Januarfiske

Endelig kom kulda, og med den sikker is. Første fisketur i 2021 fikk bli ei økt for å skaffe agnfisk. Kanskje også med mulighet for halvstor abbor? Det var -12 da jeg parkerte, men kulda var ikke plagsom. Det var sol og vindstille. Fisket kunne vært bedre. I kulda har jeg sjelden fått noe særlig. Først etter lunsj fikk jeg en abbor, og litt seinere fikk jeg to sik. Nok agnfisk til en tur, hendigvis. Det var mye folk ute på isen i det fine været. Neste tur var klubbkonkurranse i SFK X-CPERT. Flere meldte avbud, mest pga. usikker is på det planlagte vannet. Vannet vi bestemte oss for å fiske på i stedet, var et skogsvann der det hadde blitt tatt kilosabbor, men fisket skulle være vanskelig. Typisk skogsvann med stor abbor. Plukket opp Madsen på veien, og vi satte kursen mot Romerike. Øystein og Andreas N dukka opp, og konkurransen kunne gå av stabelen. Vi begynte alle med balanse, og jeg satte meg i nærheten av ei øy, i god avstand fra den preparerte skiløypa. Ingenting skjedde der. Satte kursen mot ei vik og prøvde langs en dypkant. Ikke noe liv der heller. Deretter gikk jeg bort til ei frittliggende grunne. Samme resultat der. Til slutt satte vi oss alle sammen i ei vik. Måtte finne fram ei stikke med pimpel for å lure opp fisk, og da var det endelig napp. Ingen av oss fikk noe stort. Andreas N vant, Øystein og jeg kom på delt 2. plass, og Madsen på 4. Vi kommer neppe til å prøve vannet igjen, men det skal sies at omgivelsene var trivelige. Også hyggelig å se medlemmer i klubben igjen, men om vi noen gang oppnådde såkalt guttastemning, vites ikke. Hvis noen har en anelse om hva det er for noe, setter jeg pris på forklaring. Kulda fortsatte. Måtte ut en søndag med fint vær, og turen gikk til et vann nær tettbebyggelse. Øystein hadde advart mot mye folk der, men vannet er heldigvis stort, og har plass til mange uten at det går på bekostning av forsvarlig avstand. Nesten ikke folk på isen da jeg begynte fisket ved den interessante grunna. Der var det ikke liv, så jeg gikk videre til ei vik som lå i sola for anledningen. Der var det fisk også. Først gikk en abbor på balansen, og så fikk jeg to stykker på dropshot. Morsomt at også den teknikken fungerer på isen. Resten av turen var det stort sett stille under isen bortsett fra ett eneste napp til, men over isen var aktiviteten betydelig. Ski og skøyter og hunder med og uten bånd. Pandemien har ført til at mange for første gang har vært nødt til å utøve friluftsliv i nærområdene. Sikkert uvant for dem.

Drennan e-sox dropshot-jigg. Andre jigger fungerer nok også til dropshotfiske på isen. Jeg prøver meg fram, så veldig mange tips har jeg ikke, bortsett fra at jiggen godt kan fiskes som en mormysjka. Stang og snelle fungerer fint til dropshot. Jeg bruker den letteste Skogseidstikka og ei gammel fluesnelle. Tar med meg noen ferdige fortommer av monosene med en svivel øverst. Kroken festes med en palomarknute. Nederst har jeg en fluesnapper til å feste søkket i. Bruker et vanlig pæresøkke i stedet for et dropshot-søkke. Januar kan være en treig måned fiskemessig, men det er godt å være i gang med isfisket.

4.1. 2021 - Årets første skitur

Nok snø til en liten skitur. Sto opp tidlig for å få parkeringsplass der oppe i Holmenkollåsen. Fikk med meg soloppgangen. Føret kunne vært langt bedre, men håpløst var det ikke. Løypa bar preg av flittig bruk. Mang en prosjektleder har nok hatt behov for å trene til Birken-sirkuset. Turen gikk i lysløypa til Ullevålseter, og veien tilbake gikk om Tryvannstua. Alle jeg så holdt forsvarlig avstand, men munnbind var ikke nødvendig. Og alle var i godt humør til tross for tett trafikk.

På vei hjem kunne jeg se alle som ikke hadde stått opp tidlig få svi for det ved å sitte i kø.

2020 - et møkkaår

Det begynte med mild vinter, men heldigvis var isen sikker. Og ofte uten særlig snødekke. Fikk til noen turer etter skogsabbor med en fin 800-grammer som beste resultat, noen forsøk etter ørret og noen ismeiteturer etter gjedde der jeg fikk trent ytterligere på takkelknyting og håndtering av fisk. Og fikk bli bedre kjent på gjeddevannet. Så kom våren og pandemien. Med hjemmekontor og muligheter for fisketurer på kveldstid. Været i mai var ofte dårlig. Fisket i marka måtte nedprioriteres pga. en kald vår og etter hvert mye folk ute på tur. Det gjaldt tross alt å holde forsvarlig avstand. Med mye folk i marka kan det bli litt vanskelig. Fikk derimot prøvd meg på mer vanskelig karpefiske. På første tur til det vanskelige karpevannet hadde jeg også med ei stang til mortefiske, og hadde full klaff. To mort over 500 gram, men hadde glemt riktig vekt hjemme. 10-kilosvekta viste 750 gram og 550 gram. Sommeren fortsatte med vekslende vær, og fisket kunne ha vært bedre. Men jeg ga meg ikke, i håp om at det ville løsne. Høsten kom, det labre fisket fortsatte, og så kom alt regnet. Dermed gikk jeg glipp av fisket på nyisen. Et riktig møkkaår, altså. Det skal sies at jeg hadde lange opphold fra fisket i perioden oktober-desember. Bare for å unngå å bli lei. Beste fangst i 2020 får bli mortefangsten på kveldsturen i mai. Rett sted til rett tid, men altså ikke veid på riktig vekt. Både opptur og nedtur, altså. Få turer var direkte minneverdige, men av de få som huskes, vil turen etter skogsabbor der jeg fikk en på 800 gram på mormysjka huskes. Endelig en større fisk i et vanskelig vann, strøkne isforhold og selskap av klubbkamerater. Hyggelig var også klubbmesterskapet i meite. Sluttresultatet var ikke slik vi hadde sett for oss, men det var vel anvendte timer i fint septembervær, og det var godt å se gutta igjen. Nå venter jeg på hva som skal skje i 2021. Et godt tegn er at bølla med rart hår der borte i Junaiten har fått sparken. Og jeg håper koronavaksinene vil gi effekt så vi får kontroll over sykdommen. Ikke minst håper jeg på bedre fiske, og det er gledelig at mange har oppdaga friluftslivet i 2020, og har forstått at uteaktiviteter slår både sofafotball, suping av kaffetyper n'Trygve Slagsmål ikke greier å stave, koping på TV og hall-, bane- og treningsstudiotrening.

22.12 og 29.12 - siste turer i 2020

Isfisket lar vente på seg, og i skrivende stund har isen så vidt begynt å legge seg på "mine" vann. Da blir det nødvendig å ty til nødløsningen, nemlig sjøørretfiske. Har vært ute på to blanketurer. Begge gangene besøkte jeg flere plasser - har en ikke båt, får en kjøre bil mellom plassene. Kan avsløre at de lå i Dvasker og Blærum. Det var regnvær og mye vann på bakken og i fjorden. Stusselig. Bokstavelig talt bortkasta turer. Men jeg fikk prøvd den nye kystwobbleren jeg har kjøpt. Den virker lovende, til tross for litt stiv gange etter min smak.

Forsøk etter sjøørret, 1.11 og 15.11

Tok ei lang pause fra fisket da været ikke var trivelig, det hadde vært labert utbytte under høstens fisketurer og jeg følte for å gjøre andre ting. En motivasjonspredikant ville sikkert mast om innsats for å få meg til å fortsette. Men da hadde jeg bare gått lei og kanskje til og med møtt veggen. Og det er ikke vitsen med fiske. Det skal være morsomt. Det skal tilføre noe, ikke tappe en for energi. Og det skal motvirke møter med vegger, ikke føre til slike. Været var fortsatt utrivelig. Regnet hadde ført til masse vann i elvene. Lakefisket fikk vente. I stedet kom jeg på at jeg ikke hadde vært ute etter sjøørret på lenge. På den første turen blåste det. De gangene jeg har fått sjøørret, har det da også blåst. Den første dagen i november sto jeg opp tidlig og dro bort til en plass der det fins prikkefisk i saltvann. Denne første plassen ga ikke resultater, men jeg observerte en svane og en lomvi. Kjørte bort til en annen plass, og der satt det en sjøørret under minstemål på 10 grams Møresild etter noen kast. To uker etter prøvde jeg igjen, da på ettermiddagen. Like mye vind, og en del lokalbefolkning som var ute for å lufte seg. På den turen var det ingen tegn til fisk. Ikke helt håpløst, og godt å komme seg ut igjen mens jeg venter på islegging.

Høstfisket

Fisket i september og oktober skjedde uten større begivenheter. På en av de siste varme dagene i september fant jeg ut at det var på tide med sesongens siste karpetur til Dream lake. Ja, det er mulig å få karpe i oktober, men da jeg har hatt bedre sesonger, ville jeg gi meg mens leken var god. Fiske skal være morsomt og tilføre noe, ikke være et slit som får en til å møte veggen. Uansett hva slike overbetalte motivasjonspredikanter måtte si. Og det de sier har de neppe belegg for. Tok med tre stenger. To til bunnmeite og ei til duppmeite. Om det ikke har vært noen drømmesesong, så var i alle fall været på den siste turen til Dream lake riktig drømmevær. Den første halvdelen av turen var begivenhetsløs. Hadde noen napp på dupptakkelet da jeg gjorde noen kast her og der for å se om fisken gikk i midtsjiktet i det varme været. Rundt 15.30 begynte det å boble på den ene bunnmeiteplassen, men pop up-boilie på helikopterrigg var ikke dagens melodi. Duppmeitet skulle redde turen. Jeg fikk tre mindre karper på duppmeite med partikler og maggot, og ei på boilie. Da det hadde blitt mørkt, pakka jeg sammen, gikk over jordet for siste gang denne høsten, og fikk med meg lyden av ugle og hegre før jeg satte meg i bilen. Hadde tatt fri en fredag og dro oppover til noen vann med ørret for å unngå at fluestanga skulle samle støv. Det hadde blitt kjøligere. Og det hadde kommet mye kaldt regn noen dager før. Det har blitt ordentlig høst, og høstfargene på trærne var tydelige. Burde hatt bilder av dem, men ingen av bildene jeg tok, var jeg fornøyd med.Kort fortalt var det en tur der det ikke skjedde noe. Ingen vaking. Prøvde både tørr maur og en tung Montana. Til slutt måtte jeg bruke lettspinnstanga for å se om en fluoriserende gul Vibrax ville lokke fisken til å nappe. Det gikk ikke. Men det var bedre enn å sitte hjemme. Og det er lite folk ute på hverdagene, og dermed mange plasser å velge mellom. Hadde også tatt fri den påfølgende mandagen. Hadde en maggotrest som måtte brukes opp, så jeg sto opp tidlig om morgenen for å ta ei økt med feederfiske etter stor mort. Mort er en art som lar seg fiske hele året, og fiske etter stor mort er utfordrende. Heller ikke denne dagen var det antydning til liv. Det var stille i vannet, ikke en gang morten i normalstørrelse gadd å nappe. Det var stille på land også, bare få turgåere passerte på grusveien. I tillegg var det noen kvinender som hadde dykkekurs på hver av de tre plassene jeg prøvde. Har en mistanke om at de forsynte seg av mais og grunnfor.

Til slutt var det avslutning av meitesesongen første lørdag på i oktober. Mort og stam i Indre Østfold sto på programmet. Det var moderat vannføring og god sikt i den lille elva, til tross for nedbøren tidligere i uka og uka før. Noen rådyr løp over jordet da jeg kom kjørende. Fulgte den vanlige prosedyren med forhåndsforing. To plasser til stam med reke, og en til mort med grunnfor og mais. De to første plassene ga bare fra seg noen forsiktige napp. På morteplassen var det mer liv. Fikk seks mort på mais/maggot. Ingen store, sjøl om de fins der, visstnok. Bør vel spørre Martin Bowler om hvordan han ville gått fram for å få stor mort i små elver. Kan tenne meg at han ville likt nettopp den elva. Etter mortefisket gikk jeg oppover igjen for å fortsette stamfisket. Hadde matpause, og etter en porsjon havregrøt skulle jeg ta en kopp te. Da kom det obligatoriske finne-fram-termosen-nappet. Et ordentlig røsk, og så var fisken borte. Da var det stam på plassen likevel. Satte meg i bilen og kjørte oppover for å prøve en helt ny plass. Fant en hyggelig kulp, men fikk ikke fisk der. Gir den gjerne noen forsøk til, og ut fra flyfotografier har jeg sett at det går an å traske både oppstrøms og nedstrøms et stykke. Hadde avslutning på et sted som hadde blitt så gjengrodd med kratt i løpet av sommeren at det nå bare var mulig å få plass til stanga. Så akkurat den får bli en vårplass.

12.9 - Sognsvann-Sørkedalen

En noe forskjøvet lengre sykkeltur i Nordmarka. Begynte ganske tidlig, så det var ikke mange ute første del av turen. Passerte Kikutstua og deretter Fyllingene. Etter litt mer tråkking passerte jeg utsikten til Glåmene. Fra ei av hyttene langs veien kom det sur røyk. Fuktig ved? Så begynte det å gå nedover mot Sørkedalen. Det morsomme med denne ruta er at det går an å legge merke til forandringene i vegetasjonen, da den går gjennom et område med kalkgrunn. Innslaget av løvtrær er stort, i motsetning til resten av Nordmarka. Ved Finnerud hadde jeg matpause. Der har jeg aldri vært før, og det er fint å kunne oppleve noe nytt. Turens eneste regnskur kom da. Rakk og gå inn og kjøpe kake mens det var regn. Turen videre gikk ned til Sørkedalen kirke og gjennom kulturlandskapet i Sørkedalen og langs Bogstadvannet før jeg var tilbake i bebyggelsen. Der må jeg innrømme at det var litt vanskelig å finne riktig vei. Siste etappe var tidkrevende, fordi jeg absolutt ikke ville ta T-banen av smittevernhensyn.