23.1 - Glåmene i mystisk lys

Mer skiturer i utvalg. Stort sett samme løype som sist, altså Ankerveien-Lørenseter-Kobberhaughytta-Blankvannsbråten-Store Åklungen-Sognsvann. Snømengden på bakken og i trærne hadde økt noe i løpet av natta, og rett etter Østre Aurtjern kom det deisende ned noe fra ei gran. Skjønte med ett hvorfor Hans Børli ba dikterne om å ikke skrive om fallende snø,  da de ikke kjente den. Kjenne fallende snø gjorde derimot skogsarbeideren, som sikkert fikk kilovis over seg under trefelling hver vinter. Ved Kobberhaughytta var temperaturen høy nok til at det gikk an å spise ute. Etter maten tok jeg en avstikker opp bakkene mot Appelsinhaugen og bort til Glåmene, myrpartiet med forkrøpla furuer. Det er et sted en får ro, til tross for at mange går fort forbi. Måtte sto og kikke litt på trærne. Det fins ikke noe stillere sted enn januarskogen en vindstille dag. Det lave skydekket gjorde lyset mystisk, en slags skumring med gråtoner, som på et vis passer til dette området. Det er nok av mystikk i naturen. En trenger ikke ty til snåseri og selvinnvikling for å trenge ut av rasjonalitetens jernbur, spør du meg.