Mars - slutten på isfiskesesongen

Mars begynte optimistisk med innkjøp av en ny boks med maggot. Men dessverre, det treige fisket fortsatte. Det var bare gjøre som tidligere i sesongen: Nyte det fine været mens jeg var ute for å unngå at fisketurene framstår som mislykka og meningsløse. Rakk en ny tur på Lyseren og fikk to abbor på Karismax-balansen. Det var merkelig lite aktivitet. Fant ei brygge og satte meg der. Ikke for å høre på Postgirobygget, men for å spise. Hva senilingeniør Hurlen og studiekameratene hans angår, bør de heller holde på med det de lærte på NTNU og overlate musikken til halvstuderte røvere med rusproblemer. Hvis eieren av brygga leser dette, vil jeg si unnskyld, og fortelle at brygga er like hel etter at jeg satt der. Fin og velholdt brygge, forresten. Prøvde plassen der jeg så ismeiterne forrige gang. En grunnetopp, sannsynligvis et undervannsskjær, da jeg kunn kjenne at det var steinbunn der. Tok noen bilder av isen for å ha noe å holde på med en ellers treig dag.

Helga etter begynte med en gjeddetur. Det viste seg å være kaldere enn antatt da jeg kom fram. -11 er egentlig ikke forenelig med gjeddefiske, men jeg har lest om trikset svenske gjeddefiskere bruker når det er kaldt: Vatten i pulkjäveln. Gjeddene er heldigvis opptatt av HMS, så de gadd ikke nappe. Fikk heller ikke agnfisk. Kan det være at mormysjka ikke er populært nå på grunn av en viss krig? Men vanlige russere bør ikke lastes for at de har en stormannsgal president. Det mest interessante jeg foretok meg var rekognosering på en ny plass, ei relativt stor grunne der det bør være mulig å få fisk. Noe av målet på turen var å se om enkrokstakkel fungerer bedre enn tokrokstakkel, men det fikk jeg altså ikke svar på. På søndagen tok jeg en trøstetur i marka med håp om en variert fangst og en trivelig tur i skogen, og fikk årets første ørret. En liten sak under minstemål. De større holder seg unna på dette vannet. Ørret på isfiske er ikke enkelt. Det kommer an på vannet, har jeg lagt merke til. I noen vann er det mulig å få fisk, i andre er det null aktivitet.

Helga etter var det reprise. Anders i klubben var interessert i en gjeddetur, og jeg var også interessert. Kort sagt skjedde det like lite som på forrige tur, og vi lurte på om en lokal garngubbe har ødelagt vannet. Måtte han i så fall få korona. Å skulle forvalte vann med tanke på interessant sportsfiske er visst vanskelig, unntatt når det gjelder de vanlige turistfellene. For folk fisker da vel ikke andre steder? Og i hvertfall ikke der det ikke fins fisk med prikker? For i siste nummer i Alt om Fiske sto det jo at gjedda ikke er populær. Det blir ikke lettere å forvalte fiskevann på en god måte hvis mediene skal spre fordommer og uvitenhet på den måten. Hadde det ikke vært for at klubbkamerat Andreas misjonerte for meite etter stam i det samme nummeret, og at Bekkevold i kjent stil hadde noen tankevekkende betraktninger, ville jeg vurdert å si opp abonnementet. Nåh, ikke tenke på mediene, som en kjent norsk forfatter ville sagt (han var stadig uenig med en avisredaktør). Anders kunne melde om en del småfisk han så på ekkoloddet som ikke var mulig å få til å nappe. Vi får heller komme sterkere tilbake neste sesong. Heldigvis fikk jeg jo en brukbar fisk fra dette vannet i desember, men så var kvoten tydeligvis brukt opp. Hadde en ny trøstetur i marka på søndagen, og der var det også ganske begivenhetsløst. Men jeg så en gåseflokk, og da må det være vår. Så kom sesongens siste isfisketur. Dro tidlig oppover i marka. En spett ga lyd fra seg i en tretopp. Brukte litt tid i noen oser med tanke på ørret. Det innebærer fiske med mormysjka, og å fiske av alle vannlag. Den var ikke til å komme i kontakt med. Derimot var det litt liv i abboren, så jeg slapp å avslutte isfiskesesongen med blanking. Like greit å gi seg mens leken er god. Hadde jeg ikke det, kunne jeg fort ha begynt med melkespannkasting, bingo eller yoga i stedet. Og det vil jeg helst slippe.