å lage flere vipper samtidig. Først klipper du av en bit stakefjær med avbitertanga. Det kan være lurt å bruke en hammer for å få løs biten til slutt. En lengde på rundt 50 cm holder. Stakefjærer kan ruste, så hvis noen har tips om bedre materialer, vil jeg gjerne vite om det. Først kan du begynne med å male kulene/eggene. Varm den ene enden av stakefjæra og tre den raskt gjennom kula. Sørg for å treffe midt på kula for det beste resultatet. Bruk maskeringstape på hver side av kula for å sørge for at den sitter fast når du maler. Det går an å bruke spraylakk til dette. Precis som i förorten, men her er det altså ikke betong som skal males. Da må du først pensle kulene med trelim til utendørsbruk for at kula ikke skal gå i stykker. Jeg har noen bokser med emaljelakk stående, som jeg har brukt til å lakkere dupper og quiveripper med, så da brukte jeg dem. Da måtte jeg først grunne med akrylmaling, tre strøk med hvit farge. Deretter hadde jeg på tre strøk med emaljelakk, og så ett strøk med klarlakk til slutt. Det går også an å male oppå den hvite grunninga med rød akrylmaling, men da kan det være lurt med et strøk med klar emaljelakk til slutt. Akryl er vannløselig, nemlig. Så kommer turen til senefestet. Du sager et 10 mm dypt spor i den ene enden av trepluggen, trer pluggen fast i den øverste delen av fjæra og limer. Når limet er tørt, limer du fast isoporkula. Den limes fast til trepluggen som altså sitter foran. Så smører du på litt lim rett bak kula også. For at kula skal bli sittende fast hvis limet løsner, kan du tre på en bit krympeslange med 5 mm diameter under den nederst enden. Så tenner du stearinlyset og varmer du opp krympeslangen over flammen så slangen krymper, men lar den siste centimeteren inntil kula bli stående urørt, slik at den låser fast kula. Vil du feste ei bjelle på vippa, kan den festes på dette stykket med krympeslange. Så trer du et stykke krympeslange over trepluggen. Jeg har brukt krympeslange med 10 mm diameter, da trepluggene har en diameter på 8 mm. Det skal være langt nok til at pluggen dekkes. Klipp av og varm opp krympeslangen. Her fester du en strikk som sena skal festes i. Bruk gjerne løsningen med perle, som på bildet under. Da sitter sena bedre fast.

Til riktig stor agnfisk blir denne løsningen for svak, men erfaringsmessig fungerer den til agnfisk på 100-150 gram, som er vanlig til gjedde. Til slutt skal fjæra festes til noe som får hele stasen til å stå støtt på isen. Et stykke av en planke eller list på 20-30 cm går fint. I alle fall hvis du gjør slik som meg når jeg ismeiter, borer noen cm ned i isen og setter vippa ned i sørpa. Du spikrer eller stifter fast fjæra til trevirket. Du kan også feste en spiker eller skrue som en slags stanghviler på sida. Her en løsning med vinkelskrue og et stykke gummislange:

Gammeldagse angeldonvipper har en spole med snøre. Har du noen slike, kasserer du snøret som sitter på og bruker spolen som stanghviler. Et tips når det gjelder praktisk fiske, er å spenne opp vippa i motsatt retning av slik fjæra i utgangspunktet bøyer seg uten belastning. Altså: Bøyer fjæra seg mot høyre, spenner du den opp så kula peker mot venstre, i stedet for å bøye fjæra videre i samme retning. Dermed får du et bedre signal når det napper. Uansett, du har nå en godt fungerende nappindikator til ismeite. De bør også kunne brukes til isfiske i saltvann.

Februar - endelig fiske igjen

Mye snø og kulde i januar gjorde fiske vanskelig. Så kom februar, og da begynte temperaturen å stige. Lørdag 3. februar var det endelig premiere. Årets klubbkonkurranse gikk av stabelen. På Tunevannet. Da kunne vi slå to fluer i ett smekk. Først fiske og så dra på NMUs årsmøte i Særp. I Østfold (som har blitt eget fylke igjen, noe positivt må Trygve vise til når alt blir dyrere, folk klager og statsråder fra partiet hans har vist seg å være tvilsomme. At det var nettopp Borch og Borten, overrasker meg ikke det grann) var det mindre snø enn i Oslo, og isen på Tunevannet var blank. På den første plassen jeg prøvde, var det litt grunt, men steinbunn, og jeg fikk en liten abbor på pimpel etter noen resultatløse hull der jeg prøvde en balanse i såkalt papegøyefarge. På neste plass lagde jeg en serie med hull jeg skulle fiske av i tur og orden. Fikk jeg først en litt større abbor på balansen i første hull. Deretter var det stille. Gikk tilbake til første hull og fikk en halvstor abbor på 450 gram. Det skulle vise seg å holde til tredjeplass. Simen fikk to større abbor på 900 og 600 gram. Ikke det store fisket, og vi fikk erfare at vi var i byen der ingenting nøttær. Da vi hadde ankommet Mortens velutstyrte butikk, M&M fiske og fritid, der årsmøtet gikk av stabelen, fikk vi høre om en kjent isfisker som også hadde vært på samme vann den dagen og ikke sett en eneste fisk på ekkoloddet.

Dagen etter skulle jeg gjøre et forsøk i et nytt vann der det var mulighet for kilosabbor. Helt nytt var det ikke. Har faktisk vært der én gang i åpent vann. Fikk bare to mindre abbor på mormysjka og var borti ei snipe i nærheten av ei brygge. Vannet var mer brådypt enn jeg hadde forestilt meg. Jeg får gjøre et forsøk til. Så fortsatte det med nedbør. Først snø, så regn. Tok noen feriedager i slutten av måneden, og den første dagen var været såpass lite dårlig at jeg kunne fortsette prosjekt storgjedde. "Det var i slutet av februari hemma i Sundsvall". Slik begynner en Youtube-video der en svenske har bestemt seg for å få stor gjedde, og så lander en 14-kilos. Nå har jeg aldri vært i Sundsvall, men det går an å få stor fisk andre steder også. Temperatur rett over null hele dagen, men regnbyger. Det var ingen aktivitet på agnfisktaklene, og jeg fikk noen mindre abbor da jeg prøvde å få noe til å skje ved å skaffe et tilskudd til agnfiskbeholdningen. Det var en slik dag mange ville brukt inne. Men for en som sitter mye og glaner inn i en skjerm på jobb, er ikke Netflix et alternativ. Og ute får jeg brukt sider av meg sjøl jeg ikke får brukt på jobb. Nå håper jeg været i mars blir mer medgjørlig, så jeg kan komme meg ut på flere fisketurer nå som skiføret har blitt dårlig.

Det skal sies at jeg også kan gjøre ting inne som både er kreativt og fiskerelatert. I skrivende stund har jeg stående noen nye wagglerdupper til lakkering, og så prøver jeg å få lagd noen ismeitevipper. Avslutter med et bilde av wagglerne som bare venter på å bli brukt til sommeren.