22.12 - "Myklevatnet"

Navnet på vannet er en godbit for de språkhistorisk interesserte. Brukte balansepilkene (Rapala 50 mm og Karismax 60 mm) i et forsøk etter stor abbor, med ørret som mulig bonus i snøbyger og sur vind som dreide i østlig retning utpå dagen. Det var ikke den store aktiviteten. Fikk tre abbor og hadde noen napp. Den siste timen brukte jeg på å utforske ei grunne jeg ikke har besøkt før.
Var glad jeg ikke tok T-banen fram og tilbake sammen med alle som skulle handle de siste julegavene, det hadde blitt trangt.

16.12 - røyefiske i snøvær

Røyefisket hører forvinteren til. Det er et fiske jeg ser fram til hvert år, uansett hvor mye eller stor fisk jeg får. Jeg var spent på om snøværet dagen i forveien hadde ført til overvann. Etter en svett gåtur i den våte nysnøen kom jeg meg ut på Øyungen, og det var ikke antydning til overvann. På det første varpet satt jeg 50 minutter, og måtte bore noen hull der jeg ikke kjente noe før det første nappet kom. Ei røye tok til slutt maggoten under blinken. Riktig art, om ikke annet. Så var det forflytning til et annet varp. Her prøvde jeg på forskjellige dybder, bare avbrutt av matpause i bygene som kunne være både regn, sludd og snø. Trærne på Øyungskollen var hvite, altså var det kuldegrader i høyden. Dette varpet er grunnest lengst fra land, med ei dyp renne nærmere land. Jeg prøvde på dybder mellom 4 og 11 meter. Ingen fisk i renna, men jeg fikk ei røye på mormysjka og hadde noen napp på samme redskap på den grunne delen av varpet. Til slutt bar det tilbake til det første varpet, og her fikk jeg turens siste røye på blink mens det snødde tettere og tettere.

08.12 - på glattisen

Litt klisjéaktig oversikrift, men det får en tåle. Islegging siste helg og temperaturer ned mot -15 denne uka har gjort isen trygg på enkelte vann. Da blir det slutt på høstens fiskepause, og bare å finne fram isboret og stikkene. På dagens vann var det 15 cm stålis med noen snøflekker. Jeg møtte opp før de første skøyteløperne. Jeg hadde med meg 3 stikker til dagens fiske: To med pimpel (Vim-pirken i 34 og 38 mm) og ei med mormysjka (svart 3 mm). Begynte med pimpel ved en grunnerygg. Dybden var  rundt 6 m. Etter 3 hull hadde jeg ikke kjent noe, og gikk over til mormysjka på 3 meters dyp. Det var fisk bortpå med en gang, og jeg kunne løfte sesongens to første abbor opp på isen. Prøvde med pimpel igjen, uten resultat, og følte for å flytte meg bort i sola, til et grunneplatå der det pleier å stå fisk. Dybden er 3.5 meter. Etter tre fisk på pimpel fant jeg fram mormysjkaen igjen, og responsen kom fort. På det meste fikk jeg 4 fisk i et hull, og jeg fikk ellers 1-3 fisk i hullene som ga fangst, og var borti to som ikke ville bli med opp. Ikke mye aktivitet, med andre ord. På denne turen på 4 timer, fikk jeg til sammen 11 abbor, for det meste steikefisk rundt 100-200 gram. De større fiskene var altså ikke med på leken. Og nå kommer det klisjéalarm igjen: Det var en deilig dag i det fine været. Nesten vindstille, og føret var upåklagelig, med stålis. Ikke ofte vi har det.
Så får jeg se hvordan isfiskesesongen blir, og jeg vil prøve både røye, abbor (med håp om noe stort) og ørret i månedene som kommer.

Det nærmer seg

Har hatt fiskepause lenge, og det har ikke skjedd mye å gå hjem og blogge om. Var ute og gikk en tur i dag. Jeg passerte tre vann, og det var is på alle. Det blir spennende å se om kulda varer og det dermed blir muligheter for isfiske snart.

27.10 - ferskvannsfinalen

Det er i ferd med å bli en tradisjon å avslutte meitefisket med en tur til indre Østfold etter mort og stam. I år var det noe mer vann i elva enn det har pleid å være, men sikten var god - er sikten først dårlig der, er den elendig. Og da napper det sjelden. Jeg begynte med en foringsrunde, og fordelte noen sprettertladninger med reke og mais på tre swimmer. På den første swimmen skjedde det ingenting, så jeg satt der bare en halvtime. Det var bare å legge stanga og håven i koggeret (direkte oversatt drasser jeg rundt på et kogger på meiteturene, de som ikke behersker engelsk får bare lure). På den neste swimmen begynte det etter hvert å nappe på reka, men fisken ville ikke sitte. Typisk hissige småfisknapp. Da fant jeg på å bytte til mye mindre kroker (10 og 12) og loff som agn. Mer napping fulgte, og så kunne jeg lande tre mort i rask rekkefølge. Den største kunne veie rundt 200 gram. Slutt på høstens fisketørke, i det minste, og nesten varmt i sola. Stammen som også lever der, var borte vekk. Denne elvestrekningen er en fredelig plass. Jeg satt og hørte på en ravn som lagde klunkelyder, og en og annen bil som kom kjørende langs gårdsveien. Ingen nysgjerrige mennesker, dvs. byfolk, som maste om det fins fisk i elva. Det er det fine med plassen. På den siste swimmen begynte det også med napping på reka, og deretter foretok jeg skifte av krok og agn. Men da avtok aktiviteten. Jaja, Snåsamannen er jo i ferd med å miste kraften. Kan det være derfor? Da jeg skulle pakke sammen, var det rim på sekken. Et varsel om at vinteren nærmer seg.

Om å være stille - og det ideelle mennesket

Jeg har lest boka "Quiet" av Susan Cain. Den handler om innadvendthet. Og det var mange brikker som falt på plass da jeg leste den.
Jeg er innadvendt. Har alltid vært det. Må ikke ha massevis av andre folk rundt meg hele tida, og liker å "lade batteriene" på egen hånd etter en dag på jobben. Foretrekker heller fisketurer framfor fest, og tenker før jeg snakker. Skal det først snakkes, må det være om noe ordentlig. Ikke bare tomprat.
Ifølge forfatteren har en tredjedel av menneskeheten det på samme måte. Uten at det er noe galt med oss. Det er bare slik at utadvendthet har blitt idealet.
Dette skal ikke være noen anmeldelse. Jeg håper boka vil bli lest og diskutert. Egentlig hadde det ikke vært nødvendig å skrive ei slik bok som handler om fullstendig normale personlighetstrekk, hadde det ikke vært for at menneskene som har dem avviker fra normen for den ideelle personligheten i vestlige land, og kan bli misforstått av lærere og arbeidsgivere.
Og da er det på tide å slå alarm. På vegne av mange. For å si at vi som ikke skravler masse ikke nødvendigvis misliker andre mennesker eller er avvikere fordi vi trenger tid for oss sjøl.
Det har jo blitt slik, i alle fall i Norge, at hvis noen avviker en millimeter fra idealpersonligheten, er noe alvorlig galt med dem. Er folk rastløse, vil noen foreslå at de har ADHD. Tristhet blir til depresjon, og sjenanse til sosial angst. Vi skal liksom være så inkluderende, men har bare plass til idealmennesker. De perfekte. De som skiller seg ut, risikerer å få en diagnose. Og i verste fall bli nødt til å trygde resten av livet. Det er en praksis som kunne vært utbredt i land vi ikke vil sammenlikne oss med.
Skal jeg moralisere, må moralen bli den at menneskeheten består av individer med forskjellige personlighetstrekk. Ikke alle er de fødte selgerne. Noen liker ikke åpne kontorlandskap. Men alle skal like fullt med. Eller noe sånt.

6.10 - en siste tur i karpeland

Jeg måtte, bare måtte prøve i klubbvannet før det ville være for seint. Karpefiske i oktober går for å være vanskelig. Jeg valgte å bare bruke mais som for pga. lav vanntemperatur. Kort sagt hadde jeg tre napp på bunnmeitestanga, muligens bare senenapp. Det var veldig lite synlig aktivitet. Jeg så to bobler på duppmeiteplassen, det var alt. Skogen rundt vannet hadde fått høstfarger. Jeg kommer sterkere tilbake neste år, og jeg kan si at min første sesong som karpefisker har vært lærerik. Mer å lære neste år. Da vil jeg trene mer på dybdelodding, og så skal jeg kjøpe baitrunnersnelle. Videre bør jeg muligens velge en annen plass til høstfisket. Jeg så nemlig en swim på motsatt side av vannet der det var sol hele dagen. Varmt og fint for både fisk og fisker.